Litt bilder

Vertsfamilien min, eller en liten del av den. Det var disse hyggelige menneskene som åpnet hjemmet sitt for meg og Anne-Therese. Her står de og spiser en kringle som Anne-Therese bakte (jeg skal ikke ta på meg noe av æren for den). Til tross for gasstekeovn, uvante ingredienser og alt annet som er annerledes, så ble den faktisk veldig god!





Her er Neolith og sønnen Carlos Daniel, de som nå har reist fra senteret.












Noen barn på en skole vi dro for å besøke, som er en av prosjektene til en av samarbeidspartnerne til Strømmestiftelsen. Skikkelig ivrige når det var kamera til stede.










Johannes var populær blant barna..













...og de hadde visst ikke så lyst til at vi skulle dra igjen.

Dikt

Følte bare inspirasjonen i går kveld. Eller, egentlig trengte jeg bare å få skrevet noe på et ark jeg hadde fargelagt, så da laget jeg et lite dikt, som følger:

En tåre
for en tanke
vent hjemover
til alt som er kjent og kjært
bort fra alt som er her
der usikkerheten råder
der alt er annerledes
Tida går, flyr, passerer
hjem nærmer seg
og nærmer seg
med korte, først skjelvende
men stadig sikrere skritt
Annerledes er nå kjent
vil også savnes
og gis
en tåre som takk
eller to for at det også er
forbi


Jaja, måtte bare få lagt noe ut på bloggen for å underholde mine lesere. For tida er det lite som skjer på senteret. Dagene går, men det har på en måte ikke skjedd noen store eller spesielt små ting. Jeg har blitt litt bedre kjent med jentene, og dessverre er det også ei som har dratt fra senteret for å bo med familien sin i jungelen, der de kommer fra. Håper de får det fint der.
En av de andre jentene skal også dra snart, etter ett år og åtte måneder på senteret. Det er faktisk trist å se de dra, selv om jeg fremdeles ikke kjenner dem så godt.
Ellers så har jeg vært litt syk, men er i bra form igjen nå.
Oppdatering kommer når det har skjedd noe som det er verdt å skrive om. (F.eks. hvordan jeg tilbringte bursdagen min, som er om 4 dager)

En liten tur til legesenteret

Skrevet 12. november klokka 13.30

Klokka er bare halv 2, men likevel føles det ut som om denne dagen har vært mer enn lang nok. Det kan ha noe med at den begynte klokka kvart på 6 å gjøre, og at vi har tilbringt 7 timer på et legesenter. Man skulle nesten tro at hele mødresenteret hadde legetimer etter hverandre, både mødre og barn, men det var faktisk bare 4 syke personer Hanna og jeg hadde med oss dit.

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.
Etter registrering stiller man seg i en ny kø og venter på å bli oppropt der. I denne køen står de som har forsikring, og en ansvarlig over 18 må skrive under og sette fingeravtrykk på et ark, som legges i den nevnte pasientmappa. Denne ansvarlige var denne gang meg. Deretter venter man igjen for å komme inn til en undersøkelse inni et rom det står ”triaje” på. Har ikke peiling på hva det betyr, men der blir man veid, og de som eventuelt har feber blir tatt tempen på. Hvis man er kvalifisert, dvs. syk nok eller noe sånt, kommer man videre til en ordentlig legeundersøkelse.
Vi ble sendt videre for å sette oss i kø utenfor legekontoret. Så vidt jeg så, fantes det to legekontor av denne typen på bygget, så man kan tro det skulle ta tid. Hele tiden går det pleiere rundt og holder styr på disse pasientjournalene, og passer på så de kommer på rett plass.
Jeg var med 3 av jentene inn til legen. To av dem var der med barna sine, og alle hadde en samtale med ham og sjekket pust og sånne legeting som de også gjør i Norge. Alle fikk med seg en resept, og to skulle også videre til laboratoriet, så de fikk med noen ark som fortalte hvilke medisiner de skulle ha og hvilken laboratorieundersøkelse de skulle ta. Jeg ble ganske glad da det bare var én person i køen til apoteket. Som ansvarlig for jentene måtte jeg skrive under på noen ark, navn, adresse og ID-nummer på andre, flere fingeravtrykk, og så får man medisinen man skal ha. Deretter kan man dra hjem, med mindre man skal ha medisin som må injikseres. Det skulle en av babyene vi hadde med oss ha, så i utgangspunktet måtte vi alle vente i en time til fordi denne medisinen bestod av tre sprøyter. Siden både jeg og Hanna var med, tre av fire pasienter var slitne etter 6 timer med venting, undersøkelser og mer venting, og ingen av oss hadde spist siden klokka 06.00, så bestemte vi at en av ”oss voksne” kunne dra tilbake med de andre, mens den andre ventet sammen med den siste jenta og babyen.

Min saks slo Hannas papir, så 7 timer, 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk senere kunne jeg endelig dra tilbake, og vet nesten med sikkerhet at dette er noe jeg må gjenta i nærmeste fremtid. I morgen skal en av jentene på ultralyd, og i følge ryktene er det enda lengre kø på sykehuset... Du kan si vi på en sånn dag får merke at kun 4,7% av statsbudsjettet går til helse her i landet. Og vi klager på helsepolitikken og sykehuskøer i Norge?

Arbeidet i Peru

Bare poster dette innlegget igjen, i tillfelle noen ikke har lest det.

Adressen min...

...i tillfelle noen skulle få lyst til å sende noe til meg...

CENTRO PARA MADRES ADOLESCENTES
CEDETEP
C/o Therese Lilleberg Holm
Prolong Ferrocarril s/n. V. Poeta José Galvez B
Villa Maria del Triunfo – Lima 35
PERÚ

Bilde

Her er et bilde av meg med noen av jentene. Skal prøve å få tatt flere etter hvert!

Lyder man hører når man er våken mellom 5 og halv 6 om morgenen:

*Mange biler, lastebiler og busser som kjører forbi, noen tuter høyt
*3-4 haner som kykkelikyer om kapp kontiunerlig
*Hunder som bjeffer innimellom, heldigvis sover de fleste nå
*Fugler som kvitrer
*Hanna som puster og rører på seg i blant
*Baby som gråter

Med andre ord: har man først våknet, så er det vanskelig å få sove igjen. Var vel derfor det ble så jeg skrev ei liste av det. Etter at jeg hadde skrevet lista, men før jeg rakk å sovne igjen begynte jentene å våkne og rydde og vaske rommene sine, som også resulterte i en del bråk. Jeg er glad jeg har et godt sovehjerte.

Skrevet mandag 05.11.07

I dag har jeg vasket litt klær. For hånd. I kaldt vann. For det er sånn det gjøres her, med mindre man vil koste på seg vaskeri, eller har råd til å kjøpe vaskemaskin. Men vaskemaskinene vasker også med kaldt vann, da. Jeg var litt bekymret for at jeg kom til å få et slags her-er-det-for-dårlig-hygiene-anfall, men det går faktisk greit. Jeg må vel bare innse at sokkene aldri blir rene igjen etter at jeg bodde og delvis fortsatt bor i et område uten asfalt, men med masse sand over alt. Lima ligger tross alt i et ørkenområde, hva skal man forvente? Så jeg får vel bare gå rundt med sokker som ser skitne ut resten av oppholdet, men så lenge ingen klager, får det bare være...

I dag har jeg også hjulpet til i en del av barnehagen, i den klassen med barn på 4 år. Jeg ble litt overrasket, faktisk. Barnehagen, eller educatión inicial (innledende utdanning, direkte oversatt), som det kalles minner om opplegget vi i Norge har først når de begynner på skolen. Det er også en ganske almenn oppfatning blant foreldre og utdanningssystemet generelt at hvis barna ikke har lekser, selv i en alder av 3-4-5 år, så er det er dårlig skole. Jeg trodde barn skulle leke, jeg. Det er jo klart de gjør det i tillegg, men jeg bare tenker på meg selv, at hvis jeg skulle begynt med lekser 2-3 år tidligere enn jeg gjorde, så ville jeg i vært skolelei godt før videregående. Når man da tenker på at det i Peru nesten er utenkelig å ta seg et slikt friår type folkehøgskole eller liknende, men at man bare går på skole frem til man er ferdigutdannet og deretter begynner rett i jobb, så er det en hel del sammenhengende jobbing. I tillegg er det mange barn og unge som må jobbe før og etter skolen for å hjelpe til med å fø familien. Vi har sett flere barn som går rundt til sent på kveld og tigger eller selger godteri, tyggis og liknende.

I går da vi var i Miraflores (en av de finere bydelene her) kom det en gutt bort til oss, tydelig ute og tigget. Sånn i prinsippet gir jeg ikke penger til tiggere fordi jeg har lært, og tror at det er bedre måter å hjelpe folk på, så jeg gav heller ikke penger til denne gutten, men så gikk jeg med en milkshake i hånda (det var sol og varmt i går), som jeg tror han ble veldig glad for å få, og vi så at han drakk den.

I morgen og onsdag skal jeg også være med 4-åringene. De er en livlig gjeng, ca 15 stk, og det er ganske gøy å være med dem. I dag leste jeg litt for noen av dem, hjalp læreren med å dele ut diverse ting, og når de går fra skolen pleier de å kysse læreren på kinnet, så i dag måtte de gjøre det til meg også. Artig☺

Litt usammenhengende innlegg, men det var bare litt tanker jeg rablet ned på sengekanten før jeg skulle legge meg.

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

Det er kanskje litt tidlig å begynne å se så langt frem i tid, selv om det sikkert går veldig fort, men greia er at jeg etter å ha lest Naiv Super av Erlend Loe, ble litt inspirert til å lage lister, og her er da en av dem, uordnet rekkefølge:

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

1. Møte familien/slekta
2. Møte vennene mine
3. Se huset mitt
4. Ta boblebad og bli ordentlig ren
5. Drikke et glass iskald lettmelk
6. Sove i senga mi med dyne
7. Slappe av på hytta og nyte den friske fjellufta der
8. Spise grovbrød med brunost, i kombinasjon med nummer 5
9. Komme tilbake på Hald og høre hvordan alle har hatt det
10. Kjøre bil på norske veier, norsk trafikk, norske regler.
11. Nugatti
12. Reunion med gjengen
13. Betale med kroner, slippe å regne om
14. Vafler lagd med norske ingredienser
15. Slippe å være redd for veska hele tida
16. Se en bil stoppe for et gangfelt
17. Drikke kaldt, godt vann rett fra springen
18. Kunne kaste dopapir i do
19. Kaste klær gjennom sjakten på badet, så de på magisk vis havner rene og tørre på rommet mitt noen dager senere.
20. Fortelle om oppholdet her i Peru og på senteret til andre
21. Slippe å gå med sko inne
22. Sove på rom uten kloakklukt
23. Innrede nyrommet mitt
24. Slippe å være redd for løs-hunder på gata
25. Kunne sove trygt på bussen

De 5 første dagene på senteret

(skrevet 1.november)

Da vi kom hit, fikk vi beskjed om at vi skulle bruke den første uka til å observere og bli litt kjent her, uten noen spesielle arbeidsoppgaver. Det hørtes bra ut, men jeg synes det har vært overraskende kjedelig. Søndag var vi ikke så mye på senteret, fordi vi var med besyrerinnen og dattera Claudia, som er et år eldre enn oss, på dansekonkurranse. Dansen det skulle konkurreres i var marinera, og siden dette var en nasjonal konkurranse var det mange deltakende par i alle aldre fra 3 til 73 år. Og med så mange par tar det mye tid. Claudia var i en av se siste puljene, så vi endte opp med å se på én type dans, med én type musikk i 10-11 timer!

Mandag gikk vi litt rundt, prøvde å småprate litt med jentene. Det er faktisk ganske vanskelig, for det er jo begrenset hva vi får til å uttrykke, og man kan ikke bli stående og snakke om været i all evighet heller! Men dagen dro seg avgårde likevel, og tirsdag likeså, uten så mye spennende på planen. Jentene hadde kurs i frisering i to timer, og jeg og Hanna ble bedt om å være med, men endte opp som barnevakter for de som hadde med barna sine dit, uten så mye som å røre ei saks. Ellers så danset vi litt sammen med et par av jentene ute på gårdsplassen, og så et par filmer på rommet til kvelds.

I går tenkte jeg skulle bli en like lang dag. Jeg hadde tros alt blitt vant til å ta 3-4 timer buss hver dag, så jeg ble derfor glad da vi i går ble bedt om å følge en av mødrene til sykehuset, der hun skulle besøke barnet sitt som ble født med en liten misdannelse og har operert. Vår oppgave var rett og slett bare å ta bussen dit sammen med henne, fortlate henne med hennes tante på sykehuset, og deretter ta bussen tilbake igjen. 40 min til sammen på buss, bare sitte å se seg rundt, endelig noe å gjøre! Utpå kvelden spurte Claudia om vi ville være med til Miraflores og danse, og det takket vi ja til. Som integrerte peruanere ville vi helt klart være med å feire dagen, som er en feiring av den criollanske musikken, musikk typisk Perú. Barna i barnehagen som senteret driver for barn mellom 3 og 6 år hadde også feiring i går, og hadde kledd seg i finstasen. Det var gøy å se de små barna danse pardans! Så skjønne da!

Vi har også fått vite at vi skal hjelpe til med barna som er 3 år på mandag, som assistenter til læreren. Vi har ikke helt forstått om dette er noe vi skal gjøre hver uke, eller om det bare er for neste uke, men det finner vi nok ut tidsnok.

Jeg håper vi får litt flere arbeidsoppgaver etter hvert, kanksje bortsett fra veking av jentene, for de står opp klokka 6 hver dag for å vaske rommene før de får frokost, som forøvrig er 7:30. Lunsj er 12:30 og middag 17:00. Etter det er det ikke noe mat å få, så vi har kjøpt oss vannkoker og havregrøt.. Ellers spiser vi sammen med jentene, mat som de har laget selv. Noe er godt, andre retter mindre gode, men alt går ned, forsåvidt. Også har vi jo havregrøten i skapet på rommet hvis det skulle bli krise.

I dag er det helligdag på grunn av Allehelgendag, så vidt jeg har forstått, så det har ikke vært noen barn i barnehagen, og dermed en rolig dag på senteret. Vi har vært litt ute sammen med jentene, og lekt litt. Jentene hadde kurs også i dag, men denne gangen var vi ikke med som barnevakter. I morgen har vi møte med personalet for å klarlegge litt arbeidsoppgaver og liknende. Det skal bli godt å få litt rutiner på ting, så kanskje dagene går litt fortere.

Et utvalg lesestoff

(30.10.07)

I dag utforsket vi biblioteket her på mødresenteret, og vi fant et overrsakende antall norske bøker, noe tydligvis pensum fra tidligere år av Act Nowere, andre for fornøyelsen sin del. Vi tok med et lite utvalg tilbake til rommet:

Laura Esquivel - Hjerter i Chilli
Håkan Nesser - Tilbakekomsten
Daniel Mason - Pianostemmeren
Erlend Loe - naiv. super.
Amanda Eyre Ward - Min søster Ellie
Gerd Sollid Lunde - Fotfeste

Av andre bøker kan det nevnes av vi også fant Speidersangboka. En gang speider, alltid speider, sies det, så her skal det synges!

Atter forandringer

(skrevet 29.10.07)

Etter å ha vært i Lima en måned, og hatt en hel haug med nordmenn å takle kultursjokk og andre inntrykk med, etter å ha blitt kjent med vertsfamilien, kommet inn i deres rutiner og daglige gjøremål, så var det tid for forandring, og nå er det bare meg og Hanna igjen her i byen, nå med nytt hjem. Denne gangen er det ikke bare et hjem for en måned – her skal vi faktisk bo det neste halve året. Takle gleder, sorger, hjemlengsel, nye erfaringer og jeg skal til og med feire bursdag, jul og påske her. Annerledes enn før blir det. Men annerledes er ikke nødvendigvis verre. Annerledes er kanskje bare... annerledes.

Og annerledes har det blitt. Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Første dag på senteret ble ganske avslappet. Vi har småpratet litt med noen av jentene, ordnet på rommet, vi har gått litt rundt og sett oss omkring, hilst på de som jobber på bakeriet her, sovet litt, lekt litt med de skjønne barma, danset litt for oss selv på rommet og sett film. Filomena, bestyreren her, sa at vi den første uka skal bruke til å observere litt, og ikke gjøre så mye. Hvilke oppgaver vi får senere er fortsatt litt uklart for meg, men jeg tror vi får gjort litt forskjellig, og bli bedre kjent med jentene og barna. Foreløpig er det bare masse nye navn og ansikter, og å lure meg med hvilken unge som er hvem sin vil ikke være noe problem for dem. Jeg gleder meg til jeg kjenner stedet, jentene, rutinene og alt det andre som skjer her, bedre, og ikke minst til jeg behersker språket bedre. Det er lett for begge parter å bli litt frustrert når samtalen faller sammen på grunn av mine manglende språkferdigheter, men dette kommer seg, og det har jeg merket allerede.

Nå er det tid for å sove, det har endelig blitt stille fra sirkuset som ligger vegg i vegg med senteret for tida. Hvor lenge de blir vet jeg ikke, men jeg håper ikke det vil forstyrre nattesøvnen. ¡Buenas noches!