mandag 31. desember 2007

Juleaften i Lima

Redigert utdrag fra dagboka - Juleaften

Jeg tror fortsatt ikke at juleaften har passert, for dette har ikke føltes som juleaften i det hele tatt! Vi startet dagen klokka halv 8, litt senere enn vanlig, men ellers var alt som de andre dagene. Jentene gjorde det de gjør til vanlig; feier, vasker, lager mat osv.

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.

Lyset er fortsatt borte, men vi prøver å ordne ting likevel. Plutselig kommer det tilbake, og gjør ting enklere. Litt over midnatt spiser vi alle sammen i auditoriet, og deretter åpner vi gavene fra Ranveig (tusen takk!), meg og Hanna, Disse gavene var de eneste de hadde til denne kvelden. Det har vært noen organisasjoner innom med f.eks. klær og leker de siste par ukene, men det har de åpnet tidligere. Det var gøy å se hvor glade de ble, kanskje spesielt fordi det i gavene var et bilde som vi har tatt av hver jente med barn. De fikk også undertøy (var mangelvare ifølge de som jobber her som vi snakket med), samt armbånd Hanna og jeg har laget, og en liten kjekspakke så de skulle ha litt å kose seg med. Vi hadde også en fellesgave med tre kortstokker. Vi har nemlig spilt litt kort med dem, men med Hanna sin stokk, så nå kan de spille litt selv også. Barna fikk diverse leker. Etter gaveåpningen danset vi og spiste godteri, lekte sherriff og limbo til klokka var halv 3. Da går de fleste på rommet, men Hanna drar til legesenteret med en av babyene som har feber. Klokka er nå kvart på 4 og de er der fortsatt, skal prøve å komme seg tilbake med taxi, men det er ikke så mange ute på denne tiden av døgnet. Jeg må opp om et par timer og gi medisiner, altså klokka 6 første juledag. Har planer om å legge meg igjen etter det.

Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Iquitos!

Bare et spontaninnlegg, hadde egentlig tenkt à legge ut innlegget om julefeiringa, men tenkiske problemer gir forsinkelser..

Ja, Hanna og jeg er altsà pà ferie i Iquitos, hos Anne-Therese. Her er det varmt! Dusjer 3 ganger dagen, og det er nesten for lite. Akkurat nà regner det ute, som om det aldri skulle ha regnet för. Det er nemlig regntid, og da hender det at det bare detter ned (nei, det regner ikke konstant i regntiden, hvis noen trodde det...)

For à si litt om hva vi har gjort, bortsett fra à svette ihjel, sà besökte vi i gàr et marked i den fattigste bydelen i byen, som ligger tett ved Amazonas (eventuelt en sideelv, er ikke helt sikker). I mai/juni stiger elven, og da blir hele det omràdet vi gikk pà dekket av vann, og markedet flyttes oppover. I dette vannet bades det, vaskes klaer og de gàr pà do der... Jepp, sànn er faktisk realiteten for enkelte, og à vaere der var som à vaere i en annen verden! De drikker heldigvis ikke dette vannet da, bare sà det er sagt.

I dag var vi (Hanna, Anne-Therese, to av guttene pà La Restinga(prosjektet til Anne-Therese) og meg) pà bàttur ved Amazonas. Det var skikkelig göy! Vi sà delfiner, og badet i Amazonas! Det er en ting à krysse av pà lista over ting man bör gjöre för man dör. Deretter dro vi til et marked der i naerheten for à spise lokal Amazonas-fisk, helgrillet, servert ja, hel med hode, hale og alt! Vanlig tilbehör er banan, faktisk! Men en annen type banan enn den mamma bruker til banankaka, altsà..

Vi har ogsà tilbringt litt tid bare med à henge pà la Restinga og snakke med guttene som bor og som henger der. Det har sà langt vaert masse göy her, selv om jeg har vaert syk en dag og gàtt glipp av litt moro, men i morgen er det nyttàrsaften, sà da blir det vel mye moro à oppleve kan jeg tenke meg! Vi drar herfra tilbake til Lima den 2. januar, forhàpentligvis litt brunere enn da vi kom!

Vil önske alle et riktig godt nytt àr, hàper jula ble fin ogsà!
Nà har vi fàtt teknikken til à fungere, sà innlegget om juleaften fölger.

¡Próspero año nuevo!

lørdag 22. desember 2007

God jul!

Vil bare ønske alle lesere - hvor enn dere er i verden- en god jul, og et riktig godt nyttår!

fredag 21. desember 2007

Adresse

Noen som har etterlyst adressen min, så legger ut linken til innlegget her:

http://thereseiperu.blogspot.com/2007/11/adressen-min.html

fredag 14. desember 2007

Og tida går..

De siste to ukene har gått utrolig fort! Vet ikke om det er fordi jeg enkelte dager har vært opp til 11 timer på sykehuset, eller fordi jeg begynner å komme bedre inn i ting på senteret, noe jeg forøvrig føler jeg gjør, og det er bra. I dag er det bare 4 måneder og 2 uker til jeg drar fra senteret, og det er godt å se at tida går, selv om jeg sikkert ikke vil syne det om 4 måneder.

På sykehuset har jeg vært sammen med ei av jentene, og datra hennes som var innlagt pga underernæring. (se bilde)

I går var jeg og Hanna med på kosmetologikurset igjen, og jeg meldte meg frivillig som modell. Resultatet ser dere her: .Beklager at bildet er på sida, men det er da permanente krøller jeg har fått meg. Hvor lenge det holder vet jeg ikke, så det blir spennende å se, Og jeg har ikke peiling på hvorfor skrifttypen plutselig endret seg.

Ellers kan jeg fortelle at jeg en dag på tur fra sykehuset så 3 døde hunder og en død katt, og at jeg i dag så en mann som lå og sov på en madrass midt i et lite grøntområde/trafikkøy. Og at jeg denne uka har stått opp klokka 4 to ganger for å vekke jentene som jeg skulle være med på sykehuset, da vi må dra 5-halv 6. De trenger jo tid til å kle på barn og sånt, og når nattevakten har vært på sykehuset med ovenfornevnte, så måtte jeg opp.

Kan legge med noen bilder fra senteret:
Nils Johan og Jeremy som leker.Shirle med dattera Valentina på ca 2 måneder.Carmen, Paola og Blanca som tuller litt:)Marisol, meg, Nils Johan, Maribel og Hanna med Jeremy på fanget.
Adventskalenderen jeg og Hanna laget oss. Vi gir en liten gave til hverandre annenhver dag.Meg på restauranten Chili's, mandag den tiende. Spesiell restaurantanledning: Farfar og Casper (katta mi) hadde bursdag. Herlig burger!
Julepynten på rommet til noen av jentene, med blinkende lys og musikk. Full pakke!

lørdag 8. desember 2007

Folk og fe...

Når man er hvit her i Peru, får man som sagt oppmerksomhet, og da kommer man etter hvert i snakk med diverse folk. De fleste lurer på hva jeg gjør her, og jeg må legge ut da. Her er noen møter jeg spesielt husker:

*Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!

*Sebastian som jobber på sykehuset. Møtt han et par ganger når jeg sitter ute ved kafeen der og venter på en eller annen jente som er hos lege eller noe. Er daglig leder i et firma, og spurte om de kunne få gi noe til jentene til jul, så jeg gav ham e-posten til senteret, så får vi håpe det blir noe av det. Spanderte forøvrig en yoghurt på meg i går, og jeg er ikke sen til å utnytte meg av lokalbefolkningens gjestfrihet, så da er det bare å takke ja!

*En mann som jeg også traff utenfor kafeen på sykehuset. Han ville snakke engelsk med oss, og kunne på gebrokken engelsk fortelle at han studerte engelsk på en språkskole for voksne. Vi gav ham skryt for engelsken, og han virket fornøyd med det.

*Fe: Det nærmeste er vel bikkja som bor på senteret. Hæler ikke å ta i den fordi den har lopper. Skal ha valper en gang snart. Spiser opp maten min når jeg ikke klarer mer ris. Også har jeg sett en død hund i en veikant, stakkar. Trafikken i Lima er som sagt ikke trygg for noen som helst! Og med den mengden lausbikkjer er det ikke rart det går galt.

*Søt gammel dame, igjen mens jeg ventet i kø på legesenteret. Hadde også slektninger i USA, som jeg har fått inntrykk av at mange her i landet har.

Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor. Ellers så går dagene ganske fort. I går tilbragte jeg 11 timer på sykehuset, og skal også tilbringe mesteparten av morgendagen på sykehuset. Et av barna som er innlagt grunnet feilernæring, så vi må være der sammen med mora som er 14 år gammel. Men det er en fin måte å bli litt bedre kjent med moren. Hun er kjempesøt, men bærer preg av dårlig utdanning og allmennkunnskap. I går prøvde jeg å forklare henne at himmelen bare var luft, og at flyene ikke "kjører på himmelen" og at vi mennesker ikke kan "gå på himmelen". Kom inn på temaet Guds himmel som en følge av dette, men ble avbrutt av en lege som skulle gi medisin til dattera. Skal bli interessant å prøve å forklare en så abstrakt ting, hvis vi kommer inn på temaet igjen. Også på spansk da! Men slike utfordringer tar man vel. Er jo bare å ty til ordboka, som er en god venn å ha her.

Jul

(skrevet 5.desember)


Jeg kan ikke si som mamma, at jeg har 7 sorter klare til jul ennå (kan ikke helt garantere for påstanden om at mamma har det, heller). Julegavehandling har det sannelig blitt dårlig med også, og jeg har ikke en gang tatt frem adventsstaken!
Vel, det er faktisk ikke noe stress, for jeg har et år ekstra på meg, jeg. Ikke for å gni det inn for dere som er midt oppe i alt julestresset, og føler dere på etterskudd med alt som skal gjøres, men jeg skal faktisk ikke gjøre disse tingene på ei stund. Denne jula blir annerledes. Norske juletradisjoner blir byttet ut med peruanske. Helt hva de går ut på har jeg ikke fullstendig klart for meg enda. Det jeg vet er at pinnekjøtte byttes ut med kalkun, 20 gaver blir fort til én stor som kommer i posten, i butikkene er det bikinier og sommerklær som er til salgs, og sneen og adventsstakene har jeg ikke sett noe til.

Det jeg derimot har, er en hjemmetegnet julekalender jeg og Hanna krysser av annenhver dag på mens den andre får en liten adventspakke, jeg har en tro på at jeg skal komme meg gjennom denne jula og prøve å ta mest mulig til meg nå når jeg først er i utlandet for julen, og jeg har et ønske om at jula må bli best mulig for jentene her på senteret, fordi det er tross alt på grunn av dem jeg er her. Det hjelper på en måte mot savnet etter den norske jula å legge fokuset på jentene her, og på hva jeg kan bidra med for at de skal få en verdig julefeiring, i stedet for å fokusere på alt jeg går glipp av hjemme. Sannsynligvis har jeg jo i alle fall 60 norske julefeiringer foran meg, så da er det bare å utnytte denne ene som skiller seg ut.

Det er lett å være glad i jula, for den har en helt spesiell stemning. Advent er preget av stress og forventning, og så kommer jula med fred og ro. Tid til å være med familie og venner. For mange er dette den tida på året man har tid til å treffe slektninger, man sender ut julebrev til de man ikke har kontakt med resten av året, oppsummerer hvilke gleder og sorger dette året har ført med seg. En tid for ettertanke, hvile, familie.
Det mange i Norge ikke tenker på, og her blir jeg dessverre nødt til å inkludere meg selv, så er det ikke en selvølge for alle at jula er en lystig høytid med god mat, masse gaver og tid med familien. Ikke alle har dette, og det er tilfelle for mange av jentene jeg nå omgås hver dag. Jeg tenkte ikke på at de ikke gledet seg til jul, fordi for meg er det helt utenkelig! Men når jeg tenker over det, så er det jo ikke uforsåelig i det hele tatt, for alt dette som julen betyr for meg, er ting mange av dem mangler. De mangler en ordentlig familie å tilbringe jula med, de mangler alle gavene og maten er ikke som i Norge heller, selv om den er litt bedre på juleaften enn resten av året.

Alt dette motiverer meg til å være her for jentene på juleaften, hjelpe til med planlegging, kjøpe gaver til dem (søker sponsorer. Kontonummer 9722 12 92670. Ikke helt seriøst ment, men jeg og Hanna kommer til å gjøre det uansett.) Jeg kommer til å være her og prøve å gjøre jula deres bedre. Er det ikke herlig å ha fått den muligheten? Jo, det er det, og det kommer nok til å bli en av de dagene jeg husker best fra oppholdet. Og en av dagene jeg kommer til å danse mest, for det er det de gjør uansett hva de feirer her.

Fortsatt god adventstid, alle sammen!

søndag 2. desember 2007

Et glimt fra barnehagen..

Her er de søte små barna som er i barnehagen på senteret, og som vinker og roper når jeg passerer rommet deres. De er veldig ivrige når jeg har med kamera og videokamera, noe som vises på filmen.

Noen flere bilder

Har lagt noen bilder på Facebook. Disse kan du se her, selv om du ikke har Facebookprofil. Blir oppdatert etter hvert.

lørdag 1. desember 2007

En måned har gått...

(skrevet 25. november)

Jeg kan nesten ikke tro at jeg har vært her på senteret i fire uker allerede, for alt i alt har tid faktisk gått ganske fort når jeg ser tilbake nå. Det har selvfølgelig vært lange dager med timer med venting på legekontor og sykehus, for det er nemlig det som på en måte er hovedoppgaven vår, å følge jentene eller barna deres dit når de er syke. Mens andre dager, som i går da vi feiret ettårsdag for Jeremy, gikk oss en tur til markedet og det var fint vær, går raskere. Vi har også undervist engelsk for jentene to ganger, og skal gjøre dette hver uke fremmover til vi skal hjem, og i tillegg kommer vi til å ha en klasse med barn og ungdom fra utsiden av senteret, som kan betale til senteret for å få undervisning i engelsk, noe det er stor mangel på her i landet, spesielt sett i forhold til Norge. Jeg føler det er en fin måte å støtte senteret på, det å få være en intektskilde, og det er også godt å vite at vi faktisk kan brukes til noe få andre kan og at vår kompetanse er nyttig. For i forhold til resten av arbeidet, så føler jeg at jeg egentlig ikke trengs alltid, at noen andre kunne ha gjort jobben like bra, og jeg tror det derfor kan være viktig å prøve å ha den innstillinga at det jeg gjør faktisk betyr noe, og at jeg faktisk kan hjelpe.

Det er godt å tenke på at 2 av 7 måneder her i Peru har passert, og da er det bare 5 måneder til jeg skal hjem. Jeg vet denne innstillinga kan høres litt egoistisk eller dum ut, men faktum er at det er denne måneden som er den tøffeste, når det nå faktisk har gått opp for meg at jeg skal være så lenge borte, og at jeg går glipp av f.eks. en god del av de norske juletradisjonene. Men likevel, på den andre siden, så tror jeg at ting vil gå lettere fremover, det er i alle fall det folk sier, og at jeg om 5 måneder skulle ønske jeg kunne blitt litt lengre.

Jeg merker at disse jentene og barna begynner å bety noe for meg. Først tenkte jeg at det kanskje hadde vært best å ikke komme altfor mye innpå dem, siden både de og jeg vet at jeg kommer til å dra igjen en gang. Jeg vet også at flere av jentene sikkert kommer til å dra mens jeg er her, og nye jenter vil komme. Men det er vanskelig å holde på den innstillingen, og kanskje til og med dumt, for man skal jo tross alt leve i nuet, ta seg tid til å bli kjent med folk, og jeg tror det er på den måten oppholdet bli best for både meg og dem. Snakke med jentene, leke med barna, bare være her.

Det er artig å leke med barna, selv om vi må passe på så vi ikke automatisk blir barnevakt hele tiden. Det er tross alt for å lære seg å ta ansvar for både seg selv og barna jentene er her på senteret, men samtidig er det vanskelig å la være å ta opp et gråtende barn, fordi jeg føler en naturlig trang til å trøste det. En del av de eldste barna på 1-2 år er veldig kontaktsøkende, og det er også ganske vanskelig fordi jeg vet at det er moren de egentlig skal ta denne kontakten med. Det føles på en måte litt feil når det er jeg som får til å mate barnet når moren ikke klarer det. Jeg vet ikke hva barna tenker, men det virker som om moren blir mer en persom som skal oppdra dem, den som kjefter og ikke har tid til å leke, men sånn bør det ikke være, for jeg kan jo (dessverre) ikke leke med disse barna mer enn i 5 måneder til, mens moren forhåpentligvis vil være der hele livet deres. Så det vi prøver å gjøre er å holde litt tilbake i forhold til barna, og heller være med på leken når mor også har tid, så vi kan leke sammen alle sammen.

Det er rart å tenke på at det bare er én måned igjen til jul. Vanligvis er dette årets raskeste måned synes jeg, fordi det har pleid å vært tentamenstid og julebakst og juleavslutninger og fullt program, men dette året blir nok ganske annerledes. Jeg og Hanna har bestemt oss for å lage adventskalender med gave annenhver dag til hver av oss, så vi får litt den ordentlige adventsfølelsen som gjøre ventetiden mer spennende. Det blir bra☺ Selv om denne advents- og juletida blir annerledes tror jeg likevel ikke annerledes kan bli dårlig, og jeg gleder meg til å se hvordan de feirer jul her til lands. Lykke til med juleforbedredelsene alle sammen!

søndag 18. november 2007

Litt bilder




Vertsfamilien min, eller en liten del av den. Det var disse hyggelige menneskene som åpnet hjemmet sitt for meg og Anne-Therese. Her står de og spiser en kringle som Anne-Therese bakte (jeg skal ikke ta på meg noe av æren for den). Til tross for gasstekeovn, uvante ingredienser og alt annet som er annerledes, så ble den faktisk veldig god!





Her er Neolith og sønnen Carlos Daniel, de som nå har reist fra senteret.












Noen barn på en skole vi dro for å besøke, som er en av prosjektene til en av samarbeidspartnerne til Strømmestiftelsen. Skikkelig ivrige når det var kamera til stede.










Johannes var populær blant barna..













...og de hadde visst ikke så lyst til at vi skulle dra igjen.

Dikt

Følte bare inspirasjonen i går kveld. Eller, egentlig trengte jeg bare å få skrevet noe på et ark jeg hadde fargelagt, så da laget jeg et lite dikt, som følger:

En tåre
for en tanke
vent hjemover
til alt som er kjent og kjært
bort fra alt som er her
der usikkerheten råder
der alt er annerledes
Tida går, flyr, passerer
hjem nærmer seg
og nærmer seg
med korte, først skjelvende
men stadig sikrere skritt
Annerledes er nå kjent
vil også savnes
og gis
en tåre som takk
eller to for at det også er
forbi


Jaja, måtte bare få lagt noe ut på bloggen for å underholde mine lesere. For tida er det lite som skjer på senteret. Dagene går, men det har på en måte ikke skjedd noen store eller spesielt små ting. Jeg har blitt litt bedre kjent med jentene, og dessverre er det også ei som har dratt fra senteret for å bo med familien sin i jungelen, der de kommer fra. Håper de får det fint der.
En av de andre jentene skal også dra snart, etter ett år og åtte måneder på senteret. Det er faktisk trist å se de dra, selv om jeg fremdeles ikke kjenner dem så godt.
Ellers så har jeg vært litt syk, men er i bra form igjen nå.
Oppdatering kommer når det har skjedd noe som det er verdt å skrive om. (F.eks. hvordan jeg tilbringte bursdagen min, som er om 4 dager)

fredag 16. november 2007

En liten tur til legesenteret

Skrevet 12. november klokka 13.30

Klokka er bare halv 2, men likevel føles det ut som om denne dagen har vært mer enn lang nok. Det kan ha noe med at den begynte klokka kvart på 6 å gjøre, og at vi har tilbringt 7 timer på et legesenter. Man skulle nesten tro at hele mødresenteret hadde legetimer etter hverandre, både mødre og barn, men det var faktisk bare 4 syke personer Hanna og jeg hadde med oss dit.

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.
Etter registrering stiller man seg i en ny kø og venter på å bli oppropt der. I denne køen står de som har forsikring, og en ansvarlig over 18 må skrive under og sette fingeravtrykk på et ark, som legges i den nevnte pasientmappa. Denne ansvarlige var denne gang meg. Deretter venter man igjen for å komme inn til en undersøkelse inni et rom det står ”triaje” på. Har ikke peiling på hva det betyr, men der blir man veid, og de som eventuelt har feber blir tatt tempen på. Hvis man er kvalifisert, dvs. syk nok eller noe sånt, kommer man videre til en ordentlig legeundersøkelse.
Vi ble sendt videre for å sette oss i kø utenfor legekontoret. Så vidt jeg så, fantes det to legekontor av denne typen på bygget, så man kan tro det skulle ta tid. Hele tiden går det pleiere rundt og holder styr på disse pasientjournalene, og passer på så de kommer på rett plass.
Jeg var med 3 av jentene inn til legen. To av dem var der med barna sine, og alle hadde en samtale med ham og sjekket pust og sånne legeting som de også gjør i Norge. Alle fikk med seg en resept, og to skulle også videre til laboratoriet, så de fikk med noen ark som fortalte hvilke medisiner de skulle ha og hvilken laboratorieundersøkelse de skulle ta. Jeg ble ganske glad da det bare var én person i køen til apoteket. Som ansvarlig for jentene måtte jeg skrive under på noen ark, navn, adresse og ID-nummer på andre, flere fingeravtrykk, og så får man medisinen man skal ha. Deretter kan man dra hjem, med mindre man skal ha medisin som må injikseres. Det skulle en av babyene vi hadde med oss ha, så i utgangspunktet måtte vi alle vente i en time til fordi denne medisinen bestod av tre sprøyter. Siden både jeg og Hanna var med, tre av fire pasienter var slitne etter 6 timer med venting, undersøkelser og mer venting, og ingen av oss hadde spist siden klokka 06.00, så bestemte vi at en av ”oss voksne” kunne dra tilbake med de andre, mens den andre ventet sammen med den siste jenta og babyen.

Min saks slo Hannas papir, så 7 timer, 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk senere kunne jeg endelig dra tilbake, og vet nesten med sikkerhet at dette er noe jeg må gjenta i nærmeste fremtid. I morgen skal en av jentene på ultralyd, og i følge ryktene er det enda lengre kø på sykehuset... Du kan si vi på en sånn dag får merke at kun 4,7% av statsbudsjettet går til helse her i landet. Og vi klager på helsepolitikken og sykehuskøer i Norge?

søndag 11. november 2007

Arbeidet i Peru

Bare poster dette innlegget igjen, i tillfelle noen ikke har lest det.

lørdag 10. november 2007

Adressen min...

...i tillfelle noen skulle få lyst til å sende noe til meg...

CENTRO PARA MADRES ADOLESCENTES
CEDETEP
C/o Therese Lilleberg Holm
Prolong Ferrocarril s/n. V. Poeta José Galvez B
Villa Maria del Triunfo – Lima 35
PERÚ

Bilde

Her er et bilde av meg med noen av jentene. Skal prøve å få tatt flere etter hvert!

Lyder man hører når man er våken mellom 5 og halv 6 om morgenen:

*Mange biler, lastebiler og busser som kjører forbi, noen tuter høyt
*3-4 haner som kykkelikyer om kapp kontiunerlig
*Hunder som bjeffer innimellom, heldigvis sover de fleste nå
*Fugler som kvitrer
*Hanna som puster og rører på seg i blant
*Baby som gråter

Med andre ord: har man først våknet, så er det vanskelig å få sove igjen. Var vel derfor det ble så jeg skrev ei liste av det. Etter at jeg hadde skrevet lista, men før jeg rakk å sovne igjen begynte jentene å våkne og rydde og vaske rommene sine, som også resulterte i en del bråk. Jeg er glad jeg har et godt sovehjerte.

Skrevet mandag 05.11.07

I dag har jeg vasket litt klær. For hånd. I kaldt vann. For det er sånn det gjøres her, med mindre man vil koste på seg vaskeri, eller har råd til å kjøpe vaskemaskin. Men vaskemaskinene vasker også med kaldt vann, da. Jeg var litt bekymret for at jeg kom til å få et slags her-er-det-for-dårlig-hygiene-anfall, men det går faktisk greit. Jeg må vel bare innse at sokkene aldri blir rene igjen etter at jeg bodde og delvis fortsatt bor i et område uten asfalt, men med masse sand over alt. Lima ligger tross alt i et ørkenområde, hva skal man forvente? Så jeg får vel bare gå rundt med sokker som ser skitne ut resten av oppholdet, men så lenge ingen klager, får det bare være...

I dag har jeg også hjulpet til i en del av barnehagen, i den klassen med barn på 4 år. Jeg ble litt overrasket, faktisk. Barnehagen, eller educatión inicial (innledende utdanning, direkte oversatt), som det kalles minner om opplegget vi i Norge har først når de begynner på skolen. Det er også en ganske almenn oppfatning blant foreldre og utdanningssystemet generelt at hvis barna ikke har lekser, selv i en alder av 3-4-5 år, så er det er dårlig skole. Jeg trodde barn skulle leke, jeg. Det er jo klart de gjør det i tillegg, men jeg bare tenker på meg selv, at hvis jeg skulle begynt med lekser 2-3 år tidligere enn jeg gjorde, så ville jeg i vært skolelei godt før videregående. Når man da tenker på at det i Peru nesten er utenkelig å ta seg et slikt friår type folkehøgskole eller liknende, men at man bare går på skole frem til man er ferdigutdannet og deretter begynner rett i jobb, så er det en hel del sammenhengende jobbing. I tillegg er det mange barn og unge som må jobbe før og etter skolen for å hjelpe til med å fø familien. Vi har sett flere barn som går rundt til sent på kveld og tigger eller selger godteri, tyggis og liknende.

I går da vi var i Miraflores (en av de finere bydelene her) kom det en gutt bort til oss, tydelig ute og tigget. Sånn i prinsippet gir jeg ikke penger til tiggere fordi jeg har lært, og tror at det er bedre måter å hjelpe folk på, så jeg gav heller ikke penger til denne gutten, men så gikk jeg med en milkshake i hånda (det var sol og varmt i går), som jeg tror han ble veldig glad for å få, og vi så at han drakk den.

I morgen og onsdag skal jeg også være med 4-åringene. De er en livlig gjeng, ca 15 stk, og det er ganske gøy å være med dem. I dag leste jeg litt for noen av dem, hjalp læreren med å dele ut diverse ting, og når de går fra skolen pleier de å kysse læreren på kinnet, så i dag måtte de gjøre det til meg også. Artig☺

Litt usammenhengende innlegg, men det var bare litt tanker jeg rablet ned på sengekanten før jeg skulle legge meg.

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

Det er kanskje litt tidlig å begynne å se så langt frem i tid, selv om det sikkert går veldig fort, men greia er at jeg etter å ha lest Naiv Super av Erlend Loe, ble litt inspirert til å lage lister, og her er da en av dem, uordnet rekkefølge:

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

1. Møte familien/slekta
2. Møte vennene mine
3. Se huset mitt
4. Ta boblebad og bli ordentlig ren
5. Drikke et glass iskald lettmelk
6. Sove i senga mi med dyne
7. Slappe av på hytta og nyte den friske fjellufta der
8. Spise grovbrød med brunost, i kombinasjon med nummer 5
9. Komme tilbake på Hald og høre hvordan alle har hatt det
10. Kjøre bil på norske veier, norsk trafikk, norske regler.
11. Nugatti
12. Reunion med gjengen
13. Betale med kroner, slippe å regne om
14. Vafler lagd med norske ingredienser
15. Slippe å være redd for veska hele tida
16. Se en bil stoppe for et gangfelt
17. Drikke kaldt, godt vann rett fra springen
18. Kunne kaste dopapir i do
19. Kaste klær gjennom sjakten på badet, så de på magisk vis havner rene og tørre på rommet mitt noen dager senere.
20. Fortelle om oppholdet her i Peru og på senteret til andre
21. Slippe å gå med sko inne
22. Sove på rom uten kloakklukt
23. Innrede nyrommet mitt
24. Slippe å være redd for løs-hunder på gata
25. Kunne sove trygt på bussen

lørdag 3. november 2007

De 5 første dagene på senteret

(skrevet 1.november)

Da vi kom hit, fikk vi beskjed om at vi skulle bruke den første uka til å observere og bli litt kjent her, uten noen spesielle arbeidsoppgaver. Det hørtes bra ut, men jeg synes det har vært overraskende kjedelig. Søndag var vi ikke så mye på senteret, fordi vi var med besyrerinnen og dattera Claudia, som er et år eldre enn oss, på dansekonkurranse. Dansen det skulle konkurreres i var marinera, og siden dette var en nasjonal konkurranse var det mange deltakende par i alle aldre fra 3 til 73 år. Og med så mange par tar det mye tid. Claudia var i en av se siste puljene, så vi endte opp med å se på én type dans, med én type musikk i 10-11 timer!

Mandag gikk vi litt rundt, prøvde å småprate litt med jentene. Det er faktisk ganske vanskelig, for det er jo begrenset hva vi får til å uttrykke, og man kan ikke bli stående og snakke om været i all evighet heller! Men dagen dro seg avgårde likevel, og tirsdag likeså, uten så mye spennende på planen. Jentene hadde kurs i frisering i to timer, og jeg og Hanna ble bedt om å være med, men endte opp som barnevakter for de som hadde med barna sine dit, uten så mye som å røre ei saks. Ellers så danset vi litt sammen med et par av jentene ute på gårdsplassen, og så et par filmer på rommet til kvelds.

I går tenkte jeg skulle bli en like lang dag. Jeg hadde tros alt blitt vant til å ta 3-4 timer buss hver dag, så jeg ble derfor glad da vi i går ble bedt om å følge en av mødrene til sykehuset, der hun skulle besøke barnet sitt som ble født med en liten misdannelse og har operert. Vår oppgave var rett og slett bare å ta bussen dit sammen med henne, fortlate henne med hennes tante på sykehuset, og deretter ta bussen tilbake igjen. 40 min til sammen på buss, bare sitte å se seg rundt, endelig noe å gjøre! Utpå kvelden spurte Claudia om vi ville være med til Miraflores og danse, og det takket vi ja til. Som integrerte peruanere ville vi helt klart være med å feire dagen, som er en feiring av den criollanske musikken, musikk typisk Perú. Barna i barnehagen som senteret driver for barn mellom 3 og 6 år hadde også feiring i går, og hadde kledd seg i finstasen. Det var gøy å se de små barna danse pardans! Så skjønne da!

Vi har også fått vite at vi skal hjelpe til med barna som er 3 år på mandag, som assistenter til læreren. Vi har ikke helt forstått om dette er noe vi skal gjøre hver uke, eller om det bare er for neste uke, men det finner vi nok ut tidsnok.

Jeg håper vi får litt flere arbeidsoppgaver etter hvert, kanksje bortsett fra veking av jentene, for de står opp klokka 6 hver dag for å vaske rommene før de får frokost, som forøvrig er 7:30. Lunsj er 12:30 og middag 17:00. Etter det er det ikke noe mat å få, så vi har kjøpt oss vannkoker og havregrøt.. Ellers spiser vi sammen med jentene, mat som de har laget selv. Noe er godt, andre retter mindre gode, men alt går ned, forsåvidt. Også har vi jo havregrøten i skapet på rommet hvis det skulle bli krise.

I dag er det helligdag på grunn av Allehelgendag, så vidt jeg har forstått, så det har ikke vært noen barn i barnehagen, og dermed en rolig dag på senteret. Vi har vært litt ute sammen med jentene, og lekt litt. Jentene hadde kurs også i dag, men denne gangen var vi ikke med som barnevakter. I morgen har vi møte med personalet for å klarlegge litt arbeidsoppgaver og liknende. Det skal bli godt å få litt rutiner på ting, så kanskje dagene går litt fortere.

Et utvalg lesestoff

(30.10.07)

I dag utforsket vi biblioteket her på mødresenteret, og vi fant et overrsakende antall norske bøker, noe tydligvis pensum fra tidligere år av Act Nowere, andre for fornøyelsen sin del. Vi tok med et lite utvalg tilbake til rommet:

Laura Esquivel - Hjerter i Chilli
Håkan Nesser - Tilbakekomsten
Daniel Mason - Pianostemmeren
Erlend Loe - naiv. super.
Amanda Eyre Ward - Min søster Ellie
Gerd Sollid Lunde - Fotfeste

Av andre bøker kan det nevnes av vi også fant Speidersangboka. En gang speider, alltid speider, sies det, så her skal det synges!

Atter forandringer

(skrevet 29.10.07)

Etter å ha vært i Lima en måned, og hatt en hel haug med nordmenn å takle kultursjokk og andre inntrykk med, etter å ha blitt kjent med vertsfamilien, kommet inn i deres rutiner og daglige gjøremål, så var det tid for forandring, og nå er det bare meg og Hanna igjen her i byen, nå med nytt hjem. Denne gangen er det ikke bare et hjem for en måned – her skal vi faktisk bo det neste halve året. Takle gleder, sorger, hjemlengsel, nye erfaringer og jeg skal til og med feire bursdag, jul og påske her. Annerledes enn før blir det. Men annerledes er ikke nødvendigvis verre. Annerledes er kanskje bare... annerledes.

Og annerledes har det blitt. Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Første dag på senteret ble ganske avslappet. Vi har småpratet litt med noen av jentene, ordnet på rommet, vi har gått litt rundt og sett oss omkring, hilst på de som jobber på bakeriet her, sovet litt, lekt litt med de skjønne barma, danset litt for oss selv på rommet og sett film. Filomena, bestyreren her, sa at vi den første uka skal bruke til å observere litt, og ikke gjøre så mye. Hvilke oppgaver vi får senere er fortsatt litt uklart for meg, men jeg tror vi får gjort litt forskjellig, og bli bedre kjent med jentene og barna. Foreløpig er det bare masse nye navn og ansikter, og å lure meg med hvilken unge som er hvem sin vil ikke være noe problem for dem. Jeg gleder meg til jeg kjenner stedet, jentene, rutinene og alt det andre som skjer her, bedre, og ikke minst til jeg behersker språket bedre. Det er lett for begge parter å bli litt frustrert når samtalen faller sammen på grunn av mine manglende språkferdigheter, men dette kommer seg, og det har jeg merket allerede.

Nå er det tid for å sove, det har endelig blitt stille fra sirkuset som ligger vegg i vegg med senteret for tida. Hvor lenge de blir vet jeg ikke, men jeg håper ikke det vil forstyrre nattesøvnen. ¡Buenas noches!

lørdag 27. oktober 2007

Spràkkurs mot slutten

Nà har vi bare én dag med undervisning igjen, för vi drar to og to hvert til vàrt. Vil takke de andre 7 som jeg har tilbringt masse tid med her i Lima i nesten 4 uker, for all den moroa vi har hatt, og alt vi har opplevd sammen. Vi har besökt 4 forskjellige prosjekter i fattige bydeler her i Lima, og fàtt varige inntrykk der, samtidig som vi som turister har sett hva Lima kan by pà. Jeg gleder meg til à bli bedre kjent med denne byen, og kan stille som guide etter hvert hvis noen skulle trenge det...

I morgen drar jeg altsà til mödresenteret, som ligger i en bydel som heter Villa Maria del Trunfo. Der er det ingen internettkafeer, sà det kommer til à roe seg litt med innleggene fremover. Men likevel - ikke glem à sjekke!

Hàper alle har det bra, og sà blogges vi!

søndag 21. oktober 2007

Og tida går...

To og en halv uke har gått, og jeg har begynt å føle meg litt mer til rette her i Lima. Det som til å begynne virket som en stor, skummel by med masse trafikk, har på en måte blitt litt mindre skummel nå. Nesten. Et par nesten-påkjøringer og et nesten-veskenapperi bidrar jo så klart til at vi fortsatt holder hodet skjerpet her i byen og ikke slapper av for mye, men selve byen føles ikke så stor lenger.
Vi begyner å bli vant til å ta 2-4 timer buss hver dag, vant til den store mengden trafikk, til kaoset og bråket. Jeg tror faktisk dette er noe jeg kommer til å savne når jeg kommer tilbake til Norge, i tillegg til denne cobradoren (han som roper inn folk på bussen), og ikke minst alle innkasterne på restaurantene om kveldene. Ja, INNkaster. Jeg hadde ikke opplved noe liknende før, men det er sånn at utenfor hver restaurant og bar står det en person og prøver å få oss inn på akkurat sin restaurant.. Noen prøver komplimenter, andre gratis drinker, måtene er sikkert utallige. Jeg føler meg litt overlegen der jeg bare raker rett forbi, og ser ut som om jeg ikke enset dem en gang, men man kan bli litt lei av hele tiden å gjenta ”Hemos comido, hemos bebido, hemos bailado...” (Vi har spist, vi har drukket, vi har danset...) Jeg tror derfor man bare må være litt overlegen, på en måte gå med litt skylapper.
Dessverre er det ikke bare innkastere man må være overlegen ovenfor, for denne byen er også full av ”vendedores ambulentes”, altså gateselgere. De selger alt fra aviser, til godteri, smykker og dasspapir. En del av disse er også barn med store tiggende øyne. Det er sannelig ikke lett å bare gå forbi, spesielt ikke når man kommer rett fra restaurant eller kjøpesenter. Fordi vi er hvite regner de med at vi har masse penger, men sannheten er jo egentlig at vi lever på lånte penger.
Dette er sammen med mye annet av grunnen til at jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet. Da får jeg endelig føle at jeg bidrar med noe, håper jeg. Nå kjøper jeg bare en liten sjokolade fra en fattig gateselger innimellom, men snart skal jeg få komme på senteret og begynne på ordentlig. Gjøre noe.
Jeg har vært på senteret to ganger, og jentene er virkelig skjønne. De fleste er åpne og hyggelige, og vil gjerne prate litt, Jeg synes imidlirtid det er utrolig vanskelig å forstå at de små jentene der kan ha barn. Når jeg så dem leke med barna sine var det bare som å se en storesøster passe på lillebroren sin. Forskjellen er at her kan de ikke bare gi barnet tilbake til en mor som skifter bleie og ammer når barnet trenger mat – her er det de som er moren og må gjøre alle disse tingene. Hvor har barndommen og ungdommen blitt av? De er jo så definitivt ikke voksne. Jeg føler meg ofte ikke voksen selv en gang! Jeg gleder meg til å bli kjent med jentene, kvitte meg med skylappene jeg går med nå, som så altfor mange andre også går med, og prøve å forstå litt mer av problematikken i denne verden.

onsdag 17. oktober 2007

Noen försteinntrykk...

Etter à ha vaert her i to uker nà, har jeg fàtt tid til à innta mange försteinntrykk, og bàde rukket à glemme noen, blitt vant til noen, samt à fàtt forklaring pà ting som til à begynne med virket saere.

  • Som jeg har skrevet om, var det et sjokk à möte trafikken i Lima. Det var jo tross alt det förste försteintrykket mitt. Etter à nesten ha blitt meid ned tre ganger (to av dem senest i dag), har jeg pà en màte laert min lekse, og lever i troen pà at jeg overlever dette. Har etterhvert skjönt at for at alle skal frem, sà MÀ bussen vaere sà trang. Det er ikke t-bane her, òg iallefall ikke plass til mer trafikk! Ergo: trange busser er kanskje den beste lösningen.
  • Alle barna bor hjemme hos foreldrene. Hos oss bor alle 5 hjemme, og de er mellom 24 og 31 àr! Bestemor passer barnebarnet Álvaro pà 1 àr og 8 mnd, som ogsà bor der... Det er med andre ord fullt hus, og i begynnelsen tok vi oss selv i à lure pà hvorfor barna i all verden gidder à bo hjemme sà lenge, men har funnet ut at ökonomisk sett er det jo helt genialt!
  • Et annet inntrykk, delvis relatert til det forrige, var at nàr vi kjörte rundt i byen, sà sà den sà halvferdig ut. Huset vàrt har 2 og en halv etasje, liksom. Men det er jo selvfölgelig sànn fordi man da skal ha mulighet for à bygge pà en etasje til nàr behovet skulle komme (svigerdötre, flere barnebarn osv), uten à màtte rive noe.
  • Det er ikke varmt vann i vaskene her, og har man varmt vann i dusjen er man heldig. Heldigvis er vi blant de heldige, og kan dusje nogenlunde godt (plutselig varmt-plutselig kaldt har jeg vent meg til nà)
  • Dopapir kastes ikke i do! Ooops! Flott at vi fikk vite det etter tre dager da! Hàper ikke hele lkloakksystemet stopper opp pà grunn av meg. Grunnen, har vi fàtt vite i ettertid, er at kloakkrörene er sà smà. Og nà sikkert tette...

Det var alt jeg rakk for denne gang.. Timen pà internettkafeen (som faktisk ligger i gata vàr) gikk sannelig fort denne gangen ogsà. Flere oppdateringer kommer;)

Mitt peruanske mobilnummer er +51194930346. Kommer til à sjekke det norske innimellom, men dette nummeret brukes primaert.

mandag 15. oktober 2007

Et lite utvalg bilder...

Team Act Now America del Sur snart klare til avreise fra Amsterdam. Bare meg som mangler.



Pà Kinarestaurant "Chifas", noe som er veldig populaer mat her i Peru, faktisk. Dette var den förste hele dagen vi var i Peru.



En dag var jeg og Anne-Therese med vertsfaren vàr pà omvisning i La catedral de Lima. som er en katolsk katedral, siden de fleste her er katolikker.











Her er Inca Kola mer populaer enn Coca Cola, og vi fàr den omtrent til alle màltider hjemme. Men det gjör oss ikke sà mye, for den er veldig god, og vi har som dere ser kjöpt kule Inca Kola t-skjorter. Kan pröve à ta med smakspröve hjem nàr jeg kommer.


Denne helga har vi vaert pà tur til strandhuset til vertsforeldrene til Hanna og Lena, bare vi 8 alene. Vi dro lördag etter à ha vaert i dàp pà mödresenteret. 9 barn ble döpt, og Johannes var fadder pà en unge som heter Nils Johan. Ja, det er et norsk navn, oppkalt etter broren til ei som var pà senteret i fjor, tror jeg. Han hadde i alle fall vaert pà besök pà senteret.






Her er noen fà bilder jeg tok pà utflukten til strandhuset. Vi var heldige og fikk et par-tre timer med sol, noe som förte til röde nordmenn, men vi koste oss mye, og det var litt godt à komme litt unna alt bybràket. Det er jo ikke stille et minutt her. Vi har til og med en hund pà taket hjemme, som liker à löpe rundt og rundt nàr vi skal sove. Pà stranda var det bare bölgebrus à höre. Herlig!


Nà har jeg várt her i snart to uker, og har begynt à fà et inntrykk av de viktigste tingene. Laerer litt og litt mer spansk, men har ikke blitt langt pà naer noen ekspert ennà.


Skal pröve à fà samlet et innlegg med litt försteinntrykk og sànn snart, siden jeg nà har vaert her sà lenge(föles dog myyye lengre enn to uker. En màned minst!) ¡Hasta la vista!

torsdag 11. oktober 2007

Om å være høy og blond i Peru

Som så mange ting her i verden, har også det å være høy og blond både sine positive og negative sider. Jeg vil nå omtale noe av det jeg har erfart vedrørende dette temaet den første uka her i Peru.

Da spanjolene kom til Sør-Amerika og Peru, ble de raskt tatt for å være de hvite gudene det var spådd om, og ble høyt ansett i samfunnet. Da vi kom hit fikk vi i undervisninga høre at dette er noe som fortsatt henger igjen den dag i dag. Rent praktisk viser dette seg f.eks. ved at hvite lettere får seg jobb enn mørke peruanere, og at det i såpeopraene på peruansk TV er veldig lyse/hvite peruanere som spiller hovedrollene, samt at de fleste reklameplakater er illustrert med hvite mennesker. Jo hvitere du er, jo høyere kommer du på rangstigen. Fint for oss.
Vi ble også fortalt at idealet her er å være høy. For gutter er det vanskelig å finne sko som er over størrelse 43, noe som illustrerer hvor små peruanerne egentlig er. Anne-Therese (som ikke akkurat er blant de som rager høyest over bakken i Norge) kunne også gledelig meddele at her i landet rekker til og med hun opp til de øverste hyllene på supermarkedet! Gratulerer.
En stor fordel med å være høy i en lav befolkning er at man kan se over alle andre. Er man flere sammen i en folkemenge og går seg bort fra hverandre, er det ikke mye strekking og hopping som skal til for å kunne lokalisere de andre. Til og med hvis man er den siste til å ankomme hendelser som konserter, danseshow (viser til Helenes erfaring) og liknende, trenger det ikke lenger ha noen betydning for om man ser godt eller ikke, nettopp fordi man ser over alle andre.

Hvis man har en god dag, trenger det kanskje ikke være så dumt å være høy og blond i Peru, for på gode dager har man ikke noe i mot å bli litt ekstra lagt merke til. Har man derimot en dårlig dag, trenger det ikke være like gøy å bli lagt merke til hvor enn man går. Dette er noe jeg i veldig stor grad har fått oppleve frem til nå, og som uttrykkes av lokalbefolkningen i alt fra slebrige kommentarer fra menn i denne machokulturen, plystring på gata, blikk på bussen, blikk når man venter på bussen, blikk i butikken, stirring, barn som peker og til og med at barn begynner å ta bilde av en! (Ja, det har virkelig skjedd!) Som helt fersk i et nytt land med totalt forskjellig kultur, sier det seg selv at man ikke nødvendigvis er den mest selvsikre personen som vandrer rundt, og for ei jente som ikke er vant til mer oppmerksomhet enn den hun krever selv, så, ja, kan dette bli litt i overkant. Og at jeg må holde ut med dette i 6-7 måneder til kan bli en utfordring, eller bare en vanesak. Men dette er ikke eneste det jeg vil kalle ulempe med å være høy og blond her. Som nevnt i innlegget om trafikken i Lima, så får jeg også problemer når jeg må stå på disse combibussene, som ikke er større enn en Caravelle (eller en Hiace, for den saks skyld). Poenget er at dette ikke er en kultur som er tilrettelagt for oss høye. Jeg har selvfølgelig klart å skalle i et par dører også...

Men, på tross av alt dette holder jeg motet oppe. Vi har vært på besøk på mødresenteret i dag, og det ser ut til at døråpningene og alt der er finfint for en person med en høyde på godt over gjennomsnittet her i dette kortvokste land. Tilbake til studio.

mandag 8. oktober 2007

Trafikken i Lima - et kapittel for seg selv

Dette er et tema jeg synes vi nesten skulle hatt undervisning i før vi kom hit, for her kan man fort gjøre store tabber. Mitt første møte med den peruanske trafikken fikk jeg allerede utenfor flyplassen. En del av vertsfamilien til Anne-Therese (eller ”Anna Teresa” som hun blir kalt her) og meg selv (”Teresa”) kom og hentet oss, og vi skulle kjøre bil hjem til huset. For å komme oss til parkeringsplassen måtte vi krysse veien, og som godtroende nordmann fant jeg et gangfelt, og var på god tur uti veien da vertsfaren min roper på meg og får meg tilbake på fortauet. Like etter kommer det susende en bil rett foran meg. Første lekse: OBS: Gangfeltene funker ikke! Gående har absolutt sisterett her i landet. Senere har vi fått høre at det er flere som blir drept i trafikken her hver dag, og lausbikkjene er en spesielt utsatt gruppe. Du finner ikke mye bremsespor foran dem, nei...

En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.

Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.

En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.

Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!

søndag 7. oktober 2007

Where to begin...

Sitter nà pà en internettkafè i gata jeg og Anne-Therese bor, og har en time fòr det er middag, sà dette blir bare en kort oppdatering..

Reisen gikk bra, ingen bagasje tapt. Ble mött av familien pà flyplassen, ogsà kjórte vi "hjem", altsà her jeg skal bo den förste màneden. Vi bor sammen med en skikkelig storfamilie, noe som er vanlig her. Mor og far, 5 barn i alderen 24-31, og et barnebarn pà et àr og 8 mnd. Skikkelig söt unge, men litt redd for de norske ennà.

Har det bra her, masse spennende/rare/interessante og nye inntrykk, som jeg kommer til à blogge om hver for seg fordi mye er omfattende. Noen tema vil vaere trafikken i Lima, hvordan man bygger hus her, hvordan man holder barneselskap, försteintrykk osv.. Bare à vente, her skjer det mye göy! ;)

Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive for öyeblikket, men det vil komme oppdateringer. Har ikke sà mye tid til à sitte pà nett, men litt pà lördag og söndag skal jeg fà tid til.

Men nà har jeg brukt opp timen min pà internett (som kostet 1 sol= ca 2 kr!) Mye som er utrolig billig her! Hàper alle der hjemme i Norge eller ute i resten av verden har det fint (regner med noen Hald-folk ogsà titter innom litt)

Vi blogges!

onsdag 3. oktober 2007

Status

Klokka er 03.15. Therese er trett, og har ikke sovet ennå. Hun har snart pakket ferdig (tok nettopp ut det siste fra tørketrommelen). Therese drikker kaffe for å holde seg våken. Om 1 1/2 time drar hun til flyplassen, og ser ingen vits i å sove frem til da, uansett hvor mye hun må streve for å holde øynene åpne. Therese kommer til å savne Norge, vennene sine, kjæresten sin, familien, senga si, hytta, norsk mat og så mye mer! Men hun er også spent, gleder seg til å komme til Peru, og tenker det er litt vemodig at dette er det siste blogg-innlegget hun skriver mens hun fortsatt er i Norge... Hun tenker også at hun skal prøve å oppdatere fra Peru så ofte som mulig, innenfor rimelighetens grenser selvsagt, så de her hjemme (snart der hjemme) kan følge med og lese om hva Therese arbeider med og koser seg med.

Det hun gjør nå, er at hun straks klapper sammen bærbaren, pakker den sammen med håndbagasjen, tar en slurk kaffe, kanskje feller en liten tåre eller to, mens hun tenker på hva hun kan ha glemt, helt fram til far står opp for å kjøre henne, og mor og et søsken eller tre for å si adjø. Eller aller helst: På gjensyn!

søndag 30. september 2007

Pakking og sånn...

Hvor lang tid trenger man på å pakke til et opphold i Peru på 7 måneder? Og hva tar man med? Rekker jeg egentlig å pakke på to dager, når timeplanen er ganske full av venner?

Slike tanker er det som surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Søndagen, som jeg hadde sett for meg litt mer konstruktiv, men som gikk med til å dra i kirka og ha familieselskap, gikk fort unna, og det jeg sitter igjen med er et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sto opp tidligere (selv om jeg stod opp 8.30 på en søndag!), eller at jeg ikke utnyttet de ledige stundene litt bedre enn å sitte på på internett, som jeg gjør i skrivende stund. Likevel er det godt å bare være hjemme og slappe av, nå når jeg for en gangs skyld er hjemme. Jeg har på en måte savnet denne hverdagen litt, og det vil jo snart være en helt ny hverdag som møter meg, så jeg synes jeg bør nyte disse tre dagene jeg har hjemme, til å bare være hjemme på den vanlige måten som jeg er vant til.

Men fakta er vel at det ikke er så mye som er helt vanlig lenger, for jeg har jo på en måte flyttet litt hjemmefra. Det var en litt rar følelse å komme hjem i går, for det blir noe spesielt når man har vært hjemme kun et døgn på 6 uker. Og bare tenk på hvordan det blir når jeg kommer hit den 1. mai, etter 7 måneder borte. Og da vil jeg ikke komme til det jeg kjenner som "hjem", heller, fordi vi nå er midt oppe i et stort oppussing/ombyggings/påbyggingsprosjekt. Hvem vet hva jeg kommer hjem til i mai?

Men nå må jeg vel slutte å skrive, og heller legge meg snart, så jeg får utnyttet morgendagen til fulle, og slippe den dårlige samvittigheten. Jeg har 3 venner på planen i morgen, så det blir nok å gjøre, men det er jo bare hyggelig, og jeg gleder meg til å treffe dem!

Hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal disponere tida til pakking får jeg tenke mer på senere. Tirsdag, kanskje... Eller natt til onsdag...(jeg drar hjemmefra 04.45 onsdag morning)
Nå er det imidlertid tid for å køye. God natt!

torsdag 27. september 2007

Act Now 2007/2008

Her er et bilde av årets Act Nowere:


Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria

tirsdag 25. september 2007

Siste uke på Hald..

Man skulle ikke tro vi har vært her på Hald i snart 6 uker, tida har jo gått så fort! Likevel har man rukket å få gode venner her, på den korte tiden. Vi har bare tre dager igjen på skolen, og jeg må innrømme det er litt vemodigt å skulle skilles fra de fleste, og ikke se dem igjen før til våren. Heldigvis er vi en gjeng på åtte som skal være en måned sammen med i Lima, noe vi gleder oss masse til!

Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.

Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)

tirsdag 18. september 2007

Bare 15 dager igjen..

Overskriften sier vel egentlig sitt.. Det er bare 15 dager til jeg skal sette meg på flyet, og begynne reisen mot Peru, Lima, en ny kultur, en ukjent by, nye folk, et språk jeg ikke mestrer ennå, fremmed mat, og så mye annet jeg ikke kan forestille meg en gang!

Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.

Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.

onsdag 5. september 2007

Arbeidet i Peru...

Hvis noen lurer på hvor jeg egentlig skal, og hva prosjektet går ut på, så er dette det som står om prosjektet på siden til Hald:


"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.

Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.



I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og
Foto: Av noen av jentene på senteret med barna sine, tatt av Stine som var på senteret i fjor

juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.

Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.

De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt.
"

Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!

onsdag 29. august 2007

Kjære lesere...

...hvis det er noen... Jeg vil be dere om å gjerne legge igjen noen kommentarer innimellom, så jeg vet om dere er der eller ikke ;) Selv om det kanskje ikke er noe å kommentere, så føler jeg iallefall skrivingen er til en nytte, og ikke bare for egen vinning og glede.

søndag 26. august 2007

Blåtur

For et par timer siden kom vi tilbake fra noe som ble kalt Blå-tur. Det vil si at vi ikke fikk vite hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Vi skjønte vi skulle være ute ut i fra pakkelista, og hadde fått vite at fokuset ville være på samarbeid.

Det første som skjer når vi kommer på bussen er jo selvfølgelig at de tar inn alle mobiler og klokker, så vi ikke har noen mulighet til kontakt med omverdenen, og ikke skal ha kontroll over tiden. (Det var jo selvfølgelig ikke helt umulig å finne ut tida med digitalkameraer, iPoder osv...)

Vi ankom Gautestad kurs- og misjonssenter rundt 17 på fredag, og på kvelden gikk vi en tur ned til et vann i nærheten, der vi tente bål, spiste boller, noen badet og noen padlet kano. Vi hadde også eventyrstund, quiz, reflection of the day og lovsang. En veldig koselig kveld. Om natten sov jeg, Karin, Thor Haakon og Synnøve ute. Det blåste litt, men var veldig deilig likevel. De andre sov inne på herlige madrasser, men det er ikke alle som trenger slik luksus;)

Lørdag skulle vi være mye ute, men dagen startet med undervisning etter frokost. Deretter gikk vi ut, og hadde lunsj etter en 30-40 minutts gange. Så ble vi delt inn i gruppene våre, ut i fra hvor vi skal på infield (samling midt i uteoppholdet). Vi hadde diverse øvelser som gikk på samarbeid og tillitt, type tillitsfall, gå to og to der en har bind for øynene (Jeg gikk sammen med Hanna, som jeg skal reise til Peru med), og en oppgave som innebar tau, en ring, tre flasker og en haug tålmodighet og samarbeidsevne uten å kunne snakke med hverandre. Det gikk faktisk veldig bra, og tyder vel på god samarbeidsevne innen teamet. Lover godt for oppholdet i Lima vi skal ha sammen, får vi håpe.

Foto: Elisabeth M.

På lørdagskvelden var det underholdning, 10 min med hver gruppe. Gøy å se forskjellene mellom den tradisjonelle norske leir-underholdninga, og den underholdninga de internasjonale fant på. Likevel, alt var veldig gøy og underholdende. Jeg lå også ut natt til søndag, sammen med Karin og Thor Haakon, helt til det begynte å regne. Da flyttet vi oss til sofaene på stua og sov resten av natta der.

Søndag hadde vi stille stund for oss selv ute i 45 min, og samtale i gruppene våre etterpå, før det var pakking og rydding. Vi fikk tilbake mobilene da vi kom på bussen, til manges, inkludert min, store glede. Rart hvor avhengige man kan bli av denne teknologien...

Nå er det ganske rolig her på Hald. Regner med en del sover ut etter helga, en del av oss sitter i peisestua, mens andre er på kampen Start - Brann i Kristiansand.

Det var en flott helg, og jeg føler jeg har lært mye om de andre, meg selv og vi som gruppe. Og egentlig var det ganske greit at lærerne tok mobilene, fordi vi fikk et fokus mer rettet mot hverandre og det som skulle skje. Bra tiltak;)

Livet på Hald...

Nå har jeg vært her på Hald i 11 dager, og har fått et ganske godt innblikk i både skolehverdagen og fritiden her. For de som lurer, så er det frokost 08.00, skole 09.00-16.00, med en times middagspause fra 13.00-14.00. Etter skolen gjør vi stort sett hva vi vil (bortsett fra obligatorisk "Faith and mind" på onsdager), og de fleste har jo av den grunn blitt kjent med mange andre.

Når det gjelder de andre her, så er vi 67 studenter tilsammen, fordelt på tre forskjellige program. Hvert program har både norske og internasjonale studenter. De internasjonale kom tre dager før oss, så de hadde rukket å bli litt varme i trøya til vi kom, men jeg tror vi har tatt dem igjen nå. De har jo tross alt vært igjennom store miljøforandringer, og mye er nytt for dem, både med kultur og språk. Dette fører også til mange artige episoder, som f.eks. da de fant ut at bilene i Norge faktisk stopper for oss når vi skal over gangfeltene, og en av afrikanerne måtte sjekke om dette stemte ved å gå frem og tilbake over veien flere ganger...

Sånn ellers om miljøet, så vil jeg si at det virkelig er kremen av norsk ungdom samlet her på Hald. Alle er åpne, hyggelige og morsomme å være med. Dette gjelder selvfølgelig også for de internasjonale. Vi spiller spill (Trivial Pursuit, Setlers, Fantasi og Ligretto er det som går igjen), bader, spiser is (egen is-kiosk her på skolen), ser film (både på storskjerm og i tv-stua), og spiller sandvolley og fotball ute i hagen. Vi har med andre ord mye å finne på, det er bare fantasien som setter grenser.

Så, som en oppsumering av denne posten, så må jeg vel bare si at jeg trives veldig godt her på Hald, og at vi har mye moro. Håper og tror de kommende 4 ukene blir like bra, og har allerede begynt å tenke på at det kommer til å bli trist å ikke se alle folkene på 7 måneder.

mandag 13. august 2007

Pakking

Nå er det bare et og et halvt døgn til nattoget mitt til Kristiansand går, og jeg kom akkurat hjem fra Arena - som var i Kristiansand. Blir mye reising, men sånt må man tåle. Gleder meg mye til å møte alle de andre studentene på Hald, kanskje spesielt de jeg kommer til å være med i Sør-Amerika. Men da er det vel bare å hive seg på pakking før det kommer folk innom for å si hadet. Det blir jo gøy med nesten 39 i feber...

søndag 22. juli 2007

Skoleåret på Hald

Skoleåret på Hald består at et høstkurs, et utenlandsopphold og et vårkurs.

Høstkurset er fra 15. august til 28. september, med en hjemreisehelg 13.-16. september. Utenlandsoppholdet varer omtrent 7 måneder for oss på linja som heter Act Now, og er ca fra begynnelsen av oktober til slutten av april, og vårkurset er fra begynnelsen i mai (5., tror jeg) til omtrent 15. juni.
Høst- og vårkurset foregår på Hald Internasjonale senter i Mandal (sør for Kristiansand), mens elevene under utenlandsoppholdet blir utplassert to og to rundt om i verden, ut i fra hvor organisasjonen linja vi går på er involvert i eller driver arbeid.

Nå er det under en måned til vi begynner høstkurset, og jeg gleder meg masse! Både til å treffe de andre, og til å få vite mer hva skoleåret vil bringe... Og det jeg får vite vil jeg prøve å formidle her når jeg har tid.