søndag 13. april 2008

Bente har bursdag!

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil jeg gratulere!

Gratulerer masse med 20-årsdagen, kjære du! Håper du ikke har noe imot litt oppmerksomhet på bloggen! (Har ikke bilde av deg her akkurat nå, er på internettkafé, men det kan jeg legge til senere)

Glad i deg<3
Stor klem! (Du ska få en ordentlig en når jeg kommer hjem om 18 dager:))

Endring av mobilnummer

Nummeret mitt er litt endret, har fått et siffer ekstra.
Det nye nummeret er: +511 9 94930346

Sorry at jeg har glemt å si ifra, og for de ulemper det måtte ha medført..

”Nødvendig plastpose?”

...spør Marianne Lystrup i sin kommentar i Vårt Land den 12. mars, og henviser til dei ein milliard plastposane vi nordmenn bruker kvart år. Dei fleste bli berre bruka ein gong, på veg frå butikken og heim, og dersom posen er heldig, bli han også båre ut bosset i, som ei type siste teneste.

Eg veit ikkje heil kvifor eg har vald å skrive denne teksten på nynorsk, heller ikkje kvifor eg valde å skrive om plastposar. Det var vel berre noko som falt meg inn, trur eg. For det har seg sånn, at medan eg las kommentaren i Vårt Land, fekk eg hug til å skrive eit lite svar. For eg må si meg sterkt uenig i at vi bruker for mange plastposar.

For det fyrste: Kven orkar vel å ta med seg berenet kor enn ein går? Eg, som må karateriseras som ein storforbrukar på plastposar, særleg denne typen som dei klagar på at det tar 100 år å bryte ned (eg meiner, 100 år, kva er det? 20 gonger hadde ein pose kunne blitt brutt ned, og det berre sia Jesus vandra på jorda. Skal ikkje ein gong nevne dinosaurane...) Dei fleste turane mine på butikken er reine impulskjøp. Korleis skal eg da klare å ta med med berenet? Eg veit jo aldri når eg ska dit. Og dersom det fyrst er helgahandelen eg skal ta, så kjem jo kassadama til å sjå dumt på meg der eg kjem med full handlevogn og svarer ”nei, takk, eg treng ikkje” når ho spør om eg ska ha handlepose! Og eg liker absolutt ikkje at folk kikar dumt på meg, så akkurat den skjemnaden vil eg spare meg for, og tar derfor ikkje med eiget berenet på butikken.

For det andre: Kordan ser eit berenet ut? Kor kan ein kjøpe det? Eg trur ikkje eg har sett eit einaste berenet i heile mitt liv, og om det er sånn det står til med resten av den norske befolkninga, så er det jo ikkje rart vi bruker ein milliard plastposar. Men det står faktisk ikkje slik til med resten av befolkninga, fordi for 40 år att i tid, så var det faktisk vanleg å ha med seg eige berenet på butikken. Men 40 år er jo mange år, og vi kan jo ikkje ta vare på alle desse gamle skikkane. Kanskje vi like godt ska byrje å kjøyre folkevogna igjen?

På 70-talet fant ein mengder av olje i norske farvann, og plastposar blir som vi veit laga av olje og gass, såkalte ikkje-fornybare ressursar. Det eg ikkje skjønner, er at når vi har så mykje olje, kvifor klagar ein da på at det blir laga så mange plastposar? Vi kunne tjent oss rike på å selge plastposar til resten av verda, så mykje olje som vi har! Kven bryr vel seg om at det allereie flyt 3.500.000.000.000 kilo plast rundt i Stillehavet, dersom Noreg kan tjene pengar på å investere olja i plastposeindustrien. Stillehavet er jo så stort uansett, så dei små mengdane plast merkas vel ikkje. Og om det døyr nokre korallrev og nokre fiskar gjør vel ikkje dét så mykje heller. Eg er uansett ikkje så glad i fisk.

På New Zealand, i Bangladesh og på Taiwan har dei forbod mot plastposar, og det blir snakka om å innføre noko liknande i Noreg. Eg klarer ikkje heilt å sjå for meg eit Norge uten plastposar: Kva skal ein putte lekkande termosar på tur i? Kva skal ein fryse ned brød i? Eg tviler på at tøyposar gjør same nytten. Ungane kjem heim frå utedag på skolen, med dei skitne og blaute kleda i tøypose – du får eit ekstra plagg å vaske. Korleis skal det gå med oss? Og Stavanger blir mogleg fyrst ute, der ordfører Leif Johan Sevland vil gjøre byen fri for desse fine fargeklattane vi omgir oss med heile dagen. Eg foreslår dei i det minste erstatter rosa, gule og blå plastposar med litt ekstra blomster i byen, hvis han ikkje skal bli heilt trist og kjedelig.

Kva forskjell gjer det om eg held opp å bruke plastposar, tenkjer eg. Alle andre vil jo gjere det uansett. Er det ikkje slik vi alle tenkjer? Men eg kan skrekke meg så langt, for å gjere eventuelle miljø-frikar som er redde for planeten vår, at eg skal vurdere å byrje å bruke tøypose når eg handlar dersom nokon berre fortel meg kor dei fins, men å fryse ned brøa i tøypose?

Men det er faktisk slik då, for dei som ikkje veit det allereie, at det fins nedbrytbare plastposar. Ica, til dømes, har bestilt 50 millionar av desse, som blir å sjå i butikkane frå 1. juni. Her i Peru finn ein også bio-posar, som dette dømet frå matvarekjeden Wong:

Med bioposar – kanskje kvardagen ikkje blir umogleg likavel?

No når eg har hatt litt tid til å tenke, har eg funne ut at eg skreiv dette innlegget på nynorsk fordi deg har eit litt useriøst forhold til dette skriftspråket, som titt og stundom blir nytta av diverse morosamme personar (komikararar eller noko sånt vart litt vanskeleg å skrive). Kåseri gjer seg best på nynorsk, av ein eller anna grunn.
Og eg valde å skrive om plastposar fordi det er eit miljøproblem kvar enkelt kan gjere noko med. Finn fram dei gamle handlenetta, ta med ein ryggsekk på butikken, si ”nei, takk” neste gong du blir spurt om du vil ha pose, og hev hovudet over dei dumme blikka du eventuelt får. Ein kvardag uten plasposar kan syne seg å bli ein overkommeleg kvardag, berre vi gjer han ein sjangs.

torsdag 10. april 2008

Ting som tyder på at jeg snart skal hjem

* Kalenderen viser at det bare er 20 dager til jeg drar
* Jeg slipper å vaske mer undertøy, for jeg har nok til jeg kommer hjem
* En av baggene mine er ferdigpakket
* Jeg har nettopp kjøpt trillebag så jeg skal få plass til resten av bagasjen
* Rommet ser ut som etter et jordskjelv, men de var ikke så sterke at vi kan skylde på det. Det er nok påbegynt pakking som er grunnen.
* Jeg tenker konstant på informasjonsarbeid, hva jeg må ta bilder av, hva jeg skal si, hvordan jeg skal ordne opplegget osv.
* Venner og familie minner meg stadig på at jeg snart er hjemme
* Arbeidet på senteret går lettere, for jeg vet jeg ikke skal gjøre det så mye mer
* Jeg er litt stresset fordi vi sannsynligvis ikke rekker å gjøre alt vi har lyst til i Lima før vi må dra (men på søndag skal vi komme oss til den fonteneparken...)
* Jeg begynner å bli klar for å dra hjem, og gleder meg til å treffe alle kjente!
* Jeg synes det er trist at jeg snart må dra fra jentene mine
Valentina

lørdag 5. april 2008

Kåringer

Med bare noen få uker igjen av oppholdet, begynner det vel å bli på tide med en liten oppsummering.

Mest hørt i Peru

Topp 5:
1. ”Taxi, miss?”
2. ”Tu hijo está llorando!/ Ungen din gråter!” (Ropes så hele senteret hører det, så riktig mor kan komme og stoppe gråten)
3. ”Hello! I love you, baby”
4. ”Sube, sube, sube!” (Ropes fra bussene når de passerer, for å få folk til å gå på)
5. ”Voffvoffvoff” (hundebjeffing, særlig på natta og om morgenen, tidspunkt jeg foretrekker å sove)

Disse kom dessverre ikke med på topplista:

”Aya! Los vikingos! Y el baccalao” (Mange voksne peruanere forbinder Norge med vikingene, for det hadde de lært i historietimene på skolen. Dessuten spiser vi visst masse baccalao i Norge)
”Actually, I work here as a model for a magazine called Cosas” (Sagt av en argentiner som forfulgte Synnøve og meg inn på 3-4 forskjellige butikker. Ikke akkurat den jeg ville antatt var modell, heller)
”Will you marry me?” (Ja, noen frieri har det blitt)
”Fuck you bitch” (Ikke alles stolthet tåler at man overser plystringa)
Jordskjelv, som både høres og kjennes. Mens vi har vært på senteret har det vært 4-5 stk, de to siste med 6 timers mellomrom den 29. mars. Det siste målte 5,4 på Richters skala sa de på radioen. Etter det har jeg blitt paranoid og kjenner jordskjelv hele tiden. Som regel er det heldigvis bare passerende lastebiler.
”Jeg har ikke sett så mange stygge babyer før jeg kom til Peru” - Hanna. Men senere sa hun også at ”Jeg har heller ikke sett så mange søte, da” Ro, ro, ro min båt...

Mest sett i Peru

Topp 5:
1. Kollektivtrafikk
2. Hunder i gatene
3. Søppel i gatene
4. Køer på sykehus og legesenter
5. Innsiden av en Starbuckskafé

Disse kom ikke med blant topp 5, men hadde fortjent en plassering:

Menn som pisser hvor som helst offentlig
Uteliggere
Film/tv (The OC)
Gateselgere

Andre ting har vært engangshendelser, men bør nevnes

Peruansk såpeopera (Skulle i alle fall ønske det var en engangshendelse at jeg har sett det. Glamour er en oskarvinner i forhold til dette.)
Lama som tok taxi
Ørkenmannen (mann jeg så midt i ørkenen, så å si uten klær, da vi tok buss fra Lima til La Paz. Var heldig at jeg satt og filmet da han dukket opp, så bevis kan fremvises ved ønske etter hjemkomst)
Også vissheten om at ikke alt på gata er hundebæsj kunne jeg vært foruten.

Og noen ting har vi ikke sett noe til i det hele tatt:
Snø
Rene sokker
Påskeharer eller –kyllinger
Iskald lettmelk

Beste sjekketriks:

”Kan jeg få lade iPoden min på dataen din?”
Gratulerer med den Beto, som vant et telefonnummer...

Andre nominerte:
”Du er ikke herfra, du?” (Da’ah, ser jeg sånn ut, kanskje?)
”Er dette dameklærne?” (Sagt i en butikk delt i to deler – en herre- og en dameavdeling)
”Øynene dine er de vakreste i verden, og kjæresten min kommer til å drepe meg hvis hun får vite jeg har sagt det.” (Ja, vi er enige i at man ikke skal si sånt. Men med de superblå øynene Hanna har kunne han vel ikke unngå å si det til henne...)

Synnøve har vært på besøk!

Og hun har lagt ut noen få bilder fra besøket her.
Jeg har vært så smart at jeg har lagt alle bildene på den eksterne harddisken min, og den har jeg jo seff ikke med her nå. Så bilder fra meg kommer senere!

onsdag 2. april 2008

Limericks

I en inspirert stund laget jeg noen limericks. Enkelte legges til litt godvilje, andre en liten klype salt.

Den første er om å være borte fra ho mor:

Uten mamma så blir man selvstendig
Uti livet så blir det nok hendig
At jeg klarer meg selv
I fra morgen til kveld
I syv mån’der jeg var uavhengig

Og på de syv månedene har jeg skaffet meg ulike erfaringer:

Peruanere liker å danse
Hele natten uten å stanse
For en nordmann som meg
Æ’kke rytmen så grei
At jeg utlending er - alle kan se

...men hverdagen er ikke bare en dans på roser for alle:

I Peru er det mange forskjeller
Ikke alle har mat, loft og kjeller
Noen har ikke no’
De på gata må bo
Det er da det er hjelpen som teller

Og hjelpen er der for i alle fall tenåringsmødrene på CEDETEP:

Man skal tro livet går opp i sømmen
Når man er 15 år og på rømmen
Hun en unge har fått
Livet vendte så brått
Sent’ret er et skritt nærmere drømmen

En annen drøm har jeg også, som jeg deler med blant andre Strømmestiftelsen

Tenk om fremtiden bringer oss dette:
At vi alle i verden blir mette
For det er vår visjon
At vi som fundasjon
Mang en hverdag med vår hjelp kan lette

Sjekk ut nettsiden stromme-dått-no
For der finner du masser av info
Om den hjelp du kan gi
Som gjør andre så blid
Det er nå det er tid for å gjør' no'

Supersøsteren

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.
Dette er en av "dukkene"


Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?