Noen bilder

Jeg har vært for dårlig til å legge ut bilder, jeg vet det... Derfor kan jeg gledelig meddele at her er det noen:
Hanna og noen venner av oss fra Iquitos som var i Lima for å drive med capoeira
Stine eller Silje, kan det stemme at denne genseren var fra dere? Tror det var derfor jeg ble bedt om å ta dette bildet...
Jentene og Hanna sitter ute på plena og tuller. Eller, egentlig satt de vel her og telte til ti på engelsk. Vanligvis tuller vi bare...

"Ta bilde av oss da!" Smiiiiil =)
Ikke helt fornøyd her nei.. Kanskje det er fordi mammaen ikke er sammen med henne lengre?

Ja, jeg er litt høyere enn de små jentene. Hun på bildet er den yngste, på 13 år.
Poseringer blir det nok av. Tok dette fordi de skal dra snart. Bare litt papirarbeid som gjenstår!

Straks skal disse to dra fra senteret fordi mammaen har fylt 18, og skal derfor dra tilbake til jungelen, der hun skal gifte seg med barnefaren! Her har vi en typisk "happy ending" på historien, noe som ikke alltid er tilfelle...
Her er jenta forrige innlegg handlet om, som derfor dessverre ikke er på sentet lengre..
Disse to dro fra senteret i januar, mens vi var på infield. Håper de har det bra!
Denne lille jenta er nå uten mammaen sin fordi hun har blitt flyttet til et annet sted. Bildet er tatt da hun var innlagt på sykehuset i januar/februar en gang.
Dette sjarmtrollet heter Nils Johan, og dro også fra senteret i januar. Her leker han med lekebilen sin. Skal si de andre ungene var sjalue!
Slik bæres mange barn i Peru...

En vemodig dag...

I går, 26. mars, har vært den vemodigste dagen på lenge. For to og en halv måned siden ble en av jentene innlagt på sykehuset fordi hun har hatt noen annfall forårsaket av psykiske problemer, noe som førte til at hun prøvde å skade seg selv, og muligens også datteren sin, som da var 7 måneder.

For et par uker siden ble hun utskrevet fra sykehuset, men ikke for å returnere til senteret. I stedet tok barnevernet over, og hun er nå på et behandlingssenter der hun forhåpentligvis får profesjonell hjelp.

Hele tiden mens moren har vært borte, har dattera, som nå er 9 ½ måned, vært her på senteret, passet på av jentene og innimellom meg og Hanna. Men nå som moren ikke kommer tilbake, var det på tide at dattera dro også, for jentene her har jo tross alt sine egne barn å passe på, og jeg og Hanna skal jo dra om en måned, og har heller ikke kapasitet til å være mødre på fulltid. Derfor dro jeg og en av de ansatte i går til barnevernet for å sette igjen den lille søte engelen vår der.

For anledningen kledde vi henne i en gul kjole, hvite underbukser, rosa sokker og hvite sko med rosa sommerfugler på. Hun var så søt der hun lå og sov i armene mine, uvitende om at hun ikke skulle bli med oss tilbake. Like søt var hun da hun smilte når jeg lekte med henne mens vi ventet på at de voksne skulle gjøre papirarbeidet.

Vi to mens vi venter på at de skal gjøre ferdig pairarbeidet...

Det var utrolig trist å legge henne igjen der i barnesenga, vel vitende om at moren egentlig vil ha henne hos seg, og tror de to skal bo sammen igjen, når de mest sannsynlig ikke skal det. Er det noe rart jeg gråt da jeg gikk derfra? Jeg følte meg litt flau der jeg passerte den ene personen etter den andre, men tenkte at de sikkert har set gråtende personer gå derfra før... Skulle ønske jeg heller kunne pakket henne i kofferten og tatt henne med hjem til Norge!

Men det er enda en grunn til at dette ble den vemodigste dagen på lenge. En av jentene dro også fra senteret i dag, også hun for å bli tatt hånd om av barnevernet. Og datteren hennes på et og et halvt år er igjen her på senteret og må skilles fra sin mamma hun også. Et og et halvt år gammel er hun nok stor nok til å huske moren sin i alle fall en liten stund. De kommer nok ikke til å bo sammen senere, for moren lider av

Surfing

Noen fridager har Hanna og jeg benyttet sjansen til å prøve å "ta noen bølger" i Stillehavet, nærmere bestemt strendene i Miraflores her i Lima. Her er noen bilder:
Unos dias de descanso Hanna y yo hemos surfeado en las playas de Miraflores. Aqui hay unas fotos:

Det er viktig å vite hvordan man skal reise seg når bølgen kommer. Her øver vi på dette...
Practicando pararse..

Der har vi stilen inne...
Eso es!

Men vi må fortsatt øve litt til.. Ned...
Abajo...

...og opp!
...y arriba!

En god oppvarming hører med
Hay que calentarse un poco antes de entrar el agua

Er vi ikke fine i våtdrakter?
Estamos bonitas en los trajes, no?


Endelig nærmer vi oss vannet.
Por fin nos cercamos el agua

Klar til å gå uti...
Listas para entrar...

Litt vanskelig er det, så jeg får litt hjelp til å legge meg oppå..
es un pocito dificil, y el profesor me ayuda estabilizar la tabla...

Jeg er ute i vannet, og Hanna følger tett. Dessverre har vi ikke bevis på hvor flinke vi er, så det får dere bare ta oss på ordet på;)
Yo ya estoy en el agua, y Hanna me sigue. Que pena que no tenemos más fotos, pero nos hemos parado, de verdad!

De små forskjellene

Jeg har mange ganger nevnt de store forskjellene mellom Norge og Peru, som trafikken, folket, klimaet osv.
Nå, etter å ha bodd her i nærmere et halvt år, begynner jeg også å legge merke til de små, nesten ubetydelige forskjellene. Likevel, hvis man virkelig går inn for å bli ekspert på språket og kulturen, så er det slike ubetydeligheter som setter prikken over i-en. Jeg har fortsatt mye å lære, men et par ting har jeg lagt merke til:

1) Telling på fingrene

I Norge begynner vi med tommeltott:



I Peru begynner man med lillefinger:


Det jeg har kommet fram til, er at det er jo så utrolig logisk å begynne med lillefinger. På norsk får jeg alltid problemer med tallet 4. Det går liksom ikke uten at det blir fire og en halv. På peruansk går det helt bra! Prøv selv! I tillegg, på den peruanske måten, så øker liksom størrelsen på fingrene i forhold til tallet. 1= lillefinger. Skjønner?

2) Gjetting av tall, f.eks. alder

I Norge sier man: ”Tja, en 30-40 år, kanskje?” Starter lavt – går høyere.

I Peru sier man: ”Tja, en 40-30 år, kanskje?” Starter høyt – går lavere.
Jeg kommer egentlig ikke fram til noen superlogisk løsning på hvorfor det er sånn, men det er jo for så vidt høfligere på peruansk (og her er man generelt høfligere enn i Norge. Men det skal vel ikke så mye til...) ”Du sjer ut som du e 40 - nei, forresten, når æ sjer nøyere etter så e du nok nærmar 30”. Det blir jo som et kompliment!

På samme måte er det med flere ting her:
Taxisjåfør: ”6 soles”
Jeg: ”Nei, 4 soles”
Taxisjåfør: ”Greit, 5 soles, da”
Jeg: ”4 soles, ikke mer”
Taxisjåfør: ”Ok, 4 soles”
Alt går nedover... Makes sense!

Noe annet som også går nedover, og det i en rasende fart (nei, det er heldigvis ikke temperaturen i Lima, som holder seg på 25-30 grader) men derimot dagene til jeg skal hjem. I dag, 22 mars, er det 40 dager til jeg er hjemme. Og jeg merker det begynner å nærme seg, for jeg begynner å tenke over ting. Hva har jeg lært her? Bør jeg gjøre noe mer før jeg drar, mens jeg ennå har sjansen? Hva tar jeg med meg av kultur tilbake til Norge? Har oppholdet forandret meg? Angrer jeg på at jeg dro? (Nei, absolutt ikke!) Peru har på en måte fått en liten del av hjertet mitt. Men dette kommer det nok mer om i et annet blogginnlegg, for jeg trenger litt mer tid til å tenke på det. Dessuten passer det ikke inn under tittelen ”De små forskjellene”. Det har nemlig gjort en stor forskjell for meg.

Cosas que he visto en Peru..

..que no se puede ver en Noruega

* Una llama subiendo un taxi (si, lo ví ayer! Es eso normal?)

*Vendedores ambulantes

*Tantos chicos bailando (y que bailan tan bién)

*Trabajadores de seguridad ciudidana que llevan pistolas (en Noruega se necesita permiso espesial)

*Tráfico tan loco! Y con tantos carros...

*Arroz acompañando cada comida..

Weno, por el momento no puedo pensar de más cosas...

Saludos a mis amigos peruanos!

Esta entrada es para mis amigos que no entienden noruego...

Lo que se dice en noruego en este blog, es que soy una chica que tiene diecinueve años, soy alumna en una escuela que se llama Hald Centro Internacional, donde hago un estudio de un año sobre trabajo internacional y comunicación entre culturas. Mi estancia en Peru es un intercambio de siete meses, en cuales trabajo en un centro para madres adolecsentes en Villa Maria del Triunfo en Lima, con una ONG de Noruega.

Las chicas en el centro donde trabajo me mojaron el ultimo domingo del carnaval

Ya he estado en Peru por casi 6 meses, y falta un mes y una semana para que regreso a Noruega. Me gusta mucho el Peru, y lo extrañaré cuando regreso a mi país, pero un día (en el futuro) voy a regresar aca para ir de vacaciones. Me gusta la música, la comida, la gente. Los que no me gustan son los chicos en la calle que me molestan... Pero ya me he acostumbrado eso también...

Saludos a todos, y especialmente a mi amigo Adrian. (Estás contento ahora?;) )

Cuidense! Chao:)

Hva gjør man i Peru når...

... man synes trafikken går for sakte? Tuuuuuuuter!


... man skal reise med en ekte lama på 1,70 med seg? Man praier en taxi og legger den i bagasjerommet, så klart! (Fikk dessverre ikke tatt bilde av dette morsome scenarioet jeg så i dag på vei fra sykehuset, men her er det i alle fall en lama)

... man er sulten? Det må jo bli å spise noe med ris til... (Mamma, ikke la ris bli det første du serverer når jeg kommer hjem...)

... man er høy og blond "gringa"? Overser/overhører eventuelle kommentarer så godt som mulig, og prøver å ikke bli irritert og kjefte på den femtende gutten som plystrer på deg den dagen..

... man har en sammenkomst av hvilket som helst slag? Danser! Her skal man tidlig krøkes som god rompevrikker skal bli... (Vi danset salsa på et kristent møte på søndag, sammen med en klasse fra Hedemarktoppen fhs vi var heldige å få være sammen med)

... barnet ditt ikke oppfører seg? Mange velger å slå...

... man er for fattig til å sende barna på skole? Man rett og slett sender ikke barna på skolen, men lar dem jobbe hele dagen med å tigge eller selge drops e.l. på gata, så kanskje det blir mat på bordet neste dag..

... dattera di på 14 kommer hjem voldtatt og gravid? Det finnes dem som velger å kaste henne ut av huset. Det var jo hennes feil!

... man er 15 år, har psykiske problemer og finner ut at man ikke skal gjenforenes med dattera si som man trodde, men plasseres på behandlingssenter i stedet? Vet ikke, jeg var heldigvis ikke der til å bevitne det. Men tøft er det nok, så en del gråting innebærer det sikkert...

Det tok bare litt tid...

Det er rart. Rart hvordan man kan være på to plasser til samme tid. Kroppen er på en plass, der de andre ser deg, de ser hva du gjør, hører hva du sier, tror du er med på leken. Men egentlig er du en annen plass, dypt inne blant tankene dine. Kanskje er du på den andre siden av jorda, på en øde øy der du bare slapper av og gjør det du vil. Eller kanskje er du blant dine virkelige venner, ikke de vennene kroppen din er med. De virkelige vennene gir deg mer, tenker du. Du trives bedre i deres nærvær. Hvorfor? Det har du ikke funnet ut. Men likevel spiller kroppen din med, du spiller med, mens du prøver så godt du kan å forene tankene dine med kroppen, være der 100% og ikke bare 50.

Oftere og oftere får du det kanskje til. Oftere blir tankene med til det stedet og den verdenen der kroppen din er, ja, for det er som to forskjellige verdener. Men oftere og oftere skjer det. Du merker det kanskje ikke, for tiden går jo så fort når kropp og sjel er sammen. Det er da du virkelig trives. Det er da smilet er mer enn bare halvhjertet. Til og med øynene smiler med. Du føler deg tilfreds, som om tankene har slått seg til ro med at det er her du er, sammen med kroppen.

Likevel faller du ut innimellom, du klarer ikke å tvinge tankene bort fra det som for tiden ikke omgir deg. Gode minner dukker fram, minner du ikke tror du kan få her. Der du er nå. I minnene er du der 100% - kropp og sjel. Hva er det som gjør at du ikke kan være det akkurat nå, her? Hva er det som mangler for at forholdene skal ligge til rette for det? Er det jeg som er problemet? Jeg som egentlig sitter med løsningen?

Men med økende frekvens er du der med hele deg, og du får samtidig gitt mer av deg selv. Er det dette som er ekte glede? Var det sånn den kjentes da du var der, i minnene, dit hvor tankene pleide å flykte? Er jeg lykkelig her? Og så, plutselig går det opp for deg at, ja, det er jeg faktisk. Jeg er lykkelig akkurat her. Det tok bare litt tid...