Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria
torsdag 27. september 2007
Act Now 2007/2008
Her er et bilde av årets Act Nowere:
Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria
Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria
tirsdag 25. september 2007
Siste uke på Hald..
Man skulle ikke tro vi har vært her på Hald i snart 6 uker, tida har jo gått så fort! Likevel har man rukket å få gode venner her, på den korte tiden. Vi har bare tre dager igjen på skolen, og jeg må innrømme det er litt vemodigt å skulle skilles fra de fleste, og ikke se dem igjen før til våren. Heldigvis er vi en gjeng på åtte som skal være en måned sammen med i Lima, noe vi gleder oss masse til!
Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.
Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)
Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.
Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)
tirsdag 18. september 2007
Bare 15 dager igjen..
Overskriften sier vel egentlig sitt.. Det er bare 15 dager til jeg skal sette meg på flyet, og begynne reisen mot Peru, Lima, en ny kultur, en ukjent by, nye folk, et språk jeg ikke mestrer ennå, fremmed mat, og så mye annet jeg ikke kan forestille meg en gang!
Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.
Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.
Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.
Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.
onsdag 5. september 2007
Arbeidet i Peru...
Hvis noen lurer på hvor jeg egentlig skal, og hva prosjektet går ut på, så er dette det som står om prosjektet på siden til Hald:
"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.
Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.
I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og
juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.
Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.
De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "
Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!
"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.
Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.
I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og
Foto: Av noen av jentene på senteret med barna sine, tatt av Stine som var på senteret i fjor
juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.
Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.
De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "
Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!
onsdag 29. august 2007
Kjære lesere...
...hvis det er noen... Jeg vil be dere om å gjerne legge igjen noen kommentarer innimellom, så jeg vet om dere er der eller ikke ;) Selv om det kanskje ikke er noe å kommentere, så føler jeg iallefall skrivingen er til en nytte, og ikke bare for egen vinning og glede.
søndag 26. august 2007
Blåtur
For et par timer siden kom vi tilbake fra noe som ble kalt Blå-tur. Det vil si at vi ikke fikk vite hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Vi skjønte vi skulle være ute ut i fra pakkelista, og hadde fått vite at fokuset ville være på samarbeid.
Det første som skjer når vi kommer på bussen er jo selvfølgelig at de tar inn alle mobiler og klokker, så vi ikke har noen mulighet til kontakt med omverdenen, og ikke skal ha kontroll over tiden. (Det var jo selvfølgelig ikke helt umulig å finne ut tida med digitalkameraer, iPoder osv...)
Vi ankom Gautestad kurs- og misjonssenter rundt 17 på fredag, og på kvelden gikk vi en tur ned til et vann i nærheten, der vi tente bål, spiste boller, noen badet og noen padlet kano. Vi hadde også eventyrstund, quiz, reflection of the day og lovsang. En veldig koselig kveld. Om natten sov jeg, Karin, Thor Haakon og Synnøve ute. Det blåste litt, men var veldig deilig likevel. De andre sov inne på herlige madrasser, men det er ikke alle som trenger slik luksus;)
Lørdag skulle vi være mye ute, men dagen startet med undervisning etter frokost. Deretter gikk vi ut, og hadde lunsj etter en 30-40 minutts gange. Så ble vi delt inn i gruppene våre, ut i fra hvor vi skal på infield (samling midt i uteoppholdet). Vi hadde diverse øvelser som gikk på samarbeid og tillitt, type tillitsfall, gå to og to der en har bind for øynene (Jeg gikk sammen med Hanna, som jeg skal reise til Peru med), og en oppgave som innebar tau, en ring, tre flasker og en haug tålmodighet og samarbeidsevne uten å kunne snakke med hverandre. Det gikk faktisk veldig bra, og tyder vel på god samarbeidsevne innen teamet. Lover godt for oppholdet i Lima vi skal ha sammen, får vi håpe.
På lørdagskvelden var det underholdning, 10 min med hver gruppe. Gøy å se forskjellene mellom den tradisjonelle norske leir-underholdninga, og den underholdninga de internasjonale fant på. Likevel, alt var veldig gøy og underholdende. Jeg lå også ut natt til søndag, sammen med Karin og Thor Haakon, helt til det begynte å regne. Da flyttet vi oss til sofaene på stua og sov resten av natta der.
Søndag hadde vi stille stund for oss selv ute i 45 min, og samtale i gruppene våre etterpå, før det var pakking og rydding. Vi fikk tilbake mobilene da vi kom på bussen, til manges, inkludert min, store glede. Rart hvor avhengige man kan bli av denne teknologien...
Nå er det ganske rolig her på Hald. Regner med en del sover ut etter helga, en del av oss sitter i peisestua, mens andre er på kampen Start - Brann i Kristiansand.
Det var en flott helg, og jeg føler jeg har lært mye om de andre, meg selv og vi som gruppe. Og egentlig var det ganske greit at lærerne tok mobilene, fordi vi fikk et fokus mer rettet mot hverandre og det som skulle skje. Bra tiltak;)
Det første som skjer når vi kommer på bussen er jo selvfølgelig at de tar inn alle mobiler og klokker, så vi ikke har noen mulighet til kontakt med omverdenen, og ikke skal ha kontroll over tiden. (Det var jo selvfølgelig ikke helt umulig å finne ut tida med digitalkameraer, iPoder osv...)
Vi ankom Gautestad kurs- og misjonssenter rundt 17 på fredag, og på kvelden gikk vi en tur ned til et vann i nærheten, der vi tente bål, spiste boller, noen badet og noen padlet kano. Vi hadde også eventyrstund, quiz, reflection of the day og lovsang. En veldig koselig kveld. Om natten sov jeg, Karin, Thor Haakon og Synnøve ute. Det blåste litt, men var veldig deilig likevel. De andre sov inne på herlige madrasser, men det er ikke alle som trenger slik luksus;)
Lørdag skulle vi være mye ute, men dagen startet med undervisning etter frokost. Deretter gikk vi ut, og hadde lunsj etter en 30-40 minutts gange. Så ble vi delt inn i gruppene våre, ut i fra hvor vi skal på infield (samling midt i uteoppholdet). Vi hadde diverse øvelser som gikk på samarbeid og tillitt, type tillitsfall, gå to og to der en har bind for øynene (Jeg gikk sammen med Hanna, som jeg skal reise til Peru med), og en oppgave som innebar tau, en ring, tre flasker og en haug tålmodighet og samarbeidsevne uten å kunne snakke med hverandre. Det gikk faktisk veldig bra, og tyder vel på god samarbeidsevne innen teamet. Lover godt for oppholdet i Lima vi skal ha sammen, får vi håpe.
Foto: Elisabeth M.
På lørdagskvelden var det underholdning, 10 min med hver gruppe. Gøy å se forskjellene mellom den tradisjonelle norske leir-underholdninga, og den underholdninga de internasjonale fant på. Likevel, alt var veldig gøy og underholdende. Jeg lå også ut natt til søndag, sammen med Karin og Thor Haakon, helt til det begynte å regne. Da flyttet vi oss til sofaene på stua og sov resten av natta der.
Søndag hadde vi stille stund for oss selv ute i 45 min, og samtale i gruppene våre etterpå, før det var pakking og rydding. Vi fikk tilbake mobilene da vi kom på bussen, til manges, inkludert min, store glede. Rart hvor avhengige man kan bli av denne teknologien...
Nå er det ganske rolig her på Hald. Regner med en del sover ut etter helga, en del av oss sitter i peisestua, mens andre er på kampen Start - Brann i Kristiansand.
Det var en flott helg, og jeg føler jeg har lært mye om de andre, meg selv og vi som gruppe. Og egentlig var det ganske greit at lærerne tok mobilene, fordi vi fikk et fokus mer rettet mot hverandre og det som skulle skje. Bra tiltak;)
Livet på Hald...
Nå har jeg vært her på Hald i 11 dager, og har fått et ganske godt innblikk i både skolehverdagen og fritiden her. For de som lurer, så er det frokost 08.00, skole 09.00-16.00, med en times middagspause fra 13.00-14.00. Etter skolen gjør vi stort sett hva vi vil (bortsett fra obligatorisk "Faith and mind" på onsdager), og de fleste har jo av den grunn blitt kjent med mange andre.
Når det gjelder de andre her, så er vi 67 studenter tilsammen, fordelt på tre forskjellige program. Hvert program har både norske og internasjonale studenter. De internasjonale kom tre dager før oss, så de hadde rukket å bli litt varme i trøya til vi kom, men jeg tror vi har tatt dem igjen nå. De har jo tross alt vært igjennom store miljøforandringer, og mye er nytt for dem, både med kultur og språk. Dette fører også til mange artige episoder, som f.eks. da de fant ut at bilene i Norge faktisk stopper for oss når vi skal over gangfeltene, og en av afrikanerne måtte sjekke om dette stemte ved å gå frem og tilbake over veien flere ganger...
Sånn ellers om miljøet, så vil jeg si at det virkelig er kremen av norsk ungdom samlet her på Hald. Alle er åpne, hyggelige og morsomme å være med. Dette gjelder selvfølgelig også for de internasjonale. Vi spiller spill (Trivial Pursuit, Setlers, Fantasi og Ligretto er det som går igjen), bader, spiser is (egen is-kiosk her på skolen), ser film (både på storskjerm og i tv-stua), og spiller sandvolley og fotball ute i hagen. Vi har med andre ord mye å finne på, det er bare fantasien som setter grenser.
Så, som en oppsumering av denne posten, så må jeg vel bare si at jeg trives veldig godt her på Hald, og at vi har mye moro. Håper og tror de kommende 4 ukene blir like bra, og har allerede begynt å tenke på at det kommer til å bli trist å ikke se alle folkene på 7 måneder.
Når det gjelder de andre her, så er vi 67 studenter tilsammen, fordelt på tre forskjellige program. Hvert program har både norske og internasjonale studenter. De internasjonale kom tre dager før oss, så de hadde rukket å bli litt varme i trøya til vi kom, men jeg tror vi har tatt dem igjen nå. De har jo tross alt vært igjennom store miljøforandringer, og mye er nytt for dem, både med kultur og språk. Dette fører også til mange artige episoder, som f.eks. da de fant ut at bilene i Norge faktisk stopper for oss når vi skal over gangfeltene, og en av afrikanerne måtte sjekke om dette stemte ved å gå frem og tilbake over veien flere ganger...
Sånn ellers om miljøet, så vil jeg si at det virkelig er kremen av norsk ungdom samlet her på Hald. Alle er åpne, hyggelige og morsomme å være med. Dette gjelder selvfølgelig også for de internasjonale. Vi spiller spill (Trivial Pursuit, Setlers, Fantasi og Ligretto er det som går igjen), bader, spiser is (egen is-kiosk her på skolen), ser film (både på storskjerm og i tv-stua), og spiller sandvolley og fotball ute i hagen. Vi har med andre ord mye å finne på, det er bare fantasien som setter grenser.
Så, som en oppsumering av denne posten, så må jeg vel bare si at jeg trives veldig godt her på Hald, og at vi har mye moro. Håper og tror de kommende 4 ukene blir like bra, og har allerede begynt å tenke på at det kommer til å bli trist å ikke se alle folkene på 7 måneder.
mandag 13. august 2007
Pakking
Nå er det bare et og et halvt døgn til nattoget mitt til Kristiansand går, og jeg kom akkurat hjem fra Arena - som var i Kristiansand. Blir mye reising, men sånt må man tåle. Gleder meg mye til å møte alle de andre studentene på Hald, kanskje spesielt de jeg kommer til å være med i Sør-Amerika. Men da er det vel bare å hive seg på pakking før det kommer folk innom for å si hadet. Det blir jo gøy med nesten 39 i feber...
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
