Supersøsteren

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.
Dette er en av "dukkene"


Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?