lørdag 26. april 2008

El fin - avslutningen

Jeg sitter liksom og ruger på et blogginnlegg. Et innlegg om oppholdet, om avslutningsfrokosten med jentene og staben på senteret, om hvordan det blir å dra, om hvordan det blir å komme hjem. Men i stedet blir jeg sittende å lese alle de andre Act Nowerenes innlegg, og jeg skjønner at det snart er slutt. Grunnen til at jeg ikke har skrevet innlegget enda, er fordi jeg ikke har fortsått at vi skal dra snart. Det kom så fort... Men jeg skal gi det et forsøk nå.

I går var vår siste ordentlige dag på senteret. Det er snart på tide å dra fra Peru, og det er helt utrolig hvor raskt de siste månedene har gått. Oppholdet, som har vært både det verste og det beste jeg har opplevd, tar slutt om 4 dager. Jeg kan ikke tro det, og jeg kjenner jeg fortsatt har problemer med å skulle uttrykke hvor mye dette har betydd for meg. Og det i en god betydning. For når jeg sier at det har vært noe av det verste jeg har opplevd, så snakker jeg om det å være så langt og så lenge borte fra familie og venner, borte fra det som er kjent. Jeg vil ikke legge skjul på at hjemlengselen var der i november, før vi ble kjent med jentene, før vi ble sikre på vår rolle på senteret, i jobben, i den peruanske kulturen. Men det gikk over, plutselig ble hverdagen lysere, dagene ble i mye større grad fylt av glede, av tilstedeværelse, av jentene som åpnet seg og fikk personligheter, ble mer enn bare ”en av mødrene”.

Når jeg ser tilbake på oppholdet på senteret, ser jeg mye glede. Disse jentene har, på tross av at mange har utrolig sterke og triste historier å fortelle, en positiv livsholdning. De er 13, 15, 17 år, har en unge, og de er villige til å gjøre så utrolig mye for barnet sitt! Og det har rørt meg. Det rører meg. Jenter som sover i en stol ved sykesenga til babyen sin hver natt ei uke på rad, jenter som gråter med ungen når han har vært uheldig og brent seg i varmt vann. Jenter som knekker sammen av latter når vi tuller, jenter som plutselig er bak meg og hopper opp på ryggen min, jenter som er så utrolig søte når de prøver å snakke norsk! Disse jentene betyr virkelig mye for meg, og når vi hadde avslutning i går, fikk jeg inntrykk av at jeg har gjort en forskjell for dem også.

Avslutninga innebar i korthet oss, jentene, barna, staben, varm sjokolade, kake, takketaler, tårer, gaver, mere tårer, nydelige kort, og selvfølgelig litt flere tårer. Og det var ikke en gang siste gang vi så jentene!

De siste dagene har jeg hørt så utrolig mange ganger ”no te vayas” – ikke dra! ”Quedate aqui conmigo” og ”llevame a Noruega” – bli igjen her sammen med meg eller ta meg med til Norge. Etterfulgt av ”siempre estarás en mi corazon” – du vil alltid være i mitt hjerte.

Jeg gruer meg til i morgen, når vi skal dra til senteret for siste gang og ta farvel med jentene og barna sannsynligvis for siste gang. Jeg har ikke lyst til å tenke på det her jeg sitter på en kafé. Det vil se dumt ut om jeg begynner å gråte her.

Jeg er ikke klar for refleksjonene helt enda, for jeg har fortsatt 4 dager igjen i Peru, 4 dager å oppleve på. Men de kommer snart. Jeg er jo snart hjemme.

4 kommentarer:

ricardo sa...

Bueno la verdad no he hablado con ella, me es muy dificil decirle algo. y lo de su direccion del blog. mmm fue suerte es tdo

ricardo sa...

bueno se k eres su amiga, tb se k estoy incomodando, no es mi intencion fastidiar, disculpenme.

Anonym sa...

n¨åå, det blir sikkert tungt å dra, men sikkert veldig godt å komme tilbake:D jeg skal smøre hjembaktbrød med nugatti til deg, når du kommer:D lage litt oboy kanskje, og min deeeeeilige brownies kake.. hvis jeg får tid:P
nei du, blir godt å se deg igjen! velkommen til den norske våren, har vært veldig bra vær her i det siste så, hvitveisen begynner å komme:D

Bente sa...

Savner deg. Kom hjem! Skjønner at "siempre estarás en mi corazon" kan smelte ditt corazon nok til at du blir igjen, men kom hjem. Vi savner deg:) Håper du får en fin flytur over sjøen, og så snakkes vi i løpet av helga!! :D