En liten tur til legesenteret

Skrevet 12. november klokka 13.30

Klokka er bare halv 2, men likevel føles det ut som om denne dagen har vært mer enn lang nok. Det kan ha noe med at den begynte klokka kvart på 6 å gjøre, og at vi har tilbringt 7 timer på et legesenter. Man skulle nesten tro at hele mødresenteret hadde legetimer etter hverandre, både mødre og barn, men det var faktisk bare 4 syke personer Hanna og jeg hadde med oss dit.

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.
Etter registrering stiller man seg i en ny kø og venter på å bli oppropt der. I denne køen står de som har forsikring, og en ansvarlig over 18 må skrive under og sette fingeravtrykk på et ark, som legges i den nevnte pasientmappa. Denne ansvarlige var denne gang meg. Deretter venter man igjen for å komme inn til en undersøkelse inni et rom det står ”triaje” på. Har ikke peiling på hva det betyr, men der blir man veid, og de som eventuelt har feber blir tatt tempen på. Hvis man er kvalifisert, dvs. syk nok eller noe sånt, kommer man videre til en ordentlig legeundersøkelse.
Vi ble sendt videre for å sette oss i kø utenfor legekontoret. Så vidt jeg så, fantes det to legekontor av denne typen på bygget, så man kan tro det skulle ta tid. Hele tiden går det pleiere rundt og holder styr på disse pasientjournalene, og passer på så de kommer på rett plass.
Jeg var med 3 av jentene inn til legen. To av dem var der med barna sine, og alle hadde en samtale med ham og sjekket pust og sånne legeting som de også gjør i Norge. Alle fikk med seg en resept, og to skulle også videre til laboratoriet, så de fikk med noen ark som fortalte hvilke medisiner de skulle ha og hvilken laboratorieundersøkelse de skulle ta. Jeg ble ganske glad da det bare var én person i køen til apoteket. Som ansvarlig for jentene måtte jeg skrive under på noen ark, navn, adresse og ID-nummer på andre, flere fingeravtrykk, og så får man medisinen man skal ha. Deretter kan man dra hjem, med mindre man skal ha medisin som må injikseres. Det skulle en av babyene vi hadde med oss ha, så i utgangspunktet måtte vi alle vente i en time til fordi denne medisinen bestod av tre sprøyter. Siden både jeg og Hanna var med, tre av fire pasienter var slitne etter 6 timer med venting, undersøkelser og mer venting, og ingen av oss hadde spist siden klokka 06.00, så bestemte vi at en av ”oss voksne” kunne dra tilbake med de andre, mens den andre ventet sammen med den siste jenta og babyen.

Min saks slo Hannas papir, så 7 timer, 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk senere kunne jeg endelig dra tilbake, og vet nesten med sikkerhet at dette er noe jeg må gjenta i nærmeste fremtid. I morgen skal en av jentene på ultralyd, og i følge ryktene er det enda lengre kø på sykehuset... Du kan si vi på en sånn dag får merke at kun 4,7% av statsbudsjettet går til helse her i landet. Og vi klager på helsepolitikken og sykehuskøer i Norge?