En vemodig dag...

I går, 26. mars, har vært den vemodigste dagen på lenge. For to og en halv måned siden ble en av jentene innlagt på sykehuset fordi hun har hatt noen annfall forårsaket av psykiske problemer, noe som førte til at hun prøvde å skade seg selv, og muligens også datteren sin, som da var 7 måneder.

For et par uker siden ble hun utskrevet fra sykehuset, men ikke for å returnere til senteret. I stedet tok barnevernet over, og hun er nå på et behandlingssenter der hun forhåpentligvis får profesjonell hjelp.

Hele tiden mens moren har vært borte, har dattera, som nå er 9 ½ måned, vært her på senteret, passet på av jentene og innimellom meg og Hanna. Men nå som moren ikke kommer tilbake, var det på tide at dattera dro også, for jentene her har jo tross alt sine egne barn å passe på, og jeg og Hanna skal jo dra om en måned, og har heller ikke kapasitet til å være mødre på fulltid. Derfor dro jeg og en av de ansatte i går til barnevernet for å sette igjen den lille søte engelen vår der.

For anledningen kledde vi henne i en gul kjole, hvite underbukser, rosa sokker og hvite sko med rosa sommerfugler på. Hun var så søt der hun lå og sov i armene mine, uvitende om at hun ikke skulle bli med oss tilbake. Like søt var hun da hun smilte når jeg lekte med henne mens vi ventet på at de voksne skulle gjøre papirarbeidet.

Vi to mens vi venter på at de skal gjøre ferdig pairarbeidet...

Det var utrolig trist å legge henne igjen der i barnesenga, vel vitende om at moren egentlig vil ha henne hos seg, og tror de to skal bo sammen igjen, når de mest sannsynlig ikke skal det. Er det noe rart jeg gråt da jeg gikk derfra? Jeg følte meg litt flau der jeg passerte den ene personen etter den andre, men tenkte at de sikkert har set gråtende personer gå derfra før... Skulle ønske jeg heller kunne pakket henne i kofferten og tatt henne med hjem til Norge!

Men det er enda en grunn til at dette ble den vemodigste dagen på lenge. En av jentene dro også fra senteret i dag, også hun for å bli tatt hånd om av barnevernet. Og datteren hennes på et og et halvt år er igjen her på senteret og må skilles fra sin mamma hun også. Et og et halvt år gammel er hun nok stor nok til å huske moren sin i alle fall en liten stund. De kommer nok ikke til å bo sammen senere, for moren lider av