Juleaften i Lima

Redigert utdrag fra dagboka - Juleaften

Jeg tror fortsatt ikke at juleaften har passert, for dette har ikke føltes som juleaften i det hele tatt! Vi startet dagen klokka halv 8, litt senere enn vanlig, men ellers var alt som de andre dagene. Jentene gjorde det de gjør til vanlig; feier, vasker, lager mat osv.

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.

Lyset er fortsatt borte, men vi prøver å ordne ting likevel. Plutselig kommer det tilbake, og gjør ting enklere. Litt over midnatt spiser vi alle sammen i auditoriet, og deretter åpner vi gavene fra Ranveig (tusen takk!), meg og Hanna, Disse gavene var de eneste de hadde til denne kvelden. Det har vært noen organisasjoner innom med f.eks. klær og leker de siste par ukene, men det har de åpnet tidligere. Det var gøy å se hvor glade de ble, kanskje spesielt fordi det i gavene var et bilde som vi har tatt av hver jente med barn. De fikk også undertøy (var mangelvare ifølge de som jobber her som vi snakket med), samt armbånd Hanna og jeg har laget, og en liten kjekspakke så de skulle ha litt å kose seg med. Vi hadde også en fellesgave med tre kortstokker. Vi har nemlig spilt litt kort med dem, men med Hanna sin stokk, så nå kan de spille litt selv også. Barna fikk diverse leker. Etter gaveåpningen danset vi og spiste godteri, lekte sherriff og limbo til klokka var halv 3. Da går de fleste på rommet, men Hanna drar til legesenteret med en av babyene som har feber. Klokka er nå kvart på 4 og de er der fortsatt, skal prøve å komme seg tilbake med taxi, men det er ikke så mange ute på denne tiden av døgnet. Jeg må opp om et par timer og gi medisiner, altså klokka 6 første juledag. Har planer om å legge meg igjen etter det.

Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Iquitos!

Bare et spontaninnlegg, hadde egentlig tenkt à legge ut innlegget om julefeiringa, men tenkiske problemer gir forsinkelser..

Ja, Hanna og jeg er altsà pà ferie i Iquitos, hos Anne-Therese. Her er det varmt! Dusjer 3 ganger dagen, og det er nesten for lite. Akkurat nà regner det ute, som om det aldri skulle ha regnet för. Det er nemlig regntid, og da hender det at det bare detter ned (nei, det regner ikke konstant i regntiden, hvis noen trodde det...)

For à si litt om hva vi har gjort, bortsett fra à svette ihjel, sà besökte vi i gàr et marked i den fattigste bydelen i byen, som ligger tett ved Amazonas (eventuelt en sideelv, er ikke helt sikker). I mai/juni stiger elven, og da blir hele det omràdet vi gikk pà dekket av vann, og markedet flyttes oppover. I dette vannet bades det, vaskes klaer og de gàr pà do der... Jepp, sànn er faktisk realiteten for enkelte, og à vaere der var som à vaere i en annen verden! De drikker heldigvis ikke dette vannet da, bare sà det er sagt.

I dag var vi (Hanna, Anne-Therese, to av guttene pà La Restinga(prosjektet til Anne-Therese) og meg) pà bàttur ved Amazonas. Det var skikkelig göy! Vi sà delfiner, og badet i Amazonas! Det er en ting à krysse av pà lista over ting man bör gjöre för man dör. Deretter dro vi til et marked der i naerheten for à spise lokal Amazonas-fisk, helgrillet, servert ja, hel med hode, hale og alt! Vanlig tilbehör er banan, faktisk! Men en annen type banan enn den mamma bruker til banankaka, altsà..

Vi har ogsà tilbringt litt tid bare med à henge pà la Restinga og snakke med guttene som bor og som henger der. Det har sà langt vaert masse göy her, selv om jeg har vaert syk en dag og gàtt glipp av litt moro, men i morgen er det nyttàrsaften, sà da blir det vel mye moro à oppleve kan jeg tenke meg! Vi drar herfra tilbake til Lima den 2. januar, forhàpentligvis litt brunere enn da vi kom!

Vil önske alle et riktig godt nytt àr, hàper jula ble fin ogsà!
Nà har vi fàtt teknikken til à fungere, sà innlegget om juleaften fölger.

¡Próspero año nuevo!

God jul!

Vil bare ønske alle lesere - hvor enn dere er i verden- en god jul, og et riktig godt nyttår!

Adresse

Noen som har etterlyst adressen min, så legger ut linken til innlegget her:

http://thereseiperu.blogspot.com/2007/11/adressen-min.html

Og tida går..

De siste to ukene har gått utrolig fort! Vet ikke om det er fordi jeg enkelte dager har vært opp til 11 timer på sykehuset, eller fordi jeg begynner å komme bedre inn i ting på senteret, noe jeg forøvrig føler jeg gjør, og det er bra. I dag er det bare 4 måneder og 2 uker til jeg drar fra senteret, og det er godt å se at tida går, selv om jeg sikkert ikke vil syne det om 4 måneder.

På sykehuset har jeg vært sammen med ei av jentene, og datra hennes som var innlagt pga underernæring. (se bilde)

I går var jeg og Hanna med på kosmetologikurset igjen, og jeg meldte meg frivillig som modell. Resultatet ser dere her: .Beklager at bildet er på sida, men det er da permanente krøller jeg har fått meg. Hvor lenge det holder vet jeg ikke, så det blir spennende å se, Og jeg har ikke peiling på hvorfor skrifttypen plutselig endret seg.

Ellers kan jeg fortelle at jeg en dag på tur fra sykehuset så 3 døde hunder og en død katt, og at jeg i dag så en mann som lå og sov på en madrass midt i et lite grøntområde/trafikkøy. Og at jeg denne uka har stått opp klokka 4 to ganger for å vekke jentene som jeg skulle være med på sykehuset, da vi må dra 5-halv 6. De trenger jo tid til å kle på barn og sånt, og når nattevakten har vært på sykehuset med ovenfornevnte, så måtte jeg opp.

Kan legge med noen bilder fra senteret:
Nils Johan og Jeremy som leker.Shirle med dattera Valentina på ca 2 måneder.Carmen, Paola og Blanca som tuller litt:)Marisol, meg, Nils Johan, Maribel og Hanna med Jeremy på fanget.
Adventskalenderen jeg og Hanna laget oss. Vi gir en liten gave til hverandre annenhver dag.Meg på restauranten Chili's, mandag den tiende. Spesiell restaurantanledning: Farfar og Casper (katta mi) hadde bursdag. Herlig burger!
Julepynten på rommet til noen av jentene, med blinkende lys og musikk. Full pakke!

Folk og fe...

Når man er hvit her i Peru, får man som sagt oppmerksomhet, og da kommer man etter hvert i snakk med diverse folk. De fleste lurer på hva jeg gjør her, og jeg må legge ut da. Her er noen møter jeg spesielt husker:

*Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!

*Sebastian som jobber på sykehuset. Møtt han et par ganger når jeg sitter ute ved kafeen der og venter på en eller annen jente som er hos lege eller noe. Er daglig leder i et firma, og spurte om de kunne få gi noe til jentene til jul, så jeg gav ham e-posten til senteret, så får vi håpe det blir noe av det. Spanderte forøvrig en yoghurt på meg i går, og jeg er ikke sen til å utnytte meg av lokalbefolkningens gjestfrihet, så da er det bare å takke ja!

*En mann som jeg også traff utenfor kafeen på sykehuset. Han ville snakke engelsk med oss, og kunne på gebrokken engelsk fortelle at han studerte engelsk på en språkskole for voksne. Vi gav ham skryt for engelsken, og han virket fornøyd med det.

*Fe: Det nærmeste er vel bikkja som bor på senteret. Hæler ikke å ta i den fordi den har lopper. Skal ha valper en gang snart. Spiser opp maten min når jeg ikke klarer mer ris. Også har jeg sett en død hund i en veikant, stakkar. Trafikken i Lima er som sagt ikke trygg for noen som helst! Og med den mengden lausbikkjer er det ikke rart det går galt.

*Søt gammel dame, igjen mens jeg ventet i kø på legesenteret. Hadde også slektninger i USA, som jeg har fått inntrykk av at mange her i landet har.

Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor. Ellers så går dagene ganske fort. I går tilbragte jeg 11 timer på sykehuset, og skal også tilbringe mesteparten av morgendagen på sykehuset. Et av barna som er innlagt grunnet feilernæring, så vi må være der sammen med mora som er 14 år gammel. Men det er en fin måte å bli litt bedre kjent med moren. Hun er kjempesøt, men bærer preg av dårlig utdanning og allmennkunnskap. I går prøvde jeg å forklare henne at himmelen bare var luft, og at flyene ikke "kjører på himmelen" og at vi mennesker ikke kan "gå på himmelen". Kom inn på temaet Guds himmel som en følge av dette, men ble avbrutt av en lege som skulle gi medisin til dattera. Skal bli interessant å prøve å forklare en så abstrakt ting, hvis vi kommer inn på temaet igjen. Også på spansk da! Men slike utfordringer tar man vel. Er jo bare å ty til ordboka, som er en god venn å ha her.

Jul

(skrevet 5.desember)


Jeg kan ikke si som mamma, at jeg har 7 sorter klare til jul ennå (kan ikke helt garantere for påstanden om at mamma har det, heller). Julegavehandling har det sannelig blitt dårlig med også, og jeg har ikke en gang tatt frem adventsstaken!
Vel, det er faktisk ikke noe stress, for jeg har et år ekstra på meg, jeg. Ikke for å gni det inn for dere som er midt oppe i alt julestresset, og føler dere på etterskudd med alt som skal gjøres, men jeg skal faktisk ikke gjøre disse tingene på ei stund. Denne jula blir annerledes. Norske juletradisjoner blir byttet ut med peruanske. Helt hva de går ut på har jeg ikke fullstendig klart for meg enda. Det jeg vet er at pinnekjøtte byttes ut med kalkun, 20 gaver blir fort til én stor som kommer i posten, i butikkene er det bikinier og sommerklær som er til salgs, og sneen og adventsstakene har jeg ikke sett noe til.

Det jeg derimot har, er en hjemmetegnet julekalender jeg og Hanna krysser av annenhver dag på mens den andre får en liten adventspakke, jeg har en tro på at jeg skal komme meg gjennom denne jula og prøve å ta mest mulig til meg nå når jeg først er i utlandet for julen, og jeg har et ønske om at jula må bli best mulig for jentene her på senteret, fordi det er tross alt på grunn av dem jeg er her. Det hjelper på en måte mot savnet etter den norske jula å legge fokuset på jentene her, og på hva jeg kan bidra med for at de skal få en verdig julefeiring, i stedet for å fokusere på alt jeg går glipp av hjemme. Sannsynligvis har jeg jo i alle fall 60 norske julefeiringer foran meg, så da er det bare å utnytte denne ene som skiller seg ut.

Det er lett å være glad i jula, for den har en helt spesiell stemning. Advent er preget av stress og forventning, og så kommer jula med fred og ro. Tid til å være med familie og venner. For mange er dette den tida på året man har tid til å treffe slektninger, man sender ut julebrev til de man ikke har kontakt med resten av året, oppsummerer hvilke gleder og sorger dette året har ført med seg. En tid for ettertanke, hvile, familie.
Det mange i Norge ikke tenker på, og her blir jeg dessverre nødt til å inkludere meg selv, så er det ikke en selvølge for alle at jula er en lystig høytid med god mat, masse gaver og tid med familien. Ikke alle har dette, og det er tilfelle for mange av jentene jeg nå omgås hver dag. Jeg tenkte ikke på at de ikke gledet seg til jul, fordi for meg er det helt utenkelig! Men når jeg tenker over det, så er det jo ikke uforsåelig i det hele tatt, for alt dette som julen betyr for meg, er ting mange av dem mangler. De mangler en ordentlig familie å tilbringe jula med, de mangler alle gavene og maten er ikke som i Norge heller, selv om den er litt bedre på juleaften enn resten av året.

Alt dette motiverer meg til å være her for jentene på juleaften, hjelpe til med planlegging, kjøpe gaver til dem (søker sponsorer. Kontonummer 9722 12 92670. Ikke helt seriøst ment, men jeg og Hanna kommer til å gjøre det uansett.) Jeg kommer til å være her og prøve å gjøre jula deres bedre. Er det ikke herlig å ha fått den muligheten? Jo, det er det, og det kommer nok til å bli en av de dagene jeg husker best fra oppholdet. Og en av dagene jeg kommer til å danse mest, for det er det de gjør uansett hva de feirer her.

Fortsatt god adventstid, alle sammen!

Et glimt fra barnehagen..

Her er de søte små barna som er i barnehagen på senteret, og som vinker og roper når jeg passerer rommet deres. De er veldig ivrige når jeg har med kamera og videokamera, noe som vises på filmen.

Noen flere bilder

Har lagt noen bilder på Facebook. Disse kan du se her, selv om du ikke har Facebookprofil. Blir oppdatert etter hvert.

En måned har gått...

(skrevet 25. november)

Jeg kan nesten ikke tro at jeg har vært her på senteret i fire uker allerede, for alt i alt har tid faktisk gått ganske fort når jeg ser tilbake nå. Det har selvfølgelig vært lange dager med timer med venting på legekontor og sykehus, for det er nemlig det som på en måte er hovedoppgaven vår, å følge jentene eller barna deres dit når de er syke. Mens andre dager, som i går da vi feiret ettårsdag for Jeremy, gikk oss en tur til markedet og det var fint vær, går raskere. Vi har også undervist engelsk for jentene to ganger, og skal gjøre dette hver uke fremmover til vi skal hjem, og i tillegg kommer vi til å ha en klasse med barn og ungdom fra utsiden av senteret, som kan betale til senteret for å få undervisning i engelsk, noe det er stor mangel på her i landet, spesielt sett i forhold til Norge. Jeg føler det er en fin måte å støtte senteret på, det å få være en intektskilde, og det er også godt å vite at vi faktisk kan brukes til noe få andre kan og at vår kompetanse er nyttig. For i forhold til resten av arbeidet, så føler jeg at jeg egentlig ikke trengs alltid, at noen andre kunne ha gjort jobben like bra, og jeg tror det derfor kan være viktig å prøve å ha den innstillinga at det jeg gjør faktisk betyr noe, og at jeg faktisk kan hjelpe.

Det er godt å tenke på at 2 av 7 måneder her i Peru har passert, og da er det bare 5 måneder til jeg skal hjem. Jeg vet denne innstillinga kan høres litt egoistisk eller dum ut, men faktum er at det er denne måneden som er den tøffeste, når det nå faktisk har gått opp for meg at jeg skal være så lenge borte, og at jeg går glipp av f.eks. en god del av de norske juletradisjonene. Men likevel, på den andre siden, så tror jeg at ting vil gå lettere fremover, det er i alle fall det folk sier, og at jeg om 5 måneder skulle ønske jeg kunne blitt litt lengre.

Jeg merker at disse jentene og barna begynner å bety noe for meg. Først tenkte jeg at det kanskje hadde vært best å ikke komme altfor mye innpå dem, siden både de og jeg vet at jeg kommer til å dra igjen en gang. Jeg vet også at flere av jentene sikkert kommer til å dra mens jeg er her, og nye jenter vil komme. Men det er vanskelig å holde på den innstillingen, og kanskje til og med dumt, for man skal jo tross alt leve i nuet, ta seg tid til å bli kjent med folk, og jeg tror det er på den måten oppholdet bli best for både meg og dem. Snakke med jentene, leke med barna, bare være her.

Det er artig å leke med barna, selv om vi må passe på så vi ikke automatisk blir barnevakt hele tiden. Det er tross alt for å lære seg å ta ansvar for både seg selv og barna jentene er her på senteret, men samtidig er det vanskelig å la være å ta opp et gråtende barn, fordi jeg føler en naturlig trang til å trøste det. En del av de eldste barna på 1-2 år er veldig kontaktsøkende, og det er også ganske vanskelig fordi jeg vet at det er moren de egentlig skal ta denne kontakten med. Det føles på en måte litt feil når det er jeg som får til å mate barnet når moren ikke klarer det. Jeg vet ikke hva barna tenker, men det virker som om moren blir mer en persom som skal oppdra dem, den som kjefter og ikke har tid til å leke, men sånn bør det ikke være, for jeg kan jo (dessverre) ikke leke med disse barna mer enn i 5 måneder til, mens moren forhåpentligvis vil være der hele livet deres. Så det vi prøver å gjøre er å holde litt tilbake i forhold til barna, og heller være med på leken når mor også har tid, så vi kan leke sammen alle sammen.

Det er rart å tenke på at det bare er én måned igjen til jul. Vanligvis er dette årets raskeste måned synes jeg, fordi det har pleid å vært tentamenstid og julebakst og juleavslutninger og fullt program, men dette året blir nok ganske annerledes. Jeg og Hanna har bestemt oss for å lage adventskalender med gave annenhver dag til hver av oss, så vi får litt den ordentlige adventsfølelsen som gjøre ventetiden mer spennende. Det blir bra☺ Selv om denne advents- og juletida blir annerledes tror jeg likevel ikke annerledes kan bli dårlig, og jeg gleder meg til å se hvordan de feirer jul her til lands. Lykke til med juleforbedredelsene alle sammen!