Jeg har funnet ut at det fortsatt er litt folk som titter innom denne bloggen, og har i den anledning laget en liten liste innlegg du kanskje har lyst til å lese. Lista finner du til høyre, og innholdet i innleggene varierer fra inntrykk jeg fikk i Peru, til arbeidet jeg gjorde på mødresenteret, til tanker jeg tenkte osv. Nederst på siden er et bloggarkiv med mange flere innlegg, og jeg vil også anbefale å titte innom bloggene til andre tidligere Hald-studenter. Linker også til høyre.
God fornøyelse, her kan du finne mange timers god lesning!
torsdag 2. oktober 2008
onsdag 11. juni 2008
Ny blogg!
Hei alle trofaste lesere, hvis det nå er noen igjen..
Jeg har laget meg en ny, mer personlig blogg hvis noen vil fortsette å følge meg og mitt liv etter Peru.
Sjekk ut www.theresesinblogg.blogspot.com!
Og det samme gjelder: legg gjerne igjen en kommentar der også;)
Jeg har laget meg en ny, mer personlig blogg hvis noen vil fortsette å følge meg og mitt liv etter Peru.
Sjekk ut www.theresesinblogg.blogspot.com!
Og det samme gjelder: legg gjerne igjen en kommentar der også;)
lørdag 3. mai 2008
Hjemme
Jeg klarte det! Jeg har vært 7 måneder borte, og nå har jeg kommet hjem! Ble godt mottatt av mamma, Maria, Ørjan, Vigdis og Martin på Værnes i går. Kjempehyggelig!
Mandag skal jeg til Hald, og det gleder jeg meg masse til. Skal finne på masse kos med mine to supre romvenninner Synnøve og Lena, og selvfølgelig med øvrige herlige Hald-folk. Ser fram til de neste ukene, ja.
Det er rart å være tilbake i Norge, og jeg har lyst til å snakke spansk hele tiden. I dag på Burger King i byen overhørte jeg noen snakke spansk, så jeg gikk bare bort og snakket med dem. Men man gjør kanskje ikke sånt her i Norge?? Er det litt sånn tabu å snakke med vilt fremmede uten grunn? Husker ikke jeg... Men de var fra Chile, så hvis de ikke har bodd alt for lenge i Norge, så kanskje de synes det ikke var helt merkelig.
Har også kjørt bil, drukket kald melk, vann fra springen, spist grovbrød, brownies og fiskeboller i hvit saus. I'm back in Norway! Jei!
Mandag skal jeg til Hald, og det gleder jeg meg masse til. Skal finne på masse kos med mine to supre romvenninner Synnøve og Lena, og selvfølgelig med øvrige herlige Hald-folk. Ser fram til de neste ukene, ja.
Det er rart å være tilbake i Norge, og jeg har lyst til å snakke spansk hele tiden. I dag på Burger King i byen overhørte jeg noen snakke spansk, så jeg gikk bare bort og snakket med dem. Men man gjør kanskje ikke sånt her i Norge?? Er det litt sånn tabu å snakke med vilt fremmede uten grunn? Husker ikke jeg... Men de var fra Chile, så hvis de ikke har bodd alt for lenge i Norge, så kanskje de synes det ikke var helt merkelig.
Har også kjørt bil, drukket kald melk, vann fra springen, spist grovbrød, brownies og fiskeboller i hvit saus. I'm back in Norway! Jei!
lørdag 26. april 2008
El fin - avslutningen
Jeg sitter liksom og ruger på et blogginnlegg. Et innlegg om oppholdet, om avslutningsfrokosten med jentene og staben på senteret, om hvordan det blir å dra, om hvordan det blir å komme hjem. Men i stedet blir jeg sittende å lese alle de andre Act Nowerenes innlegg, og jeg skjønner at det snart er slutt. Grunnen til at jeg ikke har skrevet innlegget enda, er fordi jeg ikke har fortsått at vi skal dra snart. Det kom så fort... Men jeg skal gi det et forsøk nå.
I går var vår siste ordentlige dag på senteret. Det er snart på tide å dra fra Peru, og det er helt utrolig hvor raskt de siste månedene har gått. Oppholdet, som har vært både det verste og det beste jeg har opplevd, tar slutt om 4 dager. Jeg kan ikke tro det, og jeg kjenner jeg fortsatt har problemer med å skulle uttrykke hvor mye dette har betydd for meg. Og det i en god betydning. For når jeg sier at det har vært noe av det verste jeg har opplevd, så snakker jeg om det å være så langt og så lenge borte fra familie og venner, borte fra det som er kjent. Jeg vil ikke legge skjul på at hjemlengselen var der i november, før vi ble kjent med jentene, før vi ble sikre på vår rolle på senteret, i jobben, i den peruanske kulturen. Men det gikk over, plutselig ble hverdagen lysere, dagene ble i mye større grad fylt av glede, av tilstedeværelse, av jentene som åpnet seg og fikk personligheter, ble mer enn bare ”en av mødrene”.
Når jeg ser tilbake på oppholdet på senteret, ser jeg mye glede. Disse jentene har, på tross av at mange har utrolig sterke og triste historier å fortelle, en positiv livsholdning. De er 13, 15, 17 år, har en unge, og de er villige til å gjøre så utrolig mye for barnet sitt! Og det har rørt meg. Det rører meg. Jenter som sover i en stol ved sykesenga til babyen sin hver natt ei uke på rad, jenter som gråter med ungen når han har vært uheldig og brent seg i varmt vann. Jenter som knekker sammen av latter når vi tuller, jenter som plutselig er bak meg og hopper opp på ryggen min, jenter som er så utrolig søte når de prøver å snakke norsk! Disse jentene betyr virkelig mye for meg, og når vi hadde avslutning i går, fikk jeg inntrykk av at jeg har gjort en forskjell for dem også.
Avslutninga innebar i korthet oss, jentene, barna, staben, varm sjokolade, kake, takketaler, tårer, gaver, mere tårer, nydelige kort, og selvfølgelig litt flere tårer. Og det var ikke en gang siste gang vi så jentene!
De siste dagene har jeg hørt så utrolig mange ganger ”no te vayas” – ikke dra! ”Quedate aqui conmigo” og ”llevame a Noruega” – bli igjen her sammen med meg eller ta meg med til Norge. Etterfulgt av ”siempre estarás en mi corazon” – du vil alltid være i mitt hjerte.
Jeg gruer meg til i morgen, når vi skal dra til senteret for siste gang og ta farvel med jentene og barna sannsynligvis for siste gang. Jeg har ikke lyst til å tenke på det her jeg sitter på en kafé. Det vil se dumt ut om jeg begynner å gråte her.
Jeg er ikke klar for refleksjonene helt enda, for jeg har fortsatt 4 dager igjen i Peru, 4 dager å oppleve på. Men de kommer snart. Jeg er jo snart hjemme.
I går var vår siste ordentlige dag på senteret. Det er snart på tide å dra fra Peru, og det er helt utrolig hvor raskt de siste månedene har gått. Oppholdet, som har vært både det verste og det beste jeg har opplevd, tar slutt om 4 dager. Jeg kan ikke tro det, og jeg kjenner jeg fortsatt har problemer med å skulle uttrykke hvor mye dette har betydd for meg. Og det i en god betydning. For når jeg sier at det har vært noe av det verste jeg har opplevd, så snakker jeg om det å være så langt og så lenge borte fra familie og venner, borte fra det som er kjent. Jeg vil ikke legge skjul på at hjemlengselen var der i november, før vi ble kjent med jentene, før vi ble sikre på vår rolle på senteret, i jobben, i den peruanske kulturen. Men det gikk over, plutselig ble hverdagen lysere, dagene ble i mye større grad fylt av glede, av tilstedeværelse, av jentene som åpnet seg og fikk personligheter, ble mer enn bare ”en av mødrene”.
Når jeg ser tilbake på oppholdet på senteret, ser jeg mye glede. Disse jentene har, på tross av at mange har utrolig sterke og triste historier å fortelle, en positiv livsholdning. De er 13, 15, 17 år, har en unge, og de er villige til å gjøre så utrolig mye for barnet sitt! Og det har rørt meg. Det rører meg. Jenter som sover i en stol ved sykesenga til babyen sin hver natt ei uke på rad, jenter som gråter med ungen når han har vært uheldig og brent seg i varmt vann. Jenter som knekker sammen av latter når vi tuller, jenter som plutselig er bak meg og hopper opp på ryggen min, jenter som er så utrolig søte når de prøver å snakke norsk! Disse jentene betyr virkelig mye for meg, og når vi hadde avslutning i går, fikk jeg inntrykk av at jeg har gjort en forskjell for dem også.
Avslutninga innebar i korthet oss, jentene, barna, staben, varm sjokolade, kake, takketaler, tårer, gaver, mere tårer, nydelige kort, og selvfølgelig litt flere tårer. Og det var ikke en gang siste gang vi så jentene!
De siste dagene har jeg hørt så utrolig mange ganger ”no te vayas” – ikke dra! ”Quedate aqui conmigo” og ”llevame a Noruega” – bli igjen her sammen med meg eller ta meg med til Norge. Etterfulgt av ”siempre estarás en mi corazon” – du vil alltid være i mitt hjerte.
Jeg gruer meg til i morgen, når vi skal dra til senteret for siste gang og ta farvel med jentene og barna sannsynligvis for siste gang. Jeg har ikke lyst til å tenke på det her jeg sitter på en kafé. Det vil se dumt ut om jeg begynner å gråte her.
Jeg er ikke klar for refleksjonene helt enda, for jeg har fortsatt 4 dager igjen i Peru, 4 dager å oppleve på. Men de kommer snart. Jeg er jo snart hjemme.
søndag 20. april 2008
Bilder fra de siste ukene
Tida mot hjemreise går fort, og vi prøver å nyte dagene så godt vi kan. Her er litt av det vi har gjort de siste ukene. Hvis et bilde sier mer enn 1000 ord, er dette en lang tekst:
Først litt diverse:
Jeg og Hanna var lærere for en gjeng 5-åringer en dag. Ikke lett å holde styr på disse ungene, men med kamera i nærheten blir de roligere..
Det er høst i Peru, og bladene faller fra trærne...
Ei av jentene i klassen. Hun vant desidert "søtest grimase-prisen".
Jeremy kommer kjørende på lekebilen sin og vil gi meg en mandarin. Synd den var av plast...
Her er området jeg bor i - José Galvez i Villa Maria del Triunfo
Jeg, Leydi og Hanna inspiserer småkakene på bakeriet.
Jeg likte veisperringen de har laget. Og ikke minst bilen i bakgrunnen!
19. april: MIRAFLORES OG BESØK PÅ BARNEHJEM
Her er noen av barna på et barnehjem drevet av ei nonne. Vi møtte dem på et av møtene vi var på sammen med fhs-klassen fra Hedemarktoppen, og ble invitert på besøk av ei som jobber der. Det bor for tida 15 barn i huset, sammen med nonna og en ansatt. 
Ungene viser frem smykkene og armbåndene de har laget 
En av ungene tar bildet, vi andre stiller opp! Med hånda mi demonstrerer jeg hvordan vedkommende må trykke ned knappen.. 
Jentene viser frem rommet sitt 
Og her er gutterommet. 
Ungene var ivrige til å posere.. Hun med den rosa kjolen er 2 år gammel, og broren bor også på barnehjemmet. Han er ett år. 
Her er den minste av barna.. 
Hanna og noen av barna 
I Miraflores er det en bildeutstilling med bilder fra hele verden, dette er fra Sørisen i Norge! Måtte jo bare ta bilde der.. 
Meg og Hanna klar for å dra ut og danse lørdags kveld!
12. april: ETTÅRSDAG/ DÅPSDAG
Bursdagsbarnet/dåpsbarnet på ett år med foreldrene sine. 
Er det bursdag, så er det bursdag, og da møter både klovner og Tigergutt opp (en av jentene forkledd som Tigergutt. De andre jentene lo godt da klovnen fikk henne til å danse) 
Ole Brum og Barney møtte også opp. Dama er læreren til "klassen min" - 5åringene, på senteret. 
Baleria og meg 
Lucero gjør grimaser til kamera 
Man blir fort baby-holder. Hanna med Jeremy.. 
...og meg med Cielo, som har sovnet
Ansiktsmaling hører også med. Juan Carlos blir malt her..
Jeg ville også bli malt, og fikk et hjerte på kinnet. Når man spiser Chicha Morada, blir man rød på tunga.
16. april: FONTENEPARKEN
Gøy å leke som om man var barn igjen. Ble litt kaldt etterhvert da... 
Som en superstor vannspreder. Måtte jo bare stikke hodet borti... 
Litt moro-bilder må man ta, og bare ikke bry seg om forbipasserende som sender rare blikk... 
Så mye liker jeg Lima. 
Meg omgitt av vann. 
Fuente de arco iris- regnbuefontenen, med meg og Claudia i forgrunnen 
Først litt diverse:
Jeg og Hanna var lærere for en gjeng 5-åringer en dag. Ikke lett å holde styr på disse ungene, men med kamera i nærheten blir de roligere..
Det er høst i Peru, og bladene faller fra trærne...
Ei av jentene i klassen. Hun vant desidert "søtest grimase-prisen".
Jeremy kommer kjørende på lekebilen sin og vil gi meg en mandarin. Synd den var av plast...
Her er området jeg bor i - José Galvez i Villa Maria del Triunfo
Jeg, Leydi og Hanna inspiserer småkakene på bakeriet.
Jeg likte veisperringen de har laget. Og ikke minst bilen i bakgrunnen!19. april: MIRAFLORES OG BESØK PÅ BARNEHJEM
Her er noen av barna på et barnehjem drevet av ei nonne. Vi møtte dem på et av møtene vi var på sammen med fhs-klassen fra Hedemarktoppen, og ble invitert på besøk av ei som jobber der. Det bor for tida 15 barn i huset, sammen med nonna og en ansatt. 
Ungene viser frem smykkene og armbåndene de har laget 
En av ungene tar bildet, vi andre stiller opp! Med hånda mi demonstrerer jeg hvordan vedkommende må trykke ned knappen.. 
Jentene viser frem rommet sitt 
Og her er gutterommet. 
Ungene var ivrige til å posere.. Hun med den rosa kjolen er 2 år gammel, og broren bor også på barnehjemmet. Han er ett år. 
Her er den minste av barna.. 
Hanna og noen av barna 
I Miraflores er det en bildeutstilling med bilder fra hele verden, dette er fra Sørisen i Norge! Måtte jo bare ta bilde der.. 
Meg og Hanna klar for å dra ut og danse lørdags kveld! 12. april: ETTÅRSDAG/ DÅPSDAG
Bursdagsbarnet/dåpsbarnet på ett år med foreldrene sine. 
Er det bursdag, så er det bursdag, og da møter både klovner og Tigergutt opp (en av jentene forkledd som Tigergutt. De andre jentene lo godt da klovnen fikk henne til å danse) 
Ole Brum og Barney møtte også opp. Dama er læreren til "klassen min" - 5åringene, på senteret. 
Baleria og meg 
Lucero gjør grimaser til kamera 
Man blir fort baby-holder. Hanna med Jeremy.. 
...og meg med Cielo, som har sovnet
Ansiktsmaling hører også med. Juan Carlos blir malt her..
Jeg ville også bli malt, og fikk et hjerte på kinnet. Når man spiser Chicha Morada, blir man rød på tunga.16. april: FONTENEPARKEN
Gøy å leke som om man var barn igjen. Ble litt kaldt etterhvert da... 
Som en superstor vannspreder. Måtte jo bare stikke hodet borti... 
Litt moro-bilder må man ta, og bare ikke bry seg om forbipasserende som sender rare blikk... 
Så mye liker jeg Lima. 
Meg omgitt av vann. 
Fuente de arco iris- regnbuefontenen, med meg og Claudia i forgrunnen
søndag 13. april 2008
Bente har bursdag!
Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil jeg gratulere!
Gratulerer masse med 20-årsdagen, kjære du! Håper du ikke har noe imot litt oppmerksomhet på bloggen! (Har ikke bilde av deg her akkurat nå, er på internettkafé, men det kan jeg legge til senere)
Glad i deg<3
Stor klem! (Du ska få en ordentlig en når jeg kommer hjem om 18 dager:))
Gratulerer masse med 20-årsdagen, kjære du! Håper du ikke har noe imot litt oppmerksomhet på bloggen! (Har ikke bilde av deg her akkurat nå, er på internettkafé, men det kan jeg legge til senere)
Glad i deg<3
Stor klem! (Du ska få en ordentlig en når jeg kommer hjem om 18 dager:))
Endring av mobilnummer
Nummeret mitt er litt endret, har fått et siffer ekstra.
Det nye nummeret er: +511 9 94930346
Sorry at jeg har glemt å si ifra, og for de ulemper det måtte ha medført..
Det nye nummeret er: +511 9 94930346
Sorry at jeg har glemt å si ifra, og for de ulemper det måtte ha medført..
”Nødvendig plastpose?”
...spør Marianne Lystrup i sin kommentar i Vårt Land den 12. mars, og henviser til dei ein milliard plastposane vi nordmenn bruker kvart år. Dei fleste bli berre bruka ein gong, på veg frå butikken og heim, og dersom posen er heldig, bli han også båre ut bosset i, som ei type siste teneste.
Eg veit ikkje heil kvifor eg har vald å skrive denne teksten på nynorsk, heller ikkje kvifor eg valde å skrive om plastposar. Det var vel berre noko som falt meg inn, trur eg. For det har seg sånn, at medan eg las kommentaren i Vårt Land, fekk eg hug til å skrive eit lite svar. For eg må si meg sterkt uenig i at vi bruker for mange plastposar.
For det fyrste: Kven orkar vel å ta med seg berenet kor enn ein går? Eg, som må karateriseras som ein storforbrukar på plastposar, særleg denne typen som dei klagar på at det tar 100 år å bryte ned (eg meiner, 100 år, kva er det? 20 gonger hadde ein pose kunne blitt brutt ned, og det berre sia Jesus vandra på jorda. Skal ikkje ein gong nevne dinosaurane...) Dei fleste turane mine på butikken er reine impulskjøp. Korleis skal eg da klare å ta med med berenet? Eg veit jo aldri når eg ska dit. Og dersom det fyrst er helgahandelen eg skal ta, så kjem jo kassadama til å sjå dumt på meg der eg kjem med full handlevogn og svarer ”nei, takk, eg treng ikkje” når ho spør om eg ska ha handlepose! Og eg liker absolutt ikkje at folk kikar dumt på meg, så akkurat den skjemnaden vil eg spare meg for, og tar derfor ikkje med eiget berenet på butikken.
For det andre: Kordan ser eit berenet ut? Kor kan ein kjøpe det? Eg trur ikkje eg har sett eit einaste berenet i heile mitt liv, og om det er sånn det står til med resten av den norske befolkninga, så er det jo ikkje rart vi bruker ein milliard plastposar. Men det står faktisk ikkje slik til med resten av befolkninga, fordi for 40 år att i tid, så var det faktisk vanleg å ha med seg eige berenet på butikken. Men 40 år er jo mange år, og vi kan jo ikkje ta vare på alle desse gamle skikkane. Kanskje vi like godt ska byrje å kjøyre folkevogna igjen?
På 70-talet fant ein mengder av olje i norske farvann, og plastposar blir som vi veit laga av olje og gass, såkalte ikkje-fornybare ressursar. Det eg ikkje skjønner, er at når vi har så mykje olje, kvifor klagar ein da på at det blir laga så mange plastposar? Vi kunne tjent oss rike på å selge plastposar til resten av verda, så mykje olje som vi har! Kven bryr vel seg om at det allereie flyt 3.500.000.000.000 kilo plast rundt i Stillehavet, dersom Noreg kan tjene pengar på å investere olja i plastposeindustrien. Stillehavet er jo så stort uansett, så dei små mengdane plast merkas vel ikkje. Og om det døyr nokre korallrev og nokre fiskar gjør vel ikkje dét så mykje heller. Eg er uansett ikkje så glad i fisk.
På New Zealand, i Bangladesh og på Taiwan har dei forbod mot plastposar, og det blir snakka om å innføre noko liknande i Noreg. Eg klarer ikkje heilt å sjå for meg eit Norge uten plastposar: Kva skal ein putte lekkande termosar på tur i? Kva skal ein fryse ned brød i? Eg tviler på at tøyposar gjør same nytten. Ungane kjem heim frå utedag på skolen, med dei skitne og blaute kleda i tøypose – du får eit ekstra plagg å vaske. Korleis skal det gå med oss? Og Stavanger blir mogleg fyrst ute, der ordfører Leif Johan Sevland vil gjøre byen fri for desse fine fargeklattane vi omgir oss med heile dagen. Eg foreslår dei i det minste erstatter rosa, gule og blå plastposar med litt ekstra blomster i byen, hvis han ikkje skal bli heilt trist og kjedelig.
Kva forskjell gjer det om eg held opp å bruke plastposar, tenkjer eg. Alle andre vil jo gjere det uansett. Er det ikkje slik vi alle tenkjer? Men eg kan skrekke meg så langt, for å gjere eventuelle miljø-frikar som er redde for planeten vår, at eg skal vurdere å byrje å bruke tøypose når eg handlar dersom nokon berre fortel meg kor dei fins, men å fryse ned brøa i tøypose?
Men det er faktisk slik då, for dei som ikkje veit det allereie, at det fins nedbrytbare plastposar. Ica, til dømes, har bestilt 50 millionar av desse, som blir å sjå i butikkane frå 1. juni. Her i Peru finn ein også bio-posar, som dette dømet frå matvarekjeden Wong:
Med bioposar – kanskje kvardagen ikkje blir umogleg likavel?
No når eg har hatt litt tid til å tenke, har eg funne ut at eg skreiv dette innlegget på nynorsk fordi deg har eit litt useriøst forhold til dette skriftspråket, som titt og stundom blir nytta av diverse morosamme personar (komikararar eller noko sånt vart litt vanskeleg å skrive). Kåseri gjer seg best på nynorsk, av ein eller anna grunn.
Og eg valde å skrive om plastposar fordi det er eit miljøproblem kvar enkelt kan gjere noko med. Finn fram dei gamle handlenetta, ta med ein ryggsekk på butikken, si ”nei, takk” neste gong du blir spurt om du vil ha pose, og hev hovudet over dei dumme blikka du eventuelt får. Ein kvardag uten plasposar kan syne seg å bli ein overkommeleg kvardag, berre vi gjer han ein sjangs.
Eg veit ikkje heil kvifor eg har vald å skrive denne teksten på nynorsk, heller ikkje kvifor eg valde å skrive om plastposar. Det var vel berre noko som falt meg inn, trur eg. For det har seg sånn, at medan eg las kommentaren i Vårt Land, fekk eg hug til å skrive eit lite svar. For eg må si meg sterkt uenig i at vi bruker for mange plastposar.
For det fyrste: Kven orkar vel å ta med seg berenet kor enn ein går? Eg, som må karateriseras som ein storforbrukar på plastposar, særleg denne typen som dei klagar på at det tar 100 år å bryte ned (eg meiner, 100 år, kva er det? 20 gonger hadde ein pose kunne blitt brutt ned, og det berre sia Jesus vandra på jorda. Skal ikkje ein gong nevne dinosaurane...) Dei fleste turane mine på butikken er reine impulskjøp. Korleis skal eg da klare å ta med med berenet? Eg veit jo aldri når eg ska dit. Og dersom det fyrst er helgahandelen eg skal ta, så kjem jo kassadama til å sjå dumt på meg der eg kjem med full handlevogn og svarer ”nei, takk, eg treng ikkje” når ho spør om eg ska ha handlepose! Og eg liker absolutt ikkje at folk kikar dumt på meg, så akkurat den skjemnaden vil eg spare meg for, og tar derfor ikkje med eiget berenet på butikken.
For det andre: Kordan ser eit berenet ut? Kor kan ein kjøpe det? Eg trur ikkje eg har sett eit einaste berenet i heile mitt liv, og om det er sånn det står til med resten av den norske befolkninga, så er det jo ikkje rart vi bruker ein milliard plastposar. Men det står faktisk ikkje slik til med resten av befolkninga, fordi for 40 år att i tid, så var det faktisk vanleg å ha med seg eige berenet på butikken. Men 40 år er jo mange år, og vi kan jo ikkje ta vare på alle desse gamle skikkane. Kanskje vi like godt ska byrje å kjøyre folkevogna igjen?
På 70-talet fant ein mengder av olje i norske farvann, og plastposar blir som vi veit laga av olje og gass, såkalte ikkje-fornybare ressursar. Det eg ikkje skjønner, er at når vi har så mykje olje, kvifor klagar ein da på at det blir laga så mange plastposar? Vi kunne tjent oss rike på å selge plastposar til resten av verda, så mykje olje som vi har! Kven bryr vel seg om at det allereie flyt 3.500.000.000.000 kilo plast rundt i Stillehavet, dersom Noreg kan tjene pengar på å investere olja i plastposeindustrien. Stillehavet er jo så stort uansett, så dei små mengdane plast merkas vel ikkje. Og om det døyr nokre korallrev og nokre fiskar gjør vel ikkje dét så mykje heller. Eg er uansett ikkje så glad i fisk.
På New Zealand, i Bangladesh og på Taiwan har dei forbod mot plastposar, og det blir snakka om å innføre noko liknande i Noreg. Eg klarer ikkje heilt å sjå for meg eit Norge uten plastposar: Kva skal ein putte lekkande termosar på tur i? Kva skal ein fryse ned brød i? Eg tviler på at tøyposar gjør same nytten. Ungane kjem heim frå utedag på skolen, med dei skitne og blaute kleda i tøypose – du får eit ekstra plagg å vaske. Korleis skal det gå med oss? Og Stavanger blir mogleg fyrst ute, der ordfører Leif Johan Sevland vil gjøre byen fri for desse fine fargeklattane vi omgir oss med heile dagen. Eg foreslår dei i det minste erstatter rosa, gule og blå plastposar med litt ekstra blomster i byen, hvis han ikkje skal bli heilt trist og kjedelig.
Kva forskjell gjer det om eg held opp å bruke plastposar, tenkjer eg. Alle andre vil jo gjere det uansett. Er det ikkje slik vi alle tenkjer? Men eg kan skrekke meg så langt, for å gjere eventuelle miljø-frikar som er redde for planeten vår, at eg skal vurdere å byrje å bruke tøypose når eg handlar dersom nokon berre fortel meg kor dei fins, men å fryse ned brøa i tøypose?
Men det er faktisk slik då, for dei som ikkje veit det allereie, at det fins nedbrytbare plastposar. Ica, til dømes, har bestilt 50 millionar av desse, som blir å sjå i butikkane frå 1. juni. Her i Peru finn ein også bio-posar, som dette dømet frå matvarekjeden Wong:
Med bioposar – kanskje kvardagen ikkje blir umogleg likavel?
No når eg har hatt litt tid til å tenke, har eg funne ut at eg skreiv dette innlegget på nynorsk fordi deg har eit litt useriøst forhold til dette skriftspråket, som titt og stundom blir nytta av diverse morosamme personar (komikararar eller noko sånt vart litt vanskeleg å skrive). Kåseri gjer seg best på nynorsk, av ein eller anna grunn.
Og eg valde å skrive om plastposar fordi det er eit miljøproblem kvar enkelt kan gjere noko med. Finn fram dei gamle handlenetta, ta med ein ryggsekk på butikken, si ”nei, takk” neste gong du blir spurt om du vil ha pose, og hev hovudet over dei dumme blikka du eventuelt får. Ein kvardag uten plasposar kan syne seg å bli ein overkommeleg kvardag, berre vi gjer han ein sjangs.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
