Nà har vi bare én dag med undervisning igjen, för vi drar to og to hvert til vàrt. Vil takke de andre 7 som jeg har tilbringt masse tid med her i Lima i nesten 4 uker, for all den moroa vi har hatt, og alt vi har opplevd sammen. Vi har besökt 4 forskjellige prosjekter i fattige bydeler her i Lima, og fàtt varige inntrykk der, samtidig som vi som turister har sett hva Lima kan by pà. Jeg gleder meg til à bli bedre kjent med denne byen, og kan stille som guide etter hvert hvis noen skulle trenge det...
I morgen drar jeg altsà til mödresenteret, som ligger i en bydel som heter Villa Maria del Trunfo. Der er det ingen internettkafeer, sà det kommer til à roe seg litt med innleggene fremover. Men likevel - ikke glem à sjekke!
Hàper alle har det bra, og sà blogges vi!
lørdag 27. oktober 2007
søndag 21. oktober 2007
Og tida går...
To og en halv uke har gått, og jeg har begynt å føle meg litt mer til rette her i Lima. Det som til å begynne virket som en stor, skummel by med masse trafikk, har på en måte blitt litt mindre skummel nå. Nesten. Et par nesten-påkjøringer og et nesten-veskenapperi bidrar jo så klart til at vi fortsatt holder hodet skjerpet her i byen og ikke slapper av for mye, men selve byen føles ikke så stor lenger.
Vi begyner å bli vant til å ta 2-4 timer buss hver dag, vant til den store mengden trafikk, til kaoset og bråket. Jeg tror faktisk dette er noe jeg kommer til å savne når jeg kommer tilbake til Norge, i tillegg til denne cobradoren (han som roper inn folk på bussen), og ikke minst alle innkasterne på restaurantene om kveldene. Ja, INNkaster. Jeg hadde ikke opplved noe liknende før, men det er sånn at utenfor hver restaurant og bar står det en person og prøver å få oss inn på akkurat sin restaurant.. Noen prøver komplimenter, andre gratis drinker, måtene er sikkert utallige. Jeg føler meg litt overlegen der jeg bare raker rett forbi, og ser ut som om jeg ikke enset dem en gang, men man kan bli litt lei av hele tiden å gjenta ”Hemos comido, hemos bebido, hemos bailado...” (Vi har spist, vi har drukket, vi har danset...) Jeg tror derfor man bare må være litt overlegen, på en måte gå med litt skylapper.
Dessverre er det ikke bare innkastere man må være overlegen ovenfor, for denne byen er også full av ”vendedores ambulentes”, altså gateselgere. De selger alt fra aviser, til godteri, smykker og dasspapir. En del av disse er også barn med store tiggende øyne. Det er sannelig ikke lett å bare gå forbi, spesielt ikke når man kommer rett fra restaurant eller kjøpesenter. Fordi vi er hvite regner de med at vi har masse penger, men sannheten er jo egentlig at vi lever på lånte penger.
Dette er sammen med mye annet av grunnen til at jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet. Da får jeg endelig føle at jeg bidrar med noe, håper jeg. Nå kjøper jeg bare en liten sjokolade fra en fattig gateselger innimellom, men snart skal jeg få komme på senteret og begynne på ordentlig. Gjøre noe.
Jeg har vært på senteret to ganger, og jentene er virkelig skjønne. De fleste er åpne og hyggelige, og vil gjerne prate litt, Jeg synes imidlirtid det er utrolig vanskelig å forstå at de små jentene der kan ha barn. Når jeg så dem leke med barna sine var det bare som å se en storesøster passe på lillebroren sin. Forskjellen er at her kan de ikke bare gi barnet tilbake til en mor som skifter bleie og ammer når barnet trenger mat – her er det de som er moren og må gjøre alle disse tingene. Hvor har barndommen og ungdommen blitt av? De er jo så definitivt ikke voksne. Jeg føler meg ofte ikke voksen selv en gang! Jeg gleder meg til å bli kjent med jentene, kvitte meg med skylappene jeg går med nå, som så altfor mange andre også går med, og prøve å forstå litt mer av problematikken i denne verden.
Vi begyner å bli vant til å ta 2-4 timer buss hver dag, vant til den store mengden trafikk, til kaoset og bråket. Jeg tror faktisk dette er noe jeg kommer til å savne når jeg kommer tilbake til Norge, i tillegg til denne cobradoren (han som roper inn folk på bussen), og ikke minst alle innkasterne på restaurantene om kveldene. Ja, INNkaster. Jeg hadde ikke opplved noe liknende før, men det er sånn at utenfor hver restaurant og bar står det en person og prøver å få oss inn på akkurat sin restaurant.. Noen prøver komplimenter, andre gratis drinker, måtene er sikkert utallige. Jeg føler meg litt overlegen der jeg bare raker rett forbi, og ser ut som om jeg ikke enset dem en gang, men man kan bli litt lei av hele tiden å gjenta ”Hemos comido, hemos bebido, hemos bailado...” (Vi har spist, vi har drukket, vi har danset...) Jeg tror derfor man bare må være litt overlegen, på en måte gå med litt skylapper.
Dessverre er det ikke bare innkastere man må være overlegen ovenfor, for denne byen er også full av ”vendedores ambulentes”, altså gateselgere. De selger alt fra aviser, til godteri, smykker og dasspapir. En del av disse er også barn med store tiggende øyne. Det er sannelig ikke lett å bare gå forbi, spesielt ikke når man kommer rett fra restaurant eller kjøpesenter. Fordi vi er hvite regner de med at vi har masse penger, men sannheten er jo egentlig at vi lever på lånte penger.
Dette er sammen med mye annet av grunnen til at jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet. Da får jeg endelig føle at jeg bidrar med noe, håper jeg. Nå kjøper jeg bare en liten sjokolade fra en fattig gateselger innimellom, men snart skal jeg få komme på senteret og begynne på ordentlig. Gjøre noe.
Jeg har vært på senteret to ganger, og jentene er virkelig skjønne. De fleste er åpne og hyggelige, og vil gjerne prate litt, Jeg synes imidlirtid det er utrolig vanskelig å forstå at de små jentene der kan ha barn. Når jeg så dem leke med barna sine var det bare som å se en storesøster passe på lillebroren sin. Forskjellen er at her kan de ikke bare gi barnet tilbake til en mor som skifter bleie og ammer når barnet trenger mat – her er det de som er moren og må gjøre alle disse tingene. Hvor har barndommen og ungdommen blitt av? De er jo så definitivt ikke voksne. Jeg føler meg ofte ikke voksen selv en gang! Jeg gleder meg til å bli kjent med jentene, kvitte meg med skylappene jeg går med nå, som så altfor mange andre også går med, og prøve å forstå litt mer av problematikken i denne verden.
onsdag 17. oktober 2007
Noen försteinntrykk...
Etter à ha vaert her i to uker nà, har jeg fàtt tid til à innta mange försteinntrykk, og bàde rukket à glemme noen, blitt vant til noen, samt à fàtt forklaring pà ting som til à begynne med virket saere.
- Som jeg har skrevet om, var det et sjokk à möte trafikken i Lima. Det var jo tross alt det förste försteintrykket mitt. Etter à nesten ha blitt meid ned tre ganger (to av dem senest i dag), har jeg pà en màte laert min lekse, og lever i troen pà at jeg overlever dette. Har etterhvert skjönt at for at alle skal frem, sà MÀ bussen vaere sà trang. Det er ikke t-bane her, òg iallefall ikke plass til mer trafikk! Ergo: trange busser er kanskje den beste lösningen.
- Alle barna bor hjemme hos foreldrene. Hos oss bor alle 5 hjemme, og de er mellom 24 og 31 àr! Bestemor passer barnebarnet Álvaro pà 1 àr og 8 mnd, som ogsà bor der... Det er med andre ord fullt hus, og i begynnelsen tok vi oss selv i à lure pà hvorfor barna i all verden gidder à bo hjemme sà lenge, men har funnet ut at ökonomisk sett er det jo helt genialt!
- Et annet inntrykk, delvis relatert til det forrige, var at nàr vi kjörte rundt i byen, sà sà den sà halvferdig ut. Huset vàrt har 2 og en halv etasje, liksom. Men det er jo selvfölgelig sànn fordi man da skal ha mulighet for à bygge pà en etasje til nàr behovet skulle komme (svigerdötre, flere barnebarn osv), uten à màtte rive noe.
- Det er ikke varmt vann i vaskene her, og har man varmt vann i dusjen er man heldig. Heldigvis er vi blant de heldige, og kan dusje nogenlunde godt (plutselig varmt-plutselig kaldt har jeg vent meg til nà)
- Dopapir kastes ikke i do! Ooops! Flott at vi fikk vite det etter tre dager da! Hàper ikke hele lkloakksystemet stopper opp pà grunn av meg. Grunnen, har vi fàtt vite i ettertid, er at kloakkrörene er sà smà. Og nà sikkert tette...
Det var alt jeg rakk for denne gang.. Timen pà internettkafeen (som faktisk ligger i gata vàr) gikk sannelig fort denne gangen ogsà. Flere oppdateringer kommer;)
mandag 15. oktober 2007
Et lite utvalg bilder...
Team Act Now America del Sur snart klare til avreise fra Amsterdam. Bare meg som mangler.
Pà Kinarestaurant "Chifas", noe som er veldig populaer mat her i Peru, faktisk. Dette var den förste hele dagen vi var i Peru.
En dag var jeg og Anne-Therese med vertsfaren vàr pà omvisning i La catedral de Lima. som er en katolsk katedral, siden de fleste her er katolikker.
Her er Inca Kola mer populaer enn Coca Cola, og vi fàr den omtrent til alle màltider hjemme. Men det gjör oss ikke sà mye, for den er veldig god, og vi har som dere ser kjöpt kule Inca Kola t-skjorter. Kan pröve à ta med smakspröve hjem nàr jeg kommer.
Denne helga har vi vaert pà tur til strandhuset til vertsforeldrene til Hanna og Lena, bare vi 8 alene. Vi dro lördag etter à ha vaert i dàp pà mödresenteret. 9 barn ble döpt, og Johannes var fadder pà en unge som heter Nils Johan. Ja, det er et norsk navn, oppkalt etter broren til ei som var pà senteret i fjor, tror jeg. Han hadde i alle fall vaert pà besök pà senteret.
Her er noen fà bilder jeg tok pà utflukten til strandhuset. Vi var heldige og fikk et par-tre timer med sol, noe som förte til röde nordmenn, men vi koste oss mye, og det var litt godt à komme litt unna alt bybràket. Det er jo ikke stille et minutt her. Vi har til og med en hund pà taket hjemme, som liker à löpe rundt og rundt nàr vi skal sove. Pà stranda var det bare bölgebrus à höre. Herlig!
Nà har jeg várt her i snart to uker, og har begynt à fà et inntrykk av de viktigste tingene. Laerer litt og litt mer spansk, men har ikke blitt langt pà naer noen ekspert ennà.
Skal pröve à fà samlet et innlegg med litt försteinntrykk og sànn snart, siden jeg nà har vaert her sà lenge(föles dog myyye lengre enn to uker. En màned minst!) ¡Hasta la vista!
torsdag 11. oktober 2007
Om å være høy og blond i Peru
Som så mange ting her i verden, har også det å være høy og blond både sine positive og negative sider. Jeg vil nå omtale noe av det jeg har erfart vedrørende dette temaet den første uka her i Peru.
Da spanjolene kom til Sør-Amerika og Peru, ble de raskt tatt for å være de hvite gudene det var spådd om, og ble høyt ansett i samfunnet. Da vi kom hit fikk vi i undervisninga høre at dette er noe som fortsatt henger igjen den dag i dag. Rent praktisk viser dette seg f.eks. ved at hvite lettere får seg jobb enn mørke peruanere, og at det i såpeopraene på peruansk TV er veldig lyse/hvite peruanere som spiller hovedrollene, samt at de fleste reklameplakater er illustrert med hvite mennesker. Jo hvitere du er, jo høyere kommer du på rangstigen. Fint for oss.
Vi ble også fortalt at idealet her er å være høy. For gutter er det vanskelig å finne sko som er over størrelse 43, noe som illustrerer hvor små peruanerne egentlig er. Anne-Therese (som ikke akkurat er blant de som rager høyest over bakken i Norge) kunne også gledelig meddele at her i landet rekker til og med hun opp til de øverste hyllene på supermarkedet! Gratulerer.
En stor fordel med å være høy i en lav befolkning er at man kan se over alle andre. Er man flere sammen i en folkemenge og går seg bort fra hverandre, er det ikke mye strekking og hopping som skal til for å kunne lokalisere de andre. Til og med hvis man er den siste til å ankomme hendelser som konserter, danseshow (viser til Helenes erfaring) og liknende, trenger det ikke lenger ha noen betydning for om man ser godt eller ikke, nettopp fordi man ser over alle andre.
Hvis man har en god dag, trenger det kanskje ikke være så dumt å være høy og blond i Peru, for på gode dager har man ikke noe i mot å bli litt ekstra lagt merke til. Har man derimot en dårlig dag, trenger det ikke være like gøy å bli lagt merke til hvor enn man går. Dette er noe jeg i veldig stor grad har fått oppleve frem til nå, og som uttrykkes av lokalbefolkningen i alt fra slebrige kommentarer fra menn i denne machokulturen, plystring på gata, blikk på bussen, blikk når man venter på bussen, blikk i butikken, stirring, barn som peker og til og med at barn begynner å ta bilde av en! (Ja, det har virkelig skjedd!) Som helt fersk i et nytt land med totalt forskjellig kultur, sier det seg selv at man ikke nødvendigvis er den mest selvsikre personen som vandrer rundt, og for ei jente som ikke er vant til mer oppmerksomhet enn den hun krever selv, så, ja, kan dette bli litt i overkant. Og at jeg må holde ut med dette i 6-7 måneder til kan bli en utfordring, eller bare en vanesak. Men dette er ikke eneste det jeg vil kalle ulempe med å være høy og blond her. Som nevnt i innlegget om trafikken i Lima, så får jeg også problemer når jeg må stå på disse combibussene, som ikke er større enn en Caravelle (eller en Hiace, for den saks skyld). Poenget er at dette ikke er en kultur som er tilrettelagt for oss høye. Jeg har selvfølgelig klart å skalle i et par dører også...
Men, på tross av alt dette holder jeg motet oppe. Vi har vært på besøk på mødresenteret i dag, og det ser ut til at døråpningene og alt der er finfint for en person med en høyde på godt over gjennomsnittet her i dette kortvokste land. Tilbake til studio.
Da spanjolene kom til Sør-Amerika og Peru, ble de raskt tatt for å være de hvite gudene det var spådd om, og ble høyt ansett i samfunnet. Da vi kom hit fikk vi i undervisninga høre at dette er noe som fortsatt henger igjen den dag i dag. Rent praktisk viser dette seg f.eks. ved at hvite lettere får seg jobb enn mørke peruanere, og at det i såpeopraene på peruansk TV er veldig lyse/hvite peruanere som spiller hovedrollene, samt at de fleste reklameplakater er illustrert med hvite mennesker. Jo hvitere du er, jo høyere kommer du på rangstigen. Fint for oss.
Vi ble også fortalt at idealet her er å være høy. For gutter er det vanskelig å finne sko som er over størrelse 43, noe som illustrerer hvor små peruanerne egentlig er. Anne-Therese (som ikke akkurat er blant de som rager høyest over bakken i Norge) kunne også gledelig meddele at her i landet rekker til og med hun opp til de øverste hyllene på supermarkedet! Gratulerer.
En stor fordel med å være høy i en lav befolkning er at man kan se over alle andre. Er man flere sammen i en folkemenge og går seg bort fra hverandre, er det ikke mye strekking og hopping som skal til for å kunne lokalisere de andre. Til og med hvis man er den siste til å ankomme hendelser som konserter, danseshow (viser til Helenes erfaring) og liknende, trenger det ikke lenger ha noen betydning for om man ser godt eller ikke, nettopp fordi man ser over alle andre.
Hvis man har en god dag, trenger det kanskje ikke være så dumt å være høy og blond i Peru, for på gode dager har man ikke noe i mot å bli litt ekstra lagt merke til. Har man derimot en dårlig dag, trenger det ikke være like gøy å bli lagt merke til hvor enn man går. Dette er noe jeg i veldig stor grad har fått oppleve frem til nå, og som uttrykkes av lokalbefolkningen i alt fra slebrige kommentarer fra menn i denne machokulturen, plystring på gata, blikk på bussen, blikk når man venter på bussen, blikk i butikken, stirring, barn som peker og til og med at barn begynner å ta bilde av en! (Ja, det har virkelig skjedd!) Som helt fersk i et nytt land med totalt forskjellig kultur, sier det seg selv at man ikke nødvendigvis er den mest selvsikre personen som vandrer rundt, og for ei jente som ikke er vant til mer oppmerksomhet enn den hun krever selv, så, ja, kan dette bli litt i overkant. Og at jeg må holde ut med dette i 6-7 måneder til kan bli en utfordring, eller bare en vanesak. Men dette er ikke eneste det jeg vil kalle ulempe med å være høy og blond her. Som nevnt i innlegget om trafikken i Lima, så får jeg også problemer når jeg må stå på disse combibussene, som ikke er større enn en Caravelle (eller en Hiace, for den saks skyld). Poenget er at dette ikke er en kultur som er tilrettelagt for oss høye. Jeg har selvfølgelig klart å skalle i et par dører også...
Men, på tross av alt dette holder jeg motet oppe. Vi har vært på besøk på mødresenteret i dag, og det ser ut til at døråpningene og alt der er finfint for en person med en høyde på godt over gjennomsnittet her i dette kortvokste land. Tilbake til studio.
mandag 8. oktober 2007
Trafikken i Lima - et kapittel for seg selv
Dette er et tema jeg synes vi nesten skulle hatt undervisning i før vi kom hit, for her kan man fort gjøre store tabber. Mitt første møte med den peruanske trafikken fikk jeg allerede utenfor flyplassen. En del av vertsfamilien til Anne-Therese (eller ”Anna Teresa” som hun blir kalt her) og meg selv (”Teresa”) kom og hentet oss, og vi skulle kjøre bil hjem til huset. For å komme oss til parkeringsplassen måtte vi krysse veien, og som godtroende nordmann fant jeg et gangfelt, og var på god tur uti veien da vertsfaren min roper på meg og får meg tilbake på fortauet. Like etter kommer det susende en bil rett foran meg. Første lekse: OBS: Gangfeltene funker ikke! Gående har absolutt sisterett her i landet. Senere har vi fått høre at det er flere som blir drept i trafikken her hver dag, og lausbikkjene er en spesielt utsatt gruppe. Du finner ikke mye bremsespor foran dem, nei...
En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.
Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.
En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.
Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!
En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.
Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.
En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.
Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!
søndag 7. oktober 2007
Where to begin...
Sitter nà pà en internettkafè i gata jeg og Anne-Therese bor, og har en time fòr det er middag, sà dette blir bare en kort oppdatering..
Reisen gikk bra, ingen bagasje tapt. Ble mött av familien pà flyplassen, ogsà kjórte vi "hjem", altsà her jeg skal bo den förste màneden. Vi bor sammen med en skikkelig storfamilie, noe som er vanlig her. Mor og far, 5 barn i alderen 24-31, og et barnebarn pà et àr og 8 mnd. Skikkelig söt unge, men litt redd for de norske ennà.
Har det bra her, masse spennende/rare/interessante og nye inntrykk, som jeg kommer til à blogge om hver for seg fordi mye er omfattende. Noen tema vil vaere trafikken i Lima, hvordan man bygger hus her, hvordan man holder barneselskap, försteintrykk osv.. Bare à vente, her skjer det mye göy! ;)
Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive for öyeblikket, men det vil komme oppdateringer. Har ikke sà mye tid til à sitte pà nett, men litt pà lördag og söndag skal jeg fà tid til.
Men nà har jeg brukt opp timen min pà internett (som kostet 1 sol= ca 2 kr!) Mye som er utrolig billig her! Hàper alle der hjemme i Norge eller ute i resten av verden har det fint (regner med noen Hald-folk ogsà titter innom litt)
Vi blogges!
Reisen gikk bra, ingen bagasje tapt. Ble mött av familien pà flyplassen, ogsà kjórte vi "hjem", altsà her jeg skal bo den förste màneden. Vi bor sammen med en skikkelig storfamilie, noe som er vanlig her. Mor og far, 5 barn i alderen 24-31, og et barnebarn pà et àr og 8 mnd. Skikkelig söt unge, men litt redd for de norske ennà.
Har det bra her, masse spennende/rare/interessante og nye inntrykk, som jeg kommer til à blogge om hver for seg fordi mye er omfattende. Noen tema vil vaere trafikken i Lima, hvordan man bygger hus her, hvordan man holder barneselskap, försteintrykk osv.. Bare à vente, her skjer det mye göy! ;)
Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive for öyeblikket, men det vil komme oppdateringer. Har ikke sà mye tid til à sitte pà nett, men litt pà lördag og söndag skal jeg fà tid til.
Men nà har jeg brukt opp timen min pà internett (som kostet 1 sol= ca 2 kr!) Mye som er utrolig billig her! Hàper alle der hjemme i Norge eller ute i resten av verden har det fint (regner med noen Hald-folk ogsà titter innom litt)
Vi blogges!
onsdag 3. oktober 2007
Status
Klokka er 03.15. Therese er trett, og har ikke sovet ennå. Hun har snart pakket ferdig (tok nettopp ut det siste fra tørketrommelen). Therese drikker kaffe for å holde seg våken. Om 1 1/2 time drar hun til flyplassen, og ser ingen vits i å sove frem til da, uansett hvor mye hun må streve for å holde øynene åpne. Therese kommer til å savne Norge, vennene sine, kjæresten sin, familien, senga si, hytta, norsk mat og så mye mer! Men hun er også spent, gleder seg til å komme til Peru, og tenker det er litt vemodig at dette er det siste blogg-innlegget hun skriver mens hun fortsatt er i Norge... Hun tenker også at hun skal prøve å oppdatere fra Peru så ofte som mulig, innenfor rimelighetens grenser selvsagt, så de her hjemme (snart der hjemme) kan følge med og lese om hva Therese arbeider med og koser seg med.
Det hun gjør nå, er at hun straks klapper sammen bærbaren, pakker den sammen med håndbagasjen, tar en slurk kaffe, kanskje feller en liten tåre eller to, mens hun tenker på hva hun kan ha glemt, helt fram til far står opp for å kjøre henne, og mor og et søsken eller tre for å si adjø. Eller aller helst: På gjensyn!
Det hun gjør nå, er at hun straks klapper sammen bærbaren, pakker den sammen med håndbagasjen, tar en slurk kaffe, kanskje feller en liten tåre eller to, mens hun tenker på hva hun kan ha glemt, helt fram til far står opp for å kjøre henne, og mor og et søsken eller tre for å si adjø. Eller aller helst: På gjensyn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
