Trafikken i Lima - et kapittel for seg selv

Dette er et tema jeg synes vi nesten skulle hatt undervisning i før vi kom hit, for her kan man fort gjøre store tabber. Mitt første møte med den peruanske trafikken fikk jeg allerede utenfor flyplassen. En del av vertsfamilien til Anne-Therese (eller ”Anna Teresa” som hun blir kalt her) og meg selv (”Teresa”) kom og hentet oss, og vi skulle kjøre bil hjem til huset. For å komme oss til parkeringsplassen måtte vi krysse veien, og som godtroende nordmann fant jeg et gangfelt, og var på god tur uti veien da vertsfaren min roper på meg og får meg tilbake på fortauet. Like etter kommer det susende en bil rett foran meg. Første lekse: OBS: Gangfeltene funker ikke! Gående har absolutt sisterett her i landet. Senere har vi fått høre at det er flere som blir drept i trafikken her hver dag, og lausbikkjene er en spesielt utsatt gruppe. Du finner ikke mye bremsespor foran dem, nei...

En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.

Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.

En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.

Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!

Where to begin...

Sitter nà pà en internettkafè i gata jeg og Anne-Therese bor, og har en time fòr det er middag, sà dette blir bare en kort oppdatering..

Reisen gikk bra, ingen bagasje tapt. Ble mött av familien pà flyplassen, ogsà kjórte vi "hjem", altsà her jeg skal bo den förste màneden. Vi bor sammen med en skikkelig storfamilie, noe som er vanlig her. Mor og far, 5 barn i alderen 24-31, og et barnebarn pà et àr og 8 mnd. Skikkelig söt unge, men litt redd for de norske ennà.

Har det bra her, masse spennende/rare/interessante og nye inntrykk, som jeg kommer til à blogge om hver for seg fordi mye er omfattende. Noen tema vil vaere trafikken i Lima, hvordan man bygger hus her, hvordan man holder barneselskap, försteintrykk osv.. Bare à vente, her skjer det mye göy! ;)

Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive for öyeblikket, men det vil komme oppdateringer. Har ikke sà mye tid til à sitte pà nett, men litt pà lördag og söndag skal jeg fà tid til.

Men nà har jeg brukt opp timen min pà internett (som kostet 1 sol= ca 2 kr!) Mye som er utrolig billig her! Hàper alle der hjemme i Norge eller ute i resten av verden har det fint (regner med noen Hald-folk ogsà titter innom litt)

Vi blogges!

Status

Klokka er 03.15. Therese er trett, og har ikke sovet ennå. Hun har snart pakket ferdig (tok nettopp ut det siste fra tørketrommelen). Therese drikker kaffe for å holde seg våken. Om 1 1/2 time drar hun til flyplassen, og ser ingen vits i å sove frem til da, uansett hvor mye hun må streve for å holde øynene åpne. Therese kommer til å savne Norge, vennene sine, kjæresten sin, familien, senga si, hytta, norsk mat og så mye mer! Men hun er også spent, gleder seg til å komme til Peru, og tenker det er litt vemodig at dette er det siste blogg-innlegget hun skriver mens hun fortsatt er i Norge... Hun tenker også at hun skal prøve å oppdatere fra Peru så ofte som mulig, innenfor rimelighetens grenser selvsagt, så de her hjemme (snart der hjemme) kan følge med og lese om hva Therese arbeider med og koser seg med.

Det hun gjør nå, er at hun straks klapper sammen bærbaren, pakker den sammen med håndbagasjen, tar en slurk kaffe, kanskje feller en liten tåre eller to, mens hun tenker på hva hun kan ha glemt, helt fram til far står opp for å kjøre henne, og mor og et søsken eller tre for å si adjø. Eller aller helst: På gjensyn!

Pakking og sånn...

Hvor lang tid trenger man på å pakke til et opphold i Peru på 7 måneder? Og hva tar man med? Rekker jeg egentlig å pakke på to dager, når timeplanen er ganske full av venner?

Slike tanker er det som surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Søndagen, som jeg hadde sett for meg litt mer konstruktiv, men som gikk med til å dra i kirka og ha familieselskap, gikk fort unna, og det jeg sitter igjen med er et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sto opp tidligere (selv om jeg stod opp 8.30 på en søndag!), eller at jeg ikke utnyttet de ledige stundene litt bedre enn å sitte på på internett, som jeg gjør i skrivende stund. Likevel er det godt å bare være hjemme og slappe av, nå når jeg for en gangs skyld er hjemme. Jeg har på en måte savnet denne hverdagen litt, og det vil jo snart være en helt ny hverdag som møter meg, så jeg synes jeg bør nyte disse tre dagene jeg har hjemme, til å bare være hjemme på den vanlige måten som jeg er vant til.

Men fakta er vel at det ikke er så mye som er helt vanlig lenger, for jeg har jo på en måte flyttet litt hjemmefra. Det var en litt rar følelse å komme hjem i går, for det blir noe spesielt når man har vært hjemme kun et døgn på 6 uker. Og bare tenk på hvordan det blir når jeg kommer hit den 1. mai, etter 7 måneder borte. Og da vil jeg ikke komme til det jeg kjenner som "hjem", heller, fordi vi nå er midt oppe i et stort oppussing/ombyggings/påbyggingsprosjekt. Hvem vet hva jeg kommer hjem til i mai?

Men nå må jeg vel slutte å skrive, og heller legge meg snart, så jeg får utnyttet morgendagen til fulle, og slippe den dårlige samvittigheten. Jeg har 3 venner på planen i morgen, så det blir nok å gjøre, men det er jo bare hyggelig, og jeg gleder meg til å treffe dem!

Hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal disponere tida til pakking får jeg tenke mer på senere. Tirsdag, kanskje... Eller natt til onsdag...(jeg drar hjemmefra 04.45 onsdag morning)
Nå er det imidlertid tid for å køye. God natt!

Act Now 2007/2008

Her er et bilde av årets Act Nowere:


Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria

Siste uke på Hald..

Man skulle ikke tro vi har vært her på Hald i snart 6 uker, tida har jo gått så fort! Likevel har man rukket å få gode venner her, på den korte tiden. Vi har bare tre dager igjen på skolen, og jeg må innrømme det er litt vemodigt å skulle skilles fra de fleste, og ikke se dem igjen før til våren. Heldigvis er vi en gjeng på åtte som skal være en måned sammen med i Lima, noe vi gleder oss masse til!

Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.

Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)

Bare 15 dager igjen..

Overskriften sier vel egentlig sitt.. Det er bare 15 dager til jeg skal sette meg på flyet, og begynne reisen mot Peru, Lima, en ny kultur, en ukjent by, nye folk, et språk jeg ikke mestrer ennå, fremmed mat, og så mye annet jeg ikke kan forestille meg en gang!

Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.

Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.

Arbeidet i Peru...

Hvis noen lurer på hvor jeg egentlig skal, og hva prosjektet går ut på, så er dette det som står om prosjektet på siden til Hald:


"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.

Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.



I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og

Foto: Av noen av jentene på senteret med barna sine, tatt av Stine som var på senteret i fjor

juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.

Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.

De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "

Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!