En måned har gått...

(skrevet 25. november)

Jeg kan nesten ikke tro at jeg har vært her på senteret i fire uker allerede, for alt i alt har tid faktisk gått ganske fort når jeg ser tilbake nå. Det har selvfølgelig vært lange dager med timer med venting på legekontor og sykehus, for det er nemlig det som på en måte er hovedoppgaven vår, å følge jentene eller barna deres dit når de er syke. Mens andre dager, som i går da vi feiret ettårsdag for Jeremy, gikk oss en tur til markedet og det var fint vær, går raskere. Vi har også undervist engelsk for jentene to ganger, og skal gjøre dette hver uke fremmover til vi skal hjem, og i tillegg kommer vi til å ha en klasse med barn og ungdom fra utsiden av senteret, som kan betale til senteret for å få undervisning i engelsk, noe det er stor mangel på her i landet, spesielt sett i forhold til Norge. Jeg føler det er en fin måte å støtte senteret på, det å få være en intektskilde, og det er også godt å vite at vi faktisk kan brukes til noe få andre kan og at vår kompetanse er nyttig. For i forhold til resten av arbeidet, så føler jeg at jeg egentlig ikke trengs alltid, at noen andre kunne ha gjort jobben like bra, og jeg tror det derfor kan være viktig å prøve å ha den innstillinga at det jeg gjør faktisk betyr noe, og at jeg faktisk kan hjelpe.

Det er godt å tenke på at 2 av 7 måneder her i Peru har passert, og da er det bare 5 måneder til jeg skal hjem. Jeg vet denne innstillinga kan høres litt egoistisk eller dum ut, men faktum er at det er denne måneden som er den tøffeste, når det nå faktisk har gått opp for meg at jeg skal være så lenge borte, og at jeg går glipp av f.eks. en god del av de norske juletradisjonene. Men likevel, på den andre siden, så tror jeg at ting vil gå lettere fremover, det er i alle fall det folk sier, og at jeg om 5 måneder skulle ønske jeg kunne blitt litt lengre.

Jeg merker at disse jentene og barna begynner å bety noe for meg. Først tenkte jeg at det kanskje hadde vært best å ikke komme altfor mye innpå dem, siden både de og jeg vet at jeg kommer til å dra igjen en gang. Jeg vet også at flere av jentene sikkert kommer til å dra mens jeg er her, og nye jenter vil komme. Men det er vanskelig å holde på den innstillingen, og kanskje til og med dumt, for man skal jo tross alt leve i nuet, ta seg tid til å bli kjent med folk, og jeg tror det er på den måten oppholdet bli best for både meg og dem. Snakke med jentene, leke med barna, bare være her.

Det er artig å leke med barna, selv om vi må passe på så vi ikke automatisk blir barnevakt hele tiden. Det er tross alt for å lære seg å ta ansvar for både seg selv og barna jentene er her på senteret, men samtidig er det vanskelig å la være å ta opp et gråtende barn, fordi jeg føler en naturlig trang til å trøste det. En del av de eldste barna på 1-2 år er veldig kontaktsøkende, og det er også ganske vanskelig fordi jeg vet at det er moren de egentlig skal ta denne kontakten med. Det føles på en måte litt feil når det er jeg som får til å mate barnet når moren ikke klarer det. Jeg vet ikke hva barna tenker, men det virker som om moren blir mer en persom som skal oppdra dem, den som kjefter og ikke har tid til å leke, men sånn bør det ikke være, for jeg kan jo (dessverre) ikke leke med disse barna mer enn i 5 måneder til, mens moren forhåpentligvis vil være der hele livet deres. Så det vi prøver å gjøre er å holde litt tilbake i forhold til barna, og heller være med på leken når mor også har tid, så vi kan leke sammen alle sammen.

Det er rart å tenke på at det bare er én måned igjen til jul. Vanligvis er dette årets raskeste måned synes jeg, fordi det har pleid å vært tentamenstid og julebakst og juleavslutninger og fullt program, men dette året blir nok ganske annerledes. Jeg og Hanna har bestemt oss for å lage adventskalender med gave annenhver dag til hver av oss, så vi får litt den ordentlige adventsfølelsen som gjøre ventetiden mer spennende. Det blir bra☺ Selv om denne advents- og juletida blir annerledes tror jeg likevel ikke annerledes kan bli dårlig, og jeg gleder meg til å se hvordan de feirer jul her til lands. Lykke til med juleforbedredelsene alle sammen!