Om å være høy og blond i Peru

Som så mange ting her i verden, har også det å være høy og blond både sine positive og negative sider. Jeg vil nå omtale noe av det jeg har erfart vedrørende dette temaet den første uka her i Peru.

Da spanjolene kom til Sør-Amerika og Peru, ble de raskt tatt for å være de hvite gudene det var spådd om, og ble høyt ansett i samfunnet. Da vi kom hit fikk vi i undervisninga høre at dette er noe som fortsatt henger igjen den dag i dag. Rent praktisk viser dette seg f.eks. ved at hvite lettere får seg jobb enn mørke peruanere, og at det i såpeopraene på peruansk TV er veldig lyse/hvite peruanere som spiller hovedrollene, samt at de fleste reklameplakater er illustrert med hvite mennesker. Jo hvitere du er, jo høyere kommer du på rangstigen. Fint for oss.
Vi ble også fortalt at idealet her er å være høy. For gutter er det vanskelig å finne sko som er over størrelse 43, noe som illustrerer hvor små peruanerne egentlig er. Anne-Therese (som ikke akkurat er blant de som rager høyest over bakken i Norge) kunne også gledelig meddele at her i landet rekker til og med hun opp til de øverste hyllene på supermarkedet! Gratulerer.
En stor fordel med å være høy i en lav befolkning er at man kan se over alle andre. Er man flere sammen i en folkemenge og går seg bort fra hverandre, er det ikke mye strekking og hopping som skal til for å kunne lokalisere de andre. Til og med hvis man er den siste til å ankomme hendelser som konserter, danseshow (viser til Helenes erfaring) og liknende, trenger det ikke lenger ha noen betydning for om man ser godt eller ikke, nettopp fordi man ser over alle andre.

Hvis man har en god dag, trenger det kanskje ikke være så dumt å være høy og blond i Peru, for på gode dager har man ikke noe i mot å bli litt ekstra lagt merke til. Har man derimot en dårlig dag, trenger det ikke være like gøy å bli lagt merke til hvor enn man går. Dette er noe jeg i veldig stor grad har fått oppleve frem til nå, og som uttrykkes av lokalbefolkningen i alt fra slebrige kommentarer fra menn i denne machokulturen, plystring på gata, blikk på bussen, blikk når man venter på bussen, blikk i butikken, stirring, barn som peker og til og med at barn begynner å ta bilde av en! (Ja, det har virkelig skjedd!) Som helt fersk i et nytt land med totalt forskjellig kultur, sier det seg selv at man ikke nødvendigvis er den mest selvsikre personen som vandrer rundt, og for ei jente som ikke er vant til mer oppmerksomhet enn den hun krever selv, så, ja, kan dette bli litt i overkant. Og at jeg må holde ut med dette i 6-7 måneder til kan bli en utfordring, eller bare en vanesak. Men dette er ikke eneste det jeg vil kalle ulempe med å være høy og blond her. Som nevnt i innlegget om trafikken i Lima, så får jeg også problemer når jeg må stå på disse combibussene, som ikke er større enn en Caravelle (eller en Hiace, for den saks skyld). Poenget er at dette ikke er en kultur som er tilrettelagt for oss høye. Jeg har selvfølgelig klart å skalle i et par dører også...

Men, på tross av alt dette holder jeg motet oppe. Vi har vært på besøk på mødresenteret i dag, og det ser ut til at døråpningene og alt der er finfint for en person med en høyde på godt over gjennomsnittet her i dette kortvokste land. Tilbake til studio.