mandag 8. oktober 2007

Trafikken i Lima - et kapittel for seg selv

Dette er et tema jeg synes vi nesten skulle hatt undervisning i før vi kom hit, for her kan man fort gjøre store tabber. Mitt første møte med den peruanske trafikken fikk jeg allerede utenfor flyplassen. En del av vertsfamilien til Anne-Therese (eller ”Anna Teresa” som hun blir kalt her) og meg selv (”Teresa”) kom og hentet oss, og vi skulle kjøre bil hjem til huset. For å komme oss til parkeringsplassen måtte vi krysse veien, og som godtroende nordmann fant jeg et gangfelt, og var på god tur uti veien da vertsfaren min roper på meg og får meg tilbake på fortauet. Like etter kommer det susende en bil rett foran meg. Første lekse: OBS: Gangfeltene funker ikke! Gående har absolutt sisterett her i landet. Senere har vi fått høre at det er flere som blir drept i trafikken her hver dag, og lausbikkjene er en spesielt utsatt gruppe. Du finner ikke mye bremsespor foran dem, nei...

En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.

Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.

En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.

Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!

4 kommentarer:

Anonym sa...

Hohoho!! :-) Therese; her er det jo bare en ting å gjøre. Nyt livet i baksetet av Limas grisebillige taxier de neste 7 månedene.

Randi sa...

Joda, dette er vel landet å kjøre opp i, ikke sant? Føler jeg slapp ganske billig unna med landeveiskjøringa mi til Bratsberg når jeg hører dette:P

Sitter her og savner deg jeg, Therese:( Synd jeg ikke fikk møtt deg før du dro, men det hjelper iallefall litt å lese bloggen din. Må bare si at du er veldig flink til å oppdatere, og jeg skal prøve å være like flink til å lese den!

Savner deg masse! <3

Anonym sa...

Høres ut som at du allerede er god på vei til å lære de leksene som skal til for å klare seg i trafikken i Lima, det er vel bare det å huske på dem, og innarbeide de til vaner;) Du får nok dreisen på det der å du skal jeg se(høre:P);)

Bente sa...

Haha, så morsomt å læs! :D Du e flink te å skriv Therese, ikke glæm å oppdater bloggen din! Kjæmpegøy! :D

Ellers e livet herlig å no snør det! :) Sånn går no dagan i Klæbu! Herlig å ha høstferie, synd at du ikke kun dra etter den.. jaja.. sånn e det. Kjøpt mæ forresten 6 skåla te sjokoladefondant, så når du kjæm tebake ska æ bak te all sammen ;D Woho! :D

Glede mæ allerede;) Kos dæ videre!