Forandring fryder...

...og jeg tenker ikke på Hilde Hummervolds program på NRK, men derimot forandringene her på senteret, som følge av.. tja, nyttårsforsetter?

For det første, så går nå alle jentene på senteret i skjørt hver dag, dette fordi legene er lei av å dele ut medisiner til opptatte mødre med for dårlig tid til sin personlige hygiene. Legene sparer penger.. det må vel være en del av deres nyttårsforsett.

For det andre, så skal vannregningen ned, helst ned til en fjerdedel av det den var i fjor, noe som tilsvarer en veldig kraftig nedskjæring. For oss som bor her på senteret, betyr det at vi heretter har vann i dusjen og springen og doen mellom 21 og 08. Ser for meg det derfor kan bli dårligere med klesvasken min fremover... (som om den var så bra fra før, liksom!) Men vann blir det spart, og med det kan senteret bruke penger på viktigere ting. Eller noe sånt som kan minne om et løfte for det nye året, antar jeg.

På kjøkkenet har det blitt innstallert vifte over ovnen, og veggene er malt. Dørene på doene til barnehagen, samt lekene på lekeplassen har også fått seg et fargerikt strøk beis. Når jeg tenker meg om, så er dette kanskje ikke så langt unna et visst NRK-program likevel...

Men alt dette er ytre forandringer, forandringer som i det store og hele ikke betyr så mye. (Med mindre man er en skikkelig estetiker eller liker å spare penger (ikke at det er noe galt i det, altså)). Det jeg prøver å komme fram til, og som blir dette innleggets bottom line, hovedpoeng, eller moral om du vil, er at det er de indre forandringene som virkelig betyr noe.

Her er en liten historie:

-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjørtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

På leting etter en far...

Tirsdag 12. februar ble jeg og Hanna med en av jentene på senteret, tanta hennes og direktøren på senteret til Cañete, en by 2 timer sør for Lima, for å lete etter en pappa. Ikke til den 12 år gamle jenta, men til hennes datter på 2 måneder.

Og situasjonen er ikke enkel. I Cañete har de et fengsel. I fengselet sitter en mann. Mannen er sannsynligvis barnets far, men nekter på at barnet er hans. Den samme mannen er også den 12 år gamle jentas svoger, gift med hennes søster, far til hennes to søskenbarn, og i tillegg sannsynligvis hennes datters far.

Grunnen til at vi dro dit, var på grunn av usikkerheten rundt hvem som er faren; er det virkelig den nektende svogeren, eller er det en tilfeldig drosjesjåfør, som er en av historiene jenta har servert tidligere. DNA-testene som ble gjort i fengselet vil gi svaret på spørsmålet. Ventetiden på 30 dager kan virke lang, men forhåpentligvis gi bevis på hva som har skjedd med den 12 år gamle jenta, som bare skulle sitte barnevakt for sine søskenbarn.

Hvis det derimot viser seg at han ikke er faren, kommer den andre aktuelle faren, drosjesjåføren, på banen, og det vil bli gjennomført nye DNA-tester. Men vi håper saken er klar før den går så langt, selv om det betyr at jentas søster må klare seg uten mannen sin i mange år fremover, og at to barn må leve med vissheten om at faren deres har forgrepet seg på ei 12 år gammel jente.

Situajsonen er slett ikke enkel, og det er en grufull realitet som er i ferd med å avsløre seg. Nettopp derfor jobber senteret for at alle skal være med å forebygge tidlig graviditet. Og det å få være en del av et slikt arbeid er et stort privilegium.

Vil du være med å hjelpe? Gi en gave til Strømmestiftelsen! Se Strømmestiftelsens hjemmeside for mer info om hvordan du kan være med å gi.

Litt bilder fra infield og ferie..

Ble litt skitten i rumpa på grunn av gjørma og regnværet, kan man si...

Bading i fossefall under sykkelturen på infield

Vi fant dessverre ikke en større pizza i La Paz, så den på 75 cm i diameter fikk holde...

Meg på toppen av Isla del Sol, utenfor ungdomssherberget vi lå på.

På båten ut til Isla del Sol.

Meg på båten midt ute på Titicaca, på veg til Isla del Sol

Jeg og Lena bader i den grønne lagunen, som for øyeblikket var brun pga noen dager med regn.

Hele gjengen på sykkeltur i Coroico, Bolivia

Meg med herlig pannekake med banan og sjokoladesaus

Bilparken i Peru..

.. det vil altså si utvalget av biler som ferdes her..

Det har nemlig facinert meg, og frustrert meg, dette temaet.
Det har seg nemlig sånn, de som kjenner meg kan kanskje bekrefte?, at jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i biler til å være jente. Er ganske sikker på at det ligger i genene fra begge sider av slekta, men at Lillebergsida er den som har klart å påvirke meg mest, noe som resulterte i at jeg har både en Audi og en Golf stående. (For de som ikke kjenner begge sidene av slekta, så er det tyskimport som gjelder for Lilleberg, og mer retning japansk for Holm)

Når jeg ferdes på norske veier har jeg som vane å se på bilene som passerer, og da legger jeg vel spesielt merke til Audi, vil jeg si, samtidig som det ferdes mye annen tyskimport på de norske veiene.

Nå har vi kommet til den delen som er den som frustrerer meg. Jeg har så langt sett toppen 2 Audier her! Det kan synes som en bagatell, men det er faktisk en ting som plager meg litt, men samtidig så gjør det jo bare Peru enda mer forskjellig fra Norge, og det trenger jo ikke være dumt.. Bare uvant, som så mye annet... Så, frustrasjonen er vel mer som et savn etter tyske biler. Det skal vel nevnes at det ikke er helt tomt for tysk her, den gode, gamle folkevogna finnes i hopetall og kan sees omtrent på hvert gatehjørne.

Så er det den delen som facinerer meg, eller kanskje jeg til og med kan si skremmer meg. Kvaliteten på bilene her kan generelt sett ikke sies å være annet enn forferdelig! Jeg har sett biler som tilsyneslatende bare motoren funker på, og som aldri i livet hadde passert en eventuell EU-kontroll. Fåtallet av taxiene har sikkerhetsbelte, og fartsgrenser tror jeg ikke det er så mange som respekterer alltid. Og noe få nordmenn vet: Det er faktisk plass til 4-5 biler i bredden på en trefelts motorvei.

På Facebook er jeg med i gruppa "Jeg har enda ikke blitt overkjørt i Lima", og det kan være et mirakel i seg selv. Men har jeg overlevd de første 4 månedene, så skal jeg klare de tre siste også! Man må bare passe seg litt...

Gratulerer med dagen, Sunniva!

Tenk at lillesøster fyller 15 år i dag! Det er ikke til å tro at hun har blitt så stor! Men det er hun altså. Sunniva, jeg vil ønske deg alt godt på dagen din, håper den bli strålende fin! Du er vel på Aurka og feirer i dag, og det var jo der du feiret bursdagen din for akkurat 10 år siden, også:)
Kos deg masse, så sees vi om under 3 måneder (faktisk!)

Stor klem fra Therese