Ting som tyder på at jeg snart skal hjem

* Kalenderen viser at det bare er 20 dager til jeg drar
* Jeg slipper å vaske mer undertøy, for jeg har nok til jeg kommer hjem
* En av baggene mine er ferdigpakket
* Jeg har nettopp kjøpt trillebag så jeg skal få plass til resten av bagasjen
* Rommet ser ut som etter et jordskjelv, men de var ikke så sterke at vi kan skylde på det. Det er nok påbegynt pakking som er grunnen.
* Jeg tenker konstant på informasjonsarbeid, hva jeg må ta bilder av, hva jeg skal si, hvordan jeg skal ordne opplegget osv.
* Venner og familie minner meg stadig på at jeg snart er hjemme
* Arbeidet på senteret går lettere, for jeg vet jeg ikke skal gjøre det så mye mer
* Jeg er litt stresset fordi vi sannsynligvis ikke rekker å gjøre alt vi har lyst til i Lima før vi må dra (men på søndag skal vi komme oss til den fonteneparken...)
* Jeg begynner å bli klar for å dra hjem, og gleder meg til å treffe alle kjente!
* Jeg synes det er trist at jeg snart må dra fra jentene mine
Valentina

Kåringer

Med bare noen få uker igjen av oppholdet, begynner det vel å bli på tide med en liten oppsummering.

Mest hørt i Peru

Topp 5:
1. ”Taxi, miss?”
2. ”Tu hijo está llorando!/ Ungen din gråter!” (Ropes så hele senteret hører det, så riktig mor kan komme og stoppe gråten)
3. ”Hello! I love you, baby”
4. ”Sube, sube, sube!” (Ropes fra bussene når de passerer, for å få folk til å gå på)
5. ”Voffvoffvoff” (hundebjeffing, særlig på natta og om morgenen, tidspunkt jeg foretrekker å sove)

Disse kom dessverre ikke med på topplista:

”Aya! Los vikingos! Y el baccalao” (Mange voksne peruanere forbinder Norge med vikingene, for det hadde de lært i historietimene på skolen. Dessuten spiser vi visst masse baccalao i Norge)
”Actually, I work here as a model for a magazine called Cosas” (Sagt av en argentiner som forfulgte Synnøve og meg inn på 3-4 forskjellige butikker. Ikke akkurat den jeg ville antatt var modell, heller)
”Will you marry me?” (Ja, noen frieri har det blitt)
”Fuck you bitch” (Ikke alles stolthet tåler at man overser plystringa)
Jordskjelv, som både høres og kjennes. Mens vi har vært på senteret har det vært 4-5 stk, de to siste med 6 timers mellomrom den 29. mars. Det siste målte 5,4 på Richters skala sa de på radioen. Etter det har jeg blitt paranoid og kjenner jordskjelv hele tiden. Som regel er det heldigvis bare passerende lastebiler.
”Jeg har ikke sett så mange stygge babyer før jeg kom til Peru” - Hanna. Men senere sa hun også at ”Jeg har heller ikke sett så mange søte, da” Ro, ro, ro min båt...

Mest sett i Peru

Topp 5:
1. Kollektivtrafikk
2. Hunder i gatene
3. Søppel i gatene
4. Køer på sykehus og legesenter
5. Innsiden av en Starbuckskafé

Disse kom ikke med blant topp 5, men hadde fortjent en plassering:

Menn som pisser hvor som helst offentlig
Uteliggere
Film/tv (The OC)
Gateselgere

Andre ting har vært engangshendelser, men bør nevnes

Peruansk såpeopera (Skulle i alle fall ønske det var en engangshendelse at jeg har sett det. Glamour er en oskarvinner i forhold til dette.)
Lama som tok taxi
Ørkenmannen (mann jeg så midt i ørkenen, så å si uten klær, da vi tok buss fra Lima til La Paz. Var heldig at jeg satt og filmet da han dukket opp, så bevis kan fremvises ved ønske etter hjemkomst)
Også vissheten om at ikke alt på gata er hundebæsj kunne jeg vært foruten.

Og noen ting har vi ikke sett noe til i det hele tatt:
Snø
Rene sokker
Påskeharer eller –kyllinger
Iskald lettmelk

Beste sjekketriks:

”Kan jeg få lade iPoden min på dataen din?”
Gratulerer med den Beto, som vant et telefonnummer...

Andre nominerte:
”Du er ikke herfra, du?” (Da’ah, ser jeg sånn ut, kanskje?)
”Er dette dameklærne?” (Sagt i en butikk delt i to deler – en herre- og en dameavdeling)
”Øynene dine er de vakreste i verden, og kjæresten min kommer til å drepe meg hvis hun får vite jeg har sagt det.” (Ja, vi er enige i at man ikke skal si sånt. Men med de superblå øynene Hanna har kunne han vel ikke unngå å si det til henne...)

Synnøve har vært på besøk!

Og hun har lagt ut noen få bilder fra besøket her.
Jeg har vært så smart at jeg har lagt alle bildene på den eksterne harddisken min, og den har jeg jo seff ikke med her nå. Så bilder fra meg kommer senere!

Limericks

I en inspirert stund laget jeg noen limericks. Enkelte legges til litt godvilje, andre en liten klype salt.

Den første er om å være borte fra ho mor:

Uten mamma så blir man selvstendig
Uti livet så blir det nok hendig
At jeg klarer meg selv
I fra morgen til kveld
I syv mån’der jeg var uavhengig

Og på de syv månedene har jeg skaffet meg ulike erfaringer:

Peruanere liker å danse
Hele natten uten å stanse
For en nordmann som meg
Æ’kke rytmen så grei
At jeg utlending er - alle kan se

...men hverdagen er ikke bare en dans på roser for alle:

I Peru er det mange forskjeller
Ikke alle har mat, loft og kjeller
Noen har ikke no’
De på gata må bo
Det er da det er hjelpen som teller

Og hjelpen er der for i alle fall tenåringsmødrene på CEDETEP:

Man skal tro livet går opp i sømmen
Når man er 15 år og på rømmen
Hun en unge har fått
Livet vendte så brått
Sent’ret er et skritt nærmere drømmen

En annen drøm har jeg også, som jeg deler med blant andre Strømmestiftelsen

Tenk om fremtiden bringer oss dette:
At vi alle i verden blir mette
For det er vår visjon
At vi som fundasjon
Mang en hverdag med vår hjelp kan lette

Sjekk ut nettsiden stromme-dått-no
For der finner du masser av info
Om den hjelp du kan gi
Som gjør andre så blid
Det er nå det er tid for å gjør' no'

Supersøsteren

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.
Dette er en av "dukkene"


Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Noen bilder

Jeg har vært for dårlig til å legge ut bilder, jeg vet det... Derfor kan jeg gledelig meddele at her er det noen:
Hanna og noen venner av oss fra Iquitos som var i Lima for å drive med capoeira
Stine eller Silje, kan det stemme at denne genseren var fra dere? Tror det var derfor jeg ble bedt om å ta dette bildet...
Jentene og Hanna sitter ute på plena og tuller. Eller, egentlig satt de vel her og telte til ti på engelsk. Vanligvis tuller vi bare...

"Ta bilde av oss da!" Smiiiiil =)
Ikke helt fornøyd her nei.. Kanskje det er fordi mammaen ikke er sammen med henne lengre?

Ja, jeg er litt høyere enn de små jentene. Hun på bildet er den yngste, på 13 år.
Poseringer blir det nok av. Tok dette fordi de skal dra snart. Bare litt papirarbeid som gjenstår!

Straks skal disse to dra fra senteret fordi mammaen har fylt 18, og skal derfor dra tilbake til jungelen, der hun skal gifte seg med barnefaren! Her har vi en typisk "happy ending" på historien, noe som ikke alltid er tilfelle...
Her er jenta forrige innlegg handlet om, som derfor dessverre ikke er på sentet lengre..
Disse to dro fra senteret i januar, mens vi var på infield. Håper de har det bra!
Denne lille jenta er nå uten mammaen sin fordi hun har blitt flyttet til et annet sted. Bildet er tatt da hun var innlagt på sykehuset i januar/februar en gang.
Dette sjarmtrollet heter Nils Johan, og dro også fra senteret i januar. Her leker han med lekebilen sin. Skal si de andre ungene var sjalue!
Slik bæres mange barn i Peru...

En vemodig dag...

I går, 26. mars, har vært den vemodigste dagen på lenge. For to og en halv måned siden ble en av jentene innlagt på sykehuset fordi hun har hatt noen annfall forårsaket av psykiske problemer, noe som førte til at hun prøvde å skade seg selv, og muligens også datteren sin, som da var 7 måneder.

For et par uker siden ble hun utskrevet fra sykehuset, men ikke for å returnere til senteret. I stedet tok barnevernet over, og hun er nå på et behandlingssenter der hun forhåpentligvis får profesjonell hjelp.

Hele tiden mens moren har vært borte, har dattera, som nå er 9 ½ måned, vært her på senteret, passet på av jentene og innimellom meg og Hanna. Men nå som moren ikke kommer tilbake, var det på tide at dattera dro også, for jentene her har jo tross alt sine egne barn å passe på, og jeg og Hanna skal jo dra om en måned, og har heller ikke kapasitet til å være mødre på fulltid. Derfor dro jeg og en av de ansatte i går til barnevernet for å sette igjen den lille søte engelen vår der.

For anledningen kledde vi henne i en gul kjole, hvite underbukser, rosa sokker og hvite sko med rosa sommerfugler på. Hun var så søt der hun lå og sov i armene mine, uvitende om at hun ikke skulle bli med oss tilbake. Like søt var hun da hun smilte når jeg lekte med henne mens vi ventet på at de voksne skulle gjøre papirarbeidet.

Vi to mens vi venter på at de skal gjøre ferdig pairarbeidet...

Det var utrolig trist å legge henne igjen der i barnesenga, vel vitende om at moren egentlig vil ha henne hos seg, og tror de to skal bo sammen igjen, når de mest sannsynlig ikke skal det. Er det noe rart jeg gråt da jeg gikk derfra? Jeg følte meg litt flau der jeg passerte den ene personen etter den andre, men tenkte at de sikkert har set gråtende personer gå derfra før... Skulle ønske jeg heller kunne pakket henne i kofferten og tatt henne med hjem til Norge!

Men det er enda en grunn til at dette ble den vemodigste dagen på lenge. En av jentene dro også fra senteret i dag, også hun for å bli tatt hånd om av barnevernet. Og datteren hennes på et og et halvt år er igjen her på senteret og må skilles fra sin mamma hun også. Et og et halvt år gammel er hun nok stor nok til å huske moren sin i alle fall en liten stund. De kommer nok ikke til å bo sammen senere, for moren lider av

Surfing

Noen fridager har Hanna og jeg benyttet sjansen til å prøve å "ta noen bølger" i Stillehavet, nærmere bestemt strendene i Miraflores her i Lima. Her er noen bilder:
Unos dias de descanso Hanna y yo hemos surfeado en las playas de Miraflores. Aqui hay unas fotos:

Det er viktig å vite hvordan man skal reise seg når bølgen kommer. Her øver vi på dette...
Practicando pararse..

Der har vi stilen inne...
Eso es!

Men vi må fortsatt øve litt til.. Ned...
Abajo...

...og opp!
...y arriba!

En god oppvarming hører med
Hay que calentarse un poco antes de entrar el agua

Er vi ikke fine i våtdrakter?
Estamos bonitas en los trajes, no?


Endelig nærmer vi oss vannet.
Por fin nos cercamos el agua

Klar til å gå uti...
Listas para entrar...

Litt vanskelig er det, så jeg får litt hjelp til å legge meg oppå..
es un pocito dificil, y el profesor me ayuda estabilizar la tabla...

Jeg er ute i vannet, og Hanna følger tett. Dessverre har vi ikke bevis på hvor flinke vi er, så det får dere bare ta oss på ordet på;)
Yo ya estoy en el agua, y Hanna me sigue. Que pena que no tenemos más fotos, pero nos hemos parado, de verdad!