Pakking og sånn...

Hvor lang tid trenger man på å pakke til et opphold i Peru på 7 måneder? Og hva tar man med? Rekker jeg egentlig å pakke på to dager, når timeplanen er ganske full av venner?

Slike tanker er det som surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Søndagen, som jeg hadde sett for meg litt mer konstruktiv, men som gikk med til å dra i kirka og ha familieselskap, gikk fort unna, og det jeg sitter igjen med er et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sto opp tidligere (selv om jeg stod opp 8.30 på en søndag!), eller at jeg ikke utnyttet de ledige stundene litt bedre enn å sitte på på internett, som jeg gjør i skrivende stund. Likevel er det godt å bare være hjemme og slappe av, nå når jeg for en gangs skyld er hjemme. Jeg har på en måte savnet denne hverdagen litt, og det vil jo snart være en helt ny hverdag som møter meg, så jeg synes jeg bør nyte disse tre dagene jeg har hjemme, til å bare være hjemme på den vanlige måten som jeg er vant til.

Men fakta er vel at det ikke er så mye som er helt vanlig lenger, for jeg har jo på en måte flyttet litt hjemmefra. Det var en litt rar følelse å komme hjem i går, for det blir noe spesielt når man har vært hjemme kun et døgn på 6 uker. Og bare tenk på hvordan det blir når jeg kommer hit den 1. mai, etter 7 måneder borte. Og da vil jeg ikke komme til det jeg kjenner som "hjem", heller, fordi vi nå er midt oppe i et stort oppussing/ombyggings/påbyggingsprosjekt. Hvem vet hva jeg kommer hjem til i mai?

Men nå må jeg vel slutte å skrive, og heller legge meg snart, så jeg får utnyttet morgendagen til fulle, og slippe den dårlige samvittigheten. Jeg har 3 venner på planen i morgen, så det blir nok å gjøre, men det er jo bare hyggelig, og jeg gleder meg til å treffe dem!

Hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal disponere tida til pakking får jeg tenke mer på senere. Tirsdag, kanskje... Eller natt til onsdag...(jeg drar hjemmefra 04.45 onsdag morning)
Nå er det imidlertid tid for å køye. God natt!

Act Now 2007/2008

Her er et bilde av årets Act Nowere:


Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria

Siste uke på Hald..

Man skulle ikke tro vi har vært her på Hald i snart 6 uker, tida har jo gått så fort! Likevel har man rukket å få gode venner her, på den korte tiden. Vi har bare tre dager igjen på skolen, og jeg må innrømme det er litt vemodigt å skulle skilles fra de fleste, og ikke se dem igjen før til våren. Heldigvis er vi en gjeng på åtte som skal være en måned sammen med i Lima, noe vi gleder oss masse til!

Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.

Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)

Bare 15 dager igjen..

Overskriften sier vel egentlig sitt.. Det er bare 15 dager til jeg skal sette meg på flyet, og begynne reisen mot Peru, Lima, en ny kultur, en ukjent by, nye folk, et språk jeg ikke mestrer ennå, fremmed mat, og så mye annet jeg ikke kan forestille meg en gang!

Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.

Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.

Arbeidet i Peru...

Hvis noen lurer på hvor jeg egentlig skal, og hva prosjektet går ut på, så er dette det som står om prosjektet på siden til Hald:


"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.

Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.



I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og

Foto: Av noen av jentene på senteret med barna sine, tatt av Stine som var på senteret i fjor

juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.

Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.

De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "

Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!