Therese i Peru

Velkommen!

2008-10-02T17:49:00.003+02:00

Jeg har funnet ut at det fortsatt er litt folk som titter innom denne bloggen, og har i den anledning laget en liten liste innlegg du kanskje har lyst til å lese. Lista finner du til høyre, og innholdet i innleggene varierer fra inntrykk jeg fikk i Peru, til arbeidet jeg gjorde på mødresenteret, til tanker jeg tenkte osv. Nederst på siden er et bloggarkiv med mange flere innlegg, og jeg vil også anbefale å titte innom bloggene til andre tidligere Hald-studenter. Linker også til høyre.

God fornøyelse, her kan du finne mange timers god lesning!

Ny blogg!

2008-06-11T18:27:00.002+02:00

Hei alle trofaste lesere, hvis det nå er noen igjen..
Jeg har laget meg en ny, mer personlig blogg hvis noen vil fortsette å følge meg og mitt liv etter Peru.

Sjekk ut www.theresesinblogg.blogspot.com!

Og det samme gjelder: legg gjerne igjen en kommentar der også;)

Hjemme

2008-05-03T01:30:00.002+02:00

Jeg klarte det! Jeg har vært 7 måneder borte, og nå har jeg kommet hjem! Ble godt mottatt av mamma, Maria, Ørjan, Vigdis og Martin på Værnes i går. Kjempehyggelig!

Mandag skal jeg til Hald, og det gleder jeg meg masse til. Skal finne på masse kos med mine to supre romvenninner Synnøve og Lena, og selvfølgelig med øvrige herlige Hald-folk. Ser fram til de neste ukene, ja.

Det er rart å være tilbake i Norge, og jeg har lyst til å snakke spansk hele tiden. I dag på Burger King i byen overhørte jeg noen snakke spansk, så jeg gikk bare bort og snakket med dem. Men man gjør kanskje ikke sånt her i Norge?? Er det litt sånn tabu å snakke med vilt fremmede uten grunn? Husker ikke jeg... Men de var fra Chile, så hvis de ikke har bodd alt for lenge i Norge, så kanskje de synes det ikke var helt merkelig.
Har også kjørt bil, drukket kald melk, vann fra springen, spist grovbrød, brownies og fiskeboller i hvit saus. I'm back in Norway! Jei!

El fin - avslutningen

2008-04-26T19:09:00.000+02:00

Jeg sitter liksom og ruger på et blogginnlegg. Et innlegg om oppholdet, om avslutningsfrokosten med jentene og staben på senteret, om hvordan det blir å dra, om hvordan det blir å komme hjem. Men i stedet blir jeg sittende å lese alle de andre Act Nowerenes innlegg, og jeg skjønner at det snart er slutt. Grunnen til at jeg ikke har skrevet innlegget enda, er fordi jeg ikke har fortsått at vi skal dra snart. Det kom så fort... Men jeg skal gi det et forsøk nå.

I går var vår siste ordentlige dag på senteret. Det er snart på tide å dra fra Peru, og det er helt utrolig hvor raskt de siste månedene har gått. Oppholdet, som har vært både det verste og det beste jeg har opplevd, tar slutt om 4 dager. Jeg kan ikke tro det, og jeg kjenner jeg fortsatt har problemer med å skulle uttrykke hvor mye dette har betydd for meg. Og det i en god betydning. For når jeg sier at det har vært noe av det verste jeg har opplevd, så snakker jeg om det å være så langt og så lenge borte fra familie og venner, borte fra det som er kjent. Jeg vil ikke legge skjul på at hjemlengselen var der i november, før vi ble kjent med jentene, før vi ble sikre på vår rolle på senteret, i jobben, i den peruanske kulturen. Men det gikk over, plutselig ble hverdagen lysere, dagene ble i mye større grad fylt av glede, av tilstedeværelse, av jentene som åpnet seg og fikk personligheter, ble mer enn bare ”en av mødrene”.

Når jeg ser tilbake på oppholdet på senteret, ser jeg mye glede. Disse jentene har, på tross av at mange har utrolig sterke og triste historier å fortelle, en positiv livsholdning. De er 13, 15, 17 år, har en unge, og de er villige til å gjøre så utrolig mye for barnet sitt! Og det har rørt meg. Det rører meg. Jenter som sover i en stol ved sykesenga til babyen sin hver natt ei uke på rad, jenter som gråter med ungen når han har vært uheldig og brent seg i varmt vann. Jenter som knekker sammen av latter når vi tuller, jenter som plutselig er bak meg og hopper opp på ryggen min, jenter som er så utrolig søte når de prøver å snakke norsk! Disse jentene betyr virkelig mye for meg, og når vi hadde avslutning i går, fikk jeg inntrykk av at jeg har gjort en forskjell for dem også.

Avslutninga innebar i korthet oss, jentene, barna, staben, varm sjokolade, kake, takketaler, tårer, gaver, mere tårer, nydelige kort, og selvfølgelig litt flere tårer. Og det var ikke en gang siste gang vi så jentene!

De siste dagene har jeg hørt så utrolig mange ganger ”no te vayas” – ikke dra! ”Quedate aqui conmigo” og ”llevame a Noruega” – bli igjen her sammen med meg eller ta meg med til Norge. Etterfulgt av ”siempre estarás en mi corazon” – du vil alltid være i mitt hjerte.

Jeg gruer meg til i morgen, når vi skal dra til senteret for siste gang og ta farvel med jentene og barna sannsynligvis for siste gang. Jeg har ikke lyst til å tenke på det her jeg sitter på en kafé. Det vil se dumt ut om jeg begynner å gråte her.

Jeg er ikke klar for refleksjonene helt enda, for jeg har fortsatt 4 dager igjen i Peru, 4 dager å oppleve på. Men de kommer snart. Jeg er jo snart hjemme.

Bilder fra de siste ukene

2008-04-20T17:39:00.036+02:00

Tida mot hjemreise går fort, og vi prøver å nyte dagene så godt vi kan. Her er litt av det vi har gjort de siste ukene. Hvis et bilde sier mer enn 1000 ord, er dette en lang tekst:

Først litt diverse:Jeg og Hanna var lærere for en gjeng 5-åringer en dag. Ikke lett å holde styr på disse ungene, men med kamera i nærheten blir de roligere..
Det er høst i Peru, og bladene faller fra trærne...
Ei av jentene i klassen. Hun vant desidert "søtest grimase-prisen".
Jeremy kommer kjørende på lekebilen sin og vil gi meg en mandarin. Synd den var av plast...

Her er området jeg bor i - José Galvez i Villa Maria del Triunfo

Jeg, Leydi og Hanna inspiserer småkakene på bakeriet.

Jeg likte veisperringen de har laget. Og ikke minst bilen i bakgrunnen!

19. april: MIRAFLORES OG BESØK PÅ BARNEHJEM Her er noen av barna på et barnehjem drevet av ei nonne. Vi møtte dem på et av møtene vi var på sammen med fhs-klassen fra Hedemarktoppen, og ble invitert på besøk av ei som jobber der. Det bor for tida 15 barn i huset, sammen med nonna og en ansatt. Ungene viser frem smykkene og armbåndene de har laget En av ungene tar bildet, vi andre stiller opp! Med hånda mi demonstrerer jeg hvordan vedkommende må trykke ned knappen.. Jentene viser frem rommet sitt Og her er gutterommet. Ungene var ivrige til å posere.. Hun med den rosa kjolen er 2 år gammel, og broren bor også på barnehjemmet. Han er ett år. Her er den minste av barna.. Hanna og noen av barna I Miraflores er det en bildeutstilling med bilder fra hele verden, dette er fra Sørisen i Norge! Måtte jo bare ta bilde der.. Meg og Hanna klar for å dra ut og danse lørdags kveld!

12. april: ETTÅRSDAG/ DÅPSDAGBursdagsbarnet/dåpsbarnet på ett år med foreldrene sine. Er det bursdag, så er det bursdag, og da møter både klovner og Tigergutt opp (en av jentene forkledd som Tigergutt. De andre jentene lo godt da klovnen fikk henne til å danse) Ole Brum og Barney møtte også opp. Dama er læreren til "klassen min" - 5åringene, på senteret. Baleria og meg Lucero gjør grimaser til kamera Man blir fort baby-holder. Hanna med Jeremy.. ...og meg med Cielo, som har sovnet
Ansiktsmaling hører også med. Juan Carlos blir malt her..
Jeg ville også bli malt, og fikk et hjerte på kinnet. Når man spiser Chicha Morada, blir man rød på tunga.

16. april: FONTENEPARKEN Gøy å leke som om man var barn igjen. Ble litt kaldt etterhvert da... Som en superstor vannspreder. Måtte jo bare stikke hodet borti... Litt moro-bilder må man ta, og bare ikke bry seg om forbipasserende som sender rare blikk... Så mye liker jeg Lima. Meg omgitt av vann. Fuente de arco iris- regnbuefontenen, med meg og Claudia i forgrunnen

Bente har bursdag!

2008-04-13T18:54:00.003+02:00

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil jeg gratulere!

Gratulerer masse med 20-årsdagen, kjære du! Håper du ikke har noe imot litt oppmerksomhet på bloggen! (Har ikke bilde av deg her akkurat nå, er på internettkafé, men det kan jeg legge til senere)

Glad i deg<3
Stor klem! (Du ska få en ordentlig en når jeg kommer hjem om 18 dager:))

Endring av mobilnummer

2008-04-13T18:51:00.001+02:00

Nummeret mitt er litt endret, har fått et siffer ekstra.
Det nye nummeret er: +511 9 94930346

Sorry at jeg har glemt å si ifra, og for de ulemper det måtte ha medført..

”Nødvendig plastpose?”

2008-04-13T18:21:00.003+02:00

...spør Marianne Lystrup i sin kommentar i Vårt Land den 12. mars, og henviser til dei ein milliard plastposane vi nordmenn bruker kvart år. Dei fleste bli berre bruka ein gong, på veg frå butikken og heim, og dersom posen er heldig, bli han også båre ut bosset i, som ei type siste teneste.

Eg veit ikkje heil kvifor eg har vald å skrive denne teksten på nynorsk, heller ikkje kvifor eg valde å skrive om plastposar. Det var vel berre noko som falt meg inn, trur eg. For det har seg sånn, at medan eg las kommentaren i Vårt Land, fekk eg hug til å skrive eit lite svar. For eg må si meg sterkt uenig i at vi bruker for mange plastposar.

For det fyrste: Kven orkar vel å ta med seg berenet kor enn ein går? Eg, som må karateriseras som ein storforbrukar på plastposar, særleg denne typen som dei klagar på at det tar 100 år å bryte ned (eg meiner, 100 år, kva er det? 20 gonger hadde ein pose kunne blitt brutt ned, og det berre sia Jesus vandra på jorda. Skal ikkje ein gong nevne dinosaurane...) Dei fleste turane mine på butikken er reine impulskjøp. Korleis skal eg da klare å ta med med berenet? Eg veit jo aldri når eg ska dit. Og dersom det fyrst er helgahandelen eg skal ta, så kjem jo kassadama til å sjå dumt på meg der eg kjem med full handlevogn og svarer ”nei, takk, eg treng ikkje” når ho spør om eg ska ha handlepose! Og eg liker absolutt ikkje at folk kikar dumt på meg, så akkurat den skjemnaden vil eg spare meg for, og tar derfor ikkje med eiget berenet på butikken.

For det andre: Kordan ser eit berenet ut? Kor kan ein kjøpe det? Eg trur ikkje eg har sett eit einaste berenet i heile mitt liv, og om det er sånn det står til med resten av den norske befolkninga, så er det jo ikkje rart vi bruker ein milliard plastposar. Men det står faktisk ikkje slik til med resten av befolkninga, fordi for 40 år att i tid, så var det faktisk vanleg å ha med seg eige berenet på butikken. Men 40 år er jo mange år, og vi kan jo ikkje ta vare på alle desse gamle skikkane. Kanskje vi like godt ska byrje å kjøyre folkevogna igjen?

På 70-talet fant ein mengder av olje i norske farvann, og plastposar blir som vi veit laga av olje og gass, såkalte ikkje-fornybare ressursar. Det eg ikkje skjønner, er at når vi har så mykje olje, kvifor klagar ein da på at det blir laga så mange plastposar? Vi kunne tjent oss rike på å selge plastposar til resten av verda, så mykje olje som vi har! Kven bryr vel seg om at det allereie flyt 3.500.000.000.000 kilo plast rundt i Stillehavet, dersom Noreg kan tjene pengar på å investere olja i plastposeindustrien. Stillehavet er jo så stort uansett, så dei små mengdane plast merkas vel ikkje. Og om det døyr nokre korallrev og nokre fiskar gjør vel ikkje dét så mykje heller. Eg er uansett ikkje så glad i fisk.

På New Zealand, i Bangladesh og på Taiwan har dei forbod mot plastposar, og det blir snakka om å innføre noko liknande i Noreg. Eg klarer ikkje heilt å sjå for meg eit Norge uten plastposar: Kva skal ein putte lekkande termosar på tur i? Kva skal ein fryse ned brød i? Eg tviler på at tøyposar gjør same nytten. Ungane kjem heim frå utedag på skolen, med dei skitne og blaute kleda i tøypose – du får eit ekstra plagg å vaske. Korleis skal det gå med oss? Og Stavanger blir mogleg fyrst ute, der ordfører Leif Johan Sevland vil gjøre byen fri for desse fine fargeklattane vi omgir oss med heile dagen. Eg foreslår dei i det minste erstatter rosa, gule og blå plastposar med litt ekstra blomster i byen, hvis han ikkje skal bli heilt trist og kjedelig.

Kva forskjell gjer det om eg held opp å bruke plastposar, tenkjer eg. Alle andre vil jo gjere det uansett. Er det ikkje slik vi alle tenkjer? Men eg kan skrekke meg så langt, for å gjere eventuelle miljø-frikar som er redde for planeten vår, at eg skal vurdere å byrje å bruke tøypose når eg handlar dersom nokon berre fortel meg kor dei fins, men å fryse ned brøa i tøypose?

Men det er faktisk slik då, for dei som ikkje veit det allereie, at det fins nedbrytbare plastposar. Ica, til dømes, har bestilt 50 millionar av desse, som blir å sjå i butikkane frå 1. juni. Her i Peru finn ein også bio-posar, som dette dømet frå matvarekjeden Wong:

Med bioposar – kanskje kvardagen ikkje blir umogleg likavel?

No når eg har hatt litt tid til å tenke, har eg funne ut at eg skreiv dette innlegget på nynorsk fordi deg har eit litt useriøst forhold til dette skriftspråket, som titt og stundom blir nytta av diverse morosamme personar (komikararar eller noko sånt vart litt vanskeleg å skrive). Kåseri gjer seg best på nynorsk, av ein eller anna grunn.
Og eg valde å skrive om plastposar fordi det er eit miljøproblem kvar enkelt kan gjere noko med. Finn fram dei gamle handlenetta, ta med ein ryggsekk på butikken, si ”nei, takk” neste gong du blir spurt om du vil ha pose, og hev hovudet over dei dumme blikka du eventuelt får. Ein kvardag uten plasposar kan syne seg å bli ein overkommeleg kvardag, berre vi gjer han ein sjangs.

Ting som tyder på at jeg snart skal hjem

2008-04-10T17:09:00.002+02:00

* Kalenderen viser at det bare er 20 dager til jeg drar
* Jeg slipper å vaske mer undertøy, for jeg har nok til jeg kommer hjem
* En av baggene mine er ferdigpakket
* Jeg har nettopp kjøpt trillebag så jeg skal få plass til resten av bagasjen
* Rommet ser ut som etter et jordskjelv, men de var ikke så sterke at vi kan skylde på det. Det er nok påbegynt pakking som er grunnen.
* Jeg tenker konstant på informasjonsarbeid, hva jeg må ta bilder av, hva jeg skal si, hvordan jeg skal ordne opplegget osv.
* Venner og familie minner meg stadig på at jeg snart er hjemme
* Arbeidet på senteret går lettere, for jeg vet jeg ikke skal gjøre det så mye mer
* Jeg er litt stresset fordi vi sannsynligvis ikke rekker å gjøre alt vi har lyst til i Lima før vi må dra (men på søndag skal vi komme oss til den fonteneparken...)
* Jeg begynner å bli klar for å dra hjem, og gleder meg til å treffe alle kjente!
* Jeg synes det er trist at jeg snart må dra fra jentene mine
Valentina

Kåringer

2008-04-05T17:25:00.002+02:00

Med bare noen få uker igjen av oppholdet, begynner det vel å bli på tide med en liten oppsummering.

Mest hørt i Peru

Topp 5:
1. ”Taxi, miss?”
2. ”Tu hijo está llorando!/ Ungen din gråter!” (Ropes så hele senteret hører det, så riktig mor kan komme og stoppe gråten)
3. ”Hello! I love you, baby”
4. ”Sube, sube, sube!” (Ropes fra bussene når de passerer, for å få folk til å gå på)
5. ”Voffvoffvoff” (hundebjeffing, særlig på natta og om morgenen, tidspunkt jeg foretrekker å sove)

Disse kom dessverre ikke med på topplista:

”Aya! Los vikingos! Y el baccalao” (Mange voksne peruanere forbinder Norge med vikingene, for det hadde de lært i historietimene på skolen. Dessuten spiser vi visst masse baccalao i Norge)
”Actually, I work here as a model for a magazine called Cosas” (Sagt av en argentiner som forfulgte Synnøve og meg inn på 3-4 forskjellige butikker. Ikke akkurat den jeg ville antatt var modell, heller)
”Will you marry me?” (Ja, noen frieri har det blitt)
”Fuck you bitch” (Ikke alles stolthet tåler at man overser plystringa)
Jordskjelv, som både høres og kjennes. Mens vi har vært på senteret har det vært 4-5 stk, de to siste med 6 timers mellomrom den 29. mars. Det siste målte 5,4 på Richters skala sa de på radioen. Etter det har jeg blitt paranoid og kjenner jordskjelv hele tiden. Som regel er det heldigvis bare passerende lastebiler.
”Jeg har ikke sett så mange stygge babyer før jeg kom til Peru” - Hanna. Men senere sa hun også at ”Jeg har heller ikke sett så mange søte, da” Ro, ro, ro min båt...

Mest sett i Peru

Topp 5:
1. Kollektivtrafikk
2. Hunder i gatene
3. Søppel i gatene
4. Køer på sykehus og legesenter
5. Innsiden av en Starbuckskafé

Disse kom ikke med blant topp 5, men hadde fortjent en plassering:

Menn som pisser hvor som helst offentlig
Uteliggere
Film/tv (The OC)
Gateselgere

Andre ting har vært engangshendelser, men bør nevnes

Peruansk såpeopera (Skulle i alle fall ønske det var en engangshendelse at jeg har sett det. Glamour er en oskarvinner i forhold til dette.)
Lama som tok taxi
Ørkenmannen (mann jeg så midt i ørkenen, så å si uten klær, da vi tok buss fra Lima til La Paz. Var heldig at jeg satt og filmet da han dukket opp, så bevis kan fremvises ved ønske etter hjemkomst)
Også vissheten om at ikke alt på gata er hundebæsj kunne jeg vært foruten.

Og noen ting har vi ikke sett noe til i det hele tatt:
Snø
Rene sokker
Påskeharer eller –kyllinger
Iskald lettmelk

Beste sjekketriks:

”Kan jeg få lade iPoden min på dataen din?”
Gratulerer med den Beto, som vant et telefonnummer...

Andre nominerte:
”Du er ikke herfra, du?” (Da’ah, ser jeg sånn ut, kanskje?)
”Er dette dameklærne?” (Sagt i en butikk delt i to deler – en herre- og en dameavdeling)
”Øynene dine er de vakreste i verden, og kjæresten min kommer til å drepe meg hvis hun får vite jeg har sagt det.” (Ja, vi er enige i at man ikke skal si sånt. Men med de superblå øynene Hanna har kunne han vel ikke unngå å si det til henne...)

Synnøve har vært på besøk!

2008-04-05T17:12:00.002+02:00

Og hun har lagt ut noen få bilder fra besøket her.
Jeg har vært så smart at jeg har lagt alle bildene på den eksterne harddisken min, og den har jeg jo seff ikke med her nå. Så bilder fra meg kommer senere!

Limericks

2008-04-02T02:30:00.001+02:00

I en inspirert stund laget jeg noen limericks. Enkelte legges til litt godvilje, andre en liten klype salt.

Den første er om å være borte fra ho mor:

Uten mamma så blir man selvstendig
Uti livet så blir det nok hendig
At jeg klarer meg selv
I fra morgen til kveld
I syv mån’der jeg var uavhengig

Og på de syv månedene har jeg skaffet meg ulike erfaringer:

Peruanere liker å danse
Hele natten uten å stanse
For en nordmann som meg
Æ’kke rytmen så grei
At jeg utlending er - alle kan se

...men hverdagen er ikke bare en dans på roser for alle:

I Peru er det mange forskjeller
Ikke alle har mat, loft og kjeller
Noen har ikke no’
De på gata må bo
Det er da det er hjelpen som teller

Og hjelpen er der for i alle fall tenåringsmødrene på CEDETEP:

Man skal tro livet går opp i sømmen
Når man er 15 år og på rømmen
Hun en unge har fått
Livet vendte så brått
Sent’ret er et skritt nærmere drømmen

En annen drøm har jeg også, som jeg deler med blant andre Strømmestiftelsen

Tenk om fremtiden bringer oss dette:
At vi alle i verden blir mette
For det er vår visjon
At vi som fundasjon
Mang en hverdag med vår hjelp kan lette

Sjekk ut nettsiden stromme-dått-no
For der finner du masser av info
Om den hjelp du kan gi
Som gjør andre så blid
Det er nå det er tid for å gjør' no'

Supersøsteren

2008-04-02T02:23:00.001+02:00

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.
Dette er en av "dukkene"

Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Noen bilder

2008-03-27T16:47:00.011+01:00

Jeg har vært for dårlig til å legge ut bilder, jeg vet det... Derfor kan jeg gledelig meddele at her er det noen:
Hanna og noen venner av oss fra Iquitos som var i Lima for å drive med capoeira
Stine eller Silje, kan det stemme at denne genseren var fra dere? Tror det var derfor jeg ble bedt om å ta dette bildet...
Jentene og Hanna sitter ute på plena og tuller. Eller, egentlig satt de vel her og telte til ti på engelsk. Vanligvis tuller vi bare...

"Ta bilde av oss da!" Smiiiiil =)
Ikke helt fornøyd her nei.. Kanskje det er fordi mammaen ikke er sammen med henne lengre?

Ja, jeg er litt høyere enn de små jentene. Hun på bildet er den yngste, på 13 år.
Poseringer blir det nok av. Tok dette fordi de skal dra snart. Bare litt papirarbeid som gjenstår!

Straks skal disse to dra fra senteret fordi mammaen har fylt 18, og skal derfor dra tilbake til jungelen, der hun skal gifte seg med barnefaren! Her har vi en typisk "happy ending" på historien, noe som ikke alltid er tilfelle...
Her er jenta forrige innlegg handlet om, som derfor dessverre ikke er på sentet lengre..
Disse to dro fra senteret i januar, mens vi var på infield. Håper de har det bra!
Denne lille jenta er nå uten mammaen sin fordi hun har blitt flyttet til et annet sted. Bildet er tatt da hun var innlagt på sykehuset i januar/februar en gang.
Dette sjarmtrollet heter Nils Johan, og dro også fra senteret i januar. Her leker han med lekebilen sin. Skal si de andre ungene var sjalue!
Slik bæres mange barn i Peru...

En vemodig dag...

2008-03-27T15:56:00.005+01:00

I går, 26. mars, har vært den vemodigste dagen på lenge. For to og en halv måned siden ble en av jentene innlagt på sykehuset fordi hun har hatt noen annfall forårsaket av psykiske problemer, noe som førte til at hun prøvde å skade seg selv, og muligens også datteren sin, som da var 7 måneder.

For et par uker siden ble hun utskrevet fra sykehuset, men ikke for å returnere til senteret. I stedet tok barnevernet over, og hun er nå på et behandlingssenter der hun forhåpentligvis får profesjonell hjelp.

Hele tiden mens moren har vært borte, har dattera, som nå er 9 ½ måned, vært her på senteret, passet på av jentene og innimellom meg og Hanna. Men nå som moren ikke kommer tilbake, var det på tide at dattera dro også, for jentene her har jo tross alt sine egne barn å passe på, og jeg og Hanna skal jo dra om en måned, og har heller ikke kapasitet til å være mødre på fulltid. Derfor dro jeg og en av de ansatte i går til barnevernet for å sette igjen den lille søte engelen vår der.

For anledningen kledde vi henne i en gul kjole, hvite underbukser, rosa sokker og hvite sko med rosa sommerfugler på. Hun var så søt der hun lå og sov i armene mine, uvitende om at hun ikke skulle bli med oss tilbake. Like søt var hun da hun smilte når jeg lekte med henne mens vi ventet på at de voksne skulle gjøre papirarbeidet.

Vi to mens vi venter på at de skal gjøre ferdig pairarbeidet...

Det var utrolig trist å legge henne igjen der i barnesenga, vel vitende om at moren egentlig vil ha henne hos seg, og tror de to skal bo sammen igjen, når de mest sannsynlig ikke skal det. Er det noe rart jeg gråt da jeg gikk derfra? Jeg følte meg litt flau der jeg passerte den ene personen etter den andre, men tenkte at de sikkert har set gråtende personer gå derfra før... Skulle ønske jeg heller kunne pakket henne i kofferten og tatt henne med hjem til Norge!

Men det er enda en grunn til at dette ble den vemodigste dagen på lenge. En av jentene dro også fra senteret i dag, også hun for å bli tatt hånd om av barnevernet. Og datteren hennes på et og et halvt år er igjen her på senteret og må skilles fra sin mamma hun også. Et og et halvt år gammel er hun nok stor nok til å huske moren sin i alle fall en liten stund. De kommer nok ikke til å bo sammen senere, for moren lider av

Surfing

2008-03-23T03:41:00.014+01:00

Noen fridager har Hanna og jeg benyttet sjansen til å prøve å "ta noen bølger" i Stillehavet, nærmere bestemt strendene i Miraflores her i Lima. Her er noen bilder:
Unos dias de descanso Hanna y yo hemos surfeado en las playas de Miraflores. Aqui hay unas fotos:

Det er viktig å vite hvordan man skal reise seg når bølgen kommer. Her øver vi på dette...
Practicando pararse..

Der har vi stilen inne...
Eso es!

Men vi må fortsatt øve litt til.. Ned...
Abajo...

...og opp!
...y arriba!

En god oppvarming hører med
Hay que calentarse un poco antes de entrar el agua

Er vi ikke fine i våtdrakter?
Estamos bonitas en los trajes, no?

Endelig nærmer vi oss vannet.
Por fin nos cercamos el agua

Klar til å gå uti...
Listas para entrar...

Litt vanskelig er det, så jeg får litt hjelp til å legge meg oppå..
es un pocito dificil, y el profesor me ayuda estabilizar la tabla...

Jeg er ute i vannet, og Hanna følger tett. Dessverre har vi ikke bevis på hvor flinke vi er, så det får dere bare ta oss på ordet på;)
Yo ya estoy en el agua, y Hanna me sigue. Que pena que no tenemos más fotos, pero nos hemos parado, de verdad!

De små forskjellene

2008-03-23T02:07:00.011+01:00

Jeg har mange ganger nevnt de store forskjellene mellom Norge og Peru, som trafikken, folket, klimaet osv.
Nå, etter å ha bodd her i nærmere et halvt år, begynner jeg også å legge merke til de små, nesten ubetydelige forskjellene. Likevel, hvis man virkelig går inn for å bli ekspert på språket og kulturen, så er det slike ubetydeligheter som setter prikken over i-en. Jeg har fortsatt mye å lære, men et par ting har jeg lagt merke til:

1) Telling på fingrene

I Norge begynner vi med tommeltott:

I Peru begynner man med lillefinger:

Det jeg har kommet fram til, er at det er jo så utrolig logisk å begynne med lillefinger. På norsk får jeg alltid problemer med tallet 4. Det går liksom ikke uten at det blir fire og en halv. På peruansk går det helt bra! Prøv selv! I tillegg, på den peruanske måten, så øker liksom størrelsen på fingrene i forhold til tallet. 1= lillefinger. Skjønner?

2) Gjetting av tall, f.eks. alder

I Norge sier man: ”Tja, en 30-40 år, kanskje?” Starter lavt – går høyere.

I Peru sier man: ”Tja, en 40-30 år, kanskje?” Starter høyt – går lavere.
Jeg kommer egentlig ikke fram til noen superlogisk løsning på hvorfor det er sånn, men det er jo for så vidt høfligere på peruansk (og her er man generelt høfligere enn i Norge. Men det skal vel ikke så mye til...) ”Du sjer ut som du e 40 - nei, forresten, når æ sjer nøyere etter så e du nok nærmar 30”. Det blir jo som et kompliment!

På samme måte er det med flere ting her:
Taxisjåfør: ”6 soles”
Jeg: ”Nei, 4 soles”
Taxisjåfør: ”Greit, 5 soles, da”
Jeg: ”4 soles, ikke mer”
Taxisjåfør: ”Ok, 4 soles”
Alt går nedover... Makes sense!

Noe annet som også går nedover, og det i en rasende fart (nei, det er heldigvis ikke temperaturen i Lima, som holder seg på 25-30 grader) men derimot dagene til jeg skal hjem. I dag, 22 mars, er det 40 dager til jeg er hjemme. Og jeg merker det begynner å nærme seg, for jeg begynner å tenke over ting. Hva har jeg lært her? Bør jeg gjøre noe mer før jeg drar, mens jeg ennå har sjansen? Hva tar jeg med meg av kultur tilbake til Norge? Har oppholdet forandret meg? Angrer jeg på at jeg dro? (Nei, absolutt ikke!) Peru har på en måte fått en liten del av hjertet mitt. Men dette kommer det nok mer om i et annet blogginnlegg, for jeg trenger litt mer tid til å tenke på det. Dessuten passer det ikke inn under tittelen ”De små forskjellene”. Det har nemlig gjort en stor forskjell for meg.

Cosas que he visto en Peru..

2008-03-20T17:39:00.003+01:00

..que no se puede ver en Noruega

* Una llama subiendo un taxi (si, lo ví ayer! Es eso normal?)

*Vendedores ambulantes

*Tantos chicos bailando (y que bailan tan bién)

*Trabajadores de seguridad ciudidana que llevan pistolas (en Noruega se necesita permiso espesial)

*Tráfico tan loco! Y con tantos carros...

*Arroz acompañando cada comida..

Weno, por el momento no puedo pensar de más cosas...

Saludos a mis amigos peruanos!

2008-03-20T17:09:00.004+01:00

Esta entrada es para mis amigos que no entienden noruego...

Lo que se dice en noruego en este blog, es que soy una chica que tiene diecinueve años, soy alumna en una escuela que se llama Hald Centro Internacional, donde hago un estudio de un año sobre trabajo internacional y comunicación entre culturas. Mi estancia en Peru es un intercambio de siete meses, en cuales trabajo en un centro para madres adolecsentes en Villa Maria del Triunfo en Lima, con una ONG de Noruega.

Las chicas en el centro donde trabajo me mojaron el ultimo domingo del carnaval

Ya he estado en Peru por casi 6 meses, y falta un mes y una semana para que regreso a Noruega. Me gusta mucho el Peru, y lo extrañaré cuando regreso a mi país, pero un día (en el futuro) voy a regresar aca para ir de vacaciones. Me gusta la música, la comida, la gente. Los que no me gustan son los chicos en la calle que me molestan... Pero ya me he acostumbrado eso también...

Saludos a todos, y especialmente a mi amigo Adrian. (Estás contento ahora?;) )

Cuidense! Chao:)

Hva gjør man i Peru når...

2008-03-19T16:51:00.013+01:00

... man synes trafikken går for sakte? Tuuuuuuuter!

... man skal reise med en ekte lama på 1,70 med seg? Man praier en taxi og legger den i bagasjerommet, så klart! (Fikk dessverre ikke tatt bilde av dette morsome scenarioet jeg så i dag på vei fra sykehuset, men her er det i alle fall en lama)

... man er sulten? Det må jo bli å spise noe med ris til... (Mamma, ikke la ris bli det første du serverer når jeg kommer hjem...)

... man er høy og blond "gringa"? Overser/overhører eventuelle kommentarer så godt som mulig, og prøver å ikke bli irritert og kjefte på den femtende gutten som plystrer på deg den dagen..

... man har en sammenkomst av hvilket som helst slag? Danser! Her skal man tidlig krøkes som god rompevrikker skal bli... (Vi danset salsa på et kristent møte på søndag, sammen med en klasse fra Hedemarktoppen fhs vi var heldige å få være sammen med)

... barnet ditt ikke oppfører seg? Mange velger å slå...

... man er for fattig til å sende barna på skole? Man rett og slett sender ikke barna på skolen, men lar dem jobbe hele dagen med å tigge eller selge drops e.l. på gata, så kanskje det blir mat på bordet neste dag..

... dattera di på 14 kommer hjem voldtatt og gravid? Det finnes dem som velger å kaste henne ut av huset. Det var jo hennes feil!

... man er 15 år, har psykiske problemer og finner ut at man ikke skal gjenforenes med dattera si som man trodde, men plasseres på behandlingssenter i stedet? Vet ikke, jeg var heldigvis ikke der til å bevitne det. Men tøft er det nok, så en del gråting innebærer det sikkert...

Det tok bare litt tid...

2008-03-11T23:55:00.000+01:00

Det er rart. Rart hvordan man kan være på to plasser til samme tid. Kroppen er på en plass, der de andre ser deg, de ser hva du gjør, hører hva du sier, tror du er med på leken. Men egentlig er du en annen plass, dypt inne blant tankene dine. Kanskje er du på den andre siden av jorda, på en øde øy der du bare slapper av og gjør det du vil. Eller kanskje er du blant dine virkelige venner, ikke de vennene kroppen din er med. De virkelige vennene gir deg mer, tenker du. Du trives bedre i deres nærvær. Hvorfor? Det har du ikke funnet ut. Men likevel spiller kroppen din med, du spiller med, mens du prøver så godt du kan å forene tankene dine med kroppen, være der 100% og ikke bare 50.

Oftere og oftere får du det kanskje til. Oftere blir tankene med til det stedet og den verdenen der kroppen din er, ja, for det er som to forskjellige verdener. Men oftere og oftere skjer det. Du merker det kanskje ikke, for tiden går jo så fort når kropp og sjel er sammen. Det er da du virkelig trives. Det er da smilet er mer enn bare halvhjertet. Til og med øynene smiler med. Du føler deg tilfreds, som om tankene har slått seg til ro med at det er her du er, sammen med kroppen.

Likevel faller du ut innimellom, du klarer ikke å tvinge tankene bort fra det som for tiden ikke omgir deg. Gode minner dukker fram, minner du ikke tror du kan få her. Der du er nå. I minnene er du der 100% - kropp og sjel. Hva er det som gjør at du ikke kan være det akkurat nå, her? Hva er det som mangler for at forholdene skal ligge til rette for det? Er det jeg som er problemet? Jeg som egentlig sitter med løsningen?

Men med økende frekvens er du der med hele deg, og du får samtidig gitt mer av deg selv. Er det dette som er ekte glede? Var det sånn den kjentes da du var der, i minnene, dit hvor tankene pleide å flykte? Er jeg lykkelig her? Og så, plutselig går det opp for deg at, ja, det er jeg faktisk. Jeg er lykkelig akkurat her. Det tok bare litt tid...

Forandring fryder...

2008-02-26T16:13:00.002+01:00

...og jeg tenker ikke på Hilde Hummervolds program på NRK, men derimot forandringene her på senteret, som følge av.. tja, nyttårsforsetter?

For det første, så går nå alle jentene på senteret i skjørt hver dag, dette fordi legene er lei av å dele ut medisiner til opptatte mødre med for dårlig tid til sin personlige hygiene. Legene sparer penger.. det må vel være en del av deres nyttårsforsett.

For det andre, så skal vannregningen ned, helst ned til en fjerdedel av det den var i fjor, noe som tilsvarer en veldig kraftig nedskjæring. For oss som bor her på senteret, betyr det at vi heretter har vann i dusjen og springen og doen mellom 21 og 08. Ser for meg det derfor kan bli dårligere med klesvasken min fremover... (som om den var så bra fra før, liksom!) Men vann blir det spart, og med det kan senteret bruke penger på viktigere ting. Eller noe sånt som kan minne om et løfte for det nye året, antar jeg.

På kjøkkenet har det blitt innstallert vifte over ovnen, og veggene er malt. Dørene på doene til barnehagen, samt lekene på lekeplassen har også fått seg et fargerikt strøk beis. Når jeg tenker meg om, så er dette kanskje ikke så langt unna et visst NRK-program likevel...

Men alt dette er ytre forandringer, forandringer som i det store og hele ikke betyr så mye. (Med mindre man er en skikkelig estetiker eller liker å spare penger (ikke at det er noe galt i det, altså)). Det jeg prøver å komme fram til, og som blir dette innleggets bottom line, hovedpoeng, eller moral om du vil, er at det er de indre forandringene som virkelig betyr noe.

Her er en liten historie:

-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjørtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

På leting etter en far...

2008-02-14T18:56:00.001+01:00

Tirsdag 12. februar ble jeg og Hanna med en av jentene på senteret, tanta hennes og direktøren på senteret til Cañete, en by 2 timer sør for Lima, for å lete etter en pappa. Ikke til den 12 år gamle jenta, men til hennes datter på 2 måneder.

Og situasjonen er ikke enkel. I Cañete har de et fengsel. I fengselet sitter en mann. Mannen er sannsynligvis barnets far, men nekter på at barnet er hans. Den samme mannen er også den 12 år gamle jentas svoger, gift med hennes søster, far til hennes to søskenbarn, og i tillegg sannsynligvis hennes datters far.

Grunnen til at vi dro dit, var på grunn av usikkerheten rundt hvem som er faren; er det virkelig den nektende svogeren, eller er det en tilfeldig drosjesjåfør, som er en av historiene jenta har servert tidligere. DNA-testene som ble gjort i fengselet vil gi svaret på spørsmålet. Ventetiden på 30 dager kan virke lang, men forhåpentligvis gi bevis på hva som har skjedd med den 12 år gamle jenta, som bare skulle sitte barnevakt for sine søskenbarn.

Hvis det derimot viser seg at han ikke er faren, kommer den andre aktuelle faren, drosjesjåføren, på banen, og det vil bli gjennomført nye DNA-tester. Men vi håper saken er klar før den går så langt, selv om det betyr at jentas søster må klare seg uten mannen sin i mange år fremover, og at to barn må leve med vissheten om at faren deres har forgrepet seg på ei 12 år gammel jente.

Situajsonen er slett ikke enkel, og det er en grufull realitet som er i ferd med å avsløre seg. Nettopp derfor jobber senteret for at alle skal være med å forebygge tidlig graviditet. Og det å få være en del av et slikt arbeid er et stort privilegium.

Vil du være med å hjelpe? Gi en gave til Strømmestiftelsen! Se Strømmestiftelsens hjemmeside for mer info om hvordan du kan være med å gi.

Litt bilder fra infield og ferie..

2008-02-10T16:40:00.000+01:00

Ble litt skitten i rumpa på grunn av gjørma og regnværet, kan man si...

Bading i fossefall under sykkelturen på infield

Vi fant dessverre ikke en større pizza i La Paz, så den på 75 cm i diameter fikk holde...

Meg på toppen av Isla del Sol, utenfor ungdomssherberget vi lå på.

På båten ut til Isla del Sol.

Meg på båten midt ute på Titicaca, på veg til Isla del Sol

Jeg og Lena bader i den grønne lagunen, som for øyeblikket var brun pga noen dager med regn.

Hele gjengen på sykkeltur i Coroico, Bolivia

Meg med herlig pannekake med banan og sjokoladesaus

Bilparken i Peru..

2008-02-08T22:26:00.000+01:00

.. det vil altså si utvalget av biler som ferdes her..

Det har nemlig facinert meg, og frustrert meg, dette temaet.
Det har seg nemlig sånn, de som kjenner meg kan kanskje bekrefte?, at jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i biler til å være jente. Er ganske sikker på at det ligger i genene fra begge sider av slekta, men at Lillebergsida er den som har klart å påvirke meg mest, noe som resulterte i at jeg har både en Audi og en Golf stående. (For de som ikke kjenner begge sidene av slekta, så er det tyskimport som gjelder for Lilleberg, og mer retning japansk for Holm)

Når jeg ferdes på norske veier har jeg som vane å se på bilene som passerer, og da legger jeg vel spesielt merke til Audi, vil jeg si, samtidig som det ferdes mye annen tyskimport på de norske veiene.

Nå har vi kommet til den delen som er den som frustrerer meg. Jeg har så langt sett toppen 2 Audier her! Det kan synes som en bagatell, men det er faktisk en ting som plager meg litt, men samtidig så gjør det jo bare Peru enda mer forskjellig fra Norge, og det trenger jo ikke være dumt.. Bare uvant, som så mye annet... Så, frustrasjonen er vel mer som et savn etter tyske biler. Det skal vel nevnes at det ikke er helt tomt for tysk her, den gode, gamle folkevogna finnes i hopetall og kan sees omtrent på hvert gatehjørne.

Så er det den delen som facinerer meg, eller kanskje jeg til og med kan si skremmer meg. Kvaliteten på bilene her kan generelt sett ikke sies å være annet enn forferdelig! Jeg har sett biler som tilsyneslatende bare motoren funker på, og som aldri i livet hadde passert en eventuell EU-kontroll. Fåtallet av taxiene har sikkerhetsbelte, og fartsgrenser tror jeg ikke det er så mange som respekterer alltid. Og noe få nordmenn vet: Det er faktisk plass til 4-5 biler i bredden på en trefelts motorvei.

På Facebook er jeg med i gruppa "Jeg har enda ikke blitt overkjørt i Lima", og det kan være et mirakel i seg selv. Men har jeg overlevd de første 4 månedene, så skal jeg klare de tre siste også! Man må bare passe seg litt...

Gratulerer med dagen, Sunniva!

2008-02-02T16:59:00.000+01:00

Tenk at lillesøster fyller 15 år i dag! Det er ikke til å tro at hun har blitt så stor! Men det er hun altså. Sunniva, jeg vil ønske deg alt godt på dagen din, håper den bli strålende fin! Du er vel på Aurka og feirer i dag, og det var jo der du feiret bursdagen din for akkurat 10 år siden, også:)
Kos deg masse, så sees vi om under 3 måneder (faktisk!)

Stor klem fra Therese

Apropos do, Sissil og Solvår

2008-01-31T23:35:00.000+01:00

Dette ble et spontaninnlegg som svar på innlegget til Sissil her om dagen.

Nei,jeg har dessverre ikke hatt gleden av å gå på do uten tak, men jeg har faktisk vært på do uten dør. Det er jo noe, dét òg, vil jeg påstå. Do uten dolokk er jo plutselig ingenting i sammenlikning, det har jo bare blitt en vane, en hverdagslig ting...

Den siste tida..

2008-01-31T19:55:00.000+01:00

Jeg vil bare beklage at det har vært lite oppdatering av bloggen den siste tida, men jeg har mine grunner. En av dem var infield, midtveiskurset i regi av skolen, som ble holdt i Coroico i Bolivia.
Her er noen av høydepunktene:

*Først å komme til La Paz, som er en fantastisk fin by. Bilder kommer senere.

*Pizzaen vi bestilte den første kvelden vi var i La Paz. Vi fant ingen større og måtte ta til takke med en pizza på 75 cm i diameter! Og vi var 6 personer. Vi hadde dessverre ikke store nok fat til stykkene av pizzaen, som var delt i 8.

*Bussturen fra La Paz til Coroico, langs "dødsveien". Ingen døde heldigvis, men tror flere ble skremt nok, så det var bra vi ikke var en gjeng 80-åringer med dårlig hjerte... Veien har heldigvis blitt bedret etter at den fikk navnet dødsveien.

*Hotellet! (Til opplysning var det min første gang på hotell, så jeg kan ha vært litt overentusiastisk, vet ikke helt..) Basseng, 4-retters lunsj og middag, frokost bestående av mer enn de tilvante to rundstykkene og biljardbord (førte til mye bra). Ellers var infield: bra undervisning, norsk knekkebrød og brunost (Takk, Nine), fantastiske lærere, en dag med sykkeltur på 2,5 mil, til den grønne lagunen som var brun pga regnet, bading i fossefall og gjørme overalt etter syklinga. Både fransk og tysk restaurant ble utprøvd, og muligheten for stekt lamakjøtt var tilstede. Jeg var fornøyd med storfekjøttet mitt med herlig champinjongsaus!

* Tilbake i La Paz: shopping av alpakkaullgenser og poncho. Gleder meg til å bruke det neste vinter i Norge!

*Tur med de andre Act-Nowerene i Sør-Amerika til Titicacasjøen, der vi en natt overnattet på Isla del Sol (Soløya), og neste dag var på guidet tur til sivøyene, der Uros-folket bor. Fantastisk tur!

Snart halvveis..

2008-01-10T20:24:00.000+01:00

I morgen har jeg faktisk vært her i Peru i 100 dager, og det har vært både gode og mindre gode dager, men sammenlagt har jeg gode minner så langt!

Om 4 dager setter jeg meg på bussen til La Paz, Bolivia, der vi skal ha infield sammen med Nine, lærer på Hald, og Johann, som er fra La Paz og har vært student på Hald. Bussturen tar 26 timer, så vi er fremme den 15 i La Paz, og skal være en natt der før vi drar til hotellet i en liten by et par timer utenfor La Paz. Jeg gleder meg masse til å møte de andre norske her igjen!

I dag var jeg på postkontoret og hentet julegavene mine fra familien og venninnegjengen! Dere skulle sett det brede gliset da jeg pakket opp sjokolade etter sjokolade, to nummer av KK, adventskalender, rene sokker (det er litt vanskelig å få ting ordentlig rent for hånd), håndarbeid, julekaker, Nugatti, rett i koppen kakao, 0,5 kg marispan og til sammen 8 pakker 123 vaffelmix! (Jeg vet jeg ønsket meg vaffelmix, men hadde sett for meg et par pakker. Det fine er at jeg når kan servere norske vafler til hele senteret. Men nugattien tror jeg jeg holder for meg selv..) Og Maria, jeg fikk en halvspist Lovehearts merket fra deg - skjønner ikke hvor det kan ha blitt av resten??? Men det var en fornøyelse å få litt input fra Norge, og jeg gleder meg til vafler og norsk sjokolade! (ikke at jeg ikke har begynt å spise på den allerede..)
Tusen takk for gavene, i alle fall. Var det jeg hadde å si i dag.

Og i forhold til jentene på senteret, så blir jeg bare mer og mer glad i dem, og vi har en del moro. De har lært seg et norsk ord; Kile, og det blir ofte benyttet i forbindelse med kiling! I går hadde jentene en samling på eget initiativ fordi ei av dem hadde lest om tilstanden til fattige barn i Afrika, og ville diskutere med de andre om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. Jeg må si jeg ble skikkelig imponert og rørt, for når man ser situasjonen de selv er i, er ikke det første man tenker at de også vil hjelpe. Men det viser jo at de tross alt innser at de har det bra, og det synes jeg tyder på stor modenhet av disse 14-15 år gamle mødrene. Kjenner jeg blir stolt av å jobbe på senteret som hjelper dem til å modnes slik, og i enkelte tilfeller endre syn på livet! Det er herlig å se, og jeg er så priviligert som får gjøre dette arbeidet!

Nytt år!

2008-01-05T21:11:00.000+01:00

Referat og noen tanker. I stikkordsform.

Nyttårsaften 2007/2008: Iquitos, Peru. Sol. Varmt! Litt regn. Gult undertøy for lykke (lokal skikk). Pizza. Brennende dukker i gatene (også lokal skikk, symbolsk for å brenne det gamle året). Fyrverkeri. Feliz año nuevo. Diskotek. Dansing! Dansing til 06.00. Sliten! Dusje. Sooove!

2008: Nye muligheter. Nye opplevelser. Nye utfordringer. Nye venner. Gode, gamle venner. Familie. Peru. Norge igjen! Hald. Studier og jobb? Mindre TV. Mindre godteri. Trening? Mer hobby. Mer jobbing, kanskje? Blir et supert år, ja!

Bilder Iquitos

2008-01-05T17:53:00.000+01:00

Her er noen bilder fra Iquitos, ganske tilfeldig rekkefølge:

Act-Now jentene, med maisennamel i ansiktet, som er en skikk på nyttårsaften tydeligvis. Vi stod ute på gata og så på folk, da naboen kom og klinte mel i trynet på oss. Hehe.. Hyggelig;)
Ja, sjekk jenta som er i jungelen da! Og da hører det med en slange eller to (heldigvis bare en i dette tillfellet...) Litt nervøs, skal innrømmes, men her er beviset på at jeg tør!

Capoeira, min nye yndlingssport (ikke at jeg driver med den), men en blanding mellom turning, dans og kampsport er jo midt i blinken. På bidet ser dere Cristian og Leo, som vi ble kjent med. Blant annet de vi var ute med på nyttårsaften.
Enda et capoeira-bilde. Må si jeg ble mektig imponert etter showet de hadde- og av Anne Therese som deltok, også!

Ute på restaurant for å spise den lokale Amazonasfisken..
..som dere ser her. Dette var min bit. Jeg vet ikke hvor glad jeg er i å spise mat som stirrer på meg.. Men den var god da!
Alle 5
Godt å være litt barnslig en gang i blant, ikke sant?
Bading i Nanay/Amazonas, og litt grising med gjørme..
Fabricio nyter utsikten fra kanten av båten. (er det baugen det heter, kanskje?)
På båttur på Nanay og Amazonas. Willy, Anne Therese, meg og Hanna. Fabricio tar bilde.
Her stekes det mat på et marked vi var på. Til venstre er Suri, larver. Kan ikke skryte av å ha spist det, dessverre..
Snakket vi høy og blond? Føler meg som en kjempe! Og guttene der er jo 23 og 24 år, liksom..
Meg som spiser sandwich..

Julebilder

2008-01-05T16:42:00.000+01:00

Julegodter jentene laget på et kurs de hadde. Ren sjokolade, nam! Vi kjøpte oss noen smaksprøver for å støtte litt...

Julegaveinnpakking på gang...
Julemiddag med kylling, pommes frites og salat, beklger at bildet er sidelengs...
Maribel (16), Nils Johan (1 1/2 år), Edith (16) og Luis (1 år 8 mnd)
Hanna og meg med julemiddagen

Ruth (15), Elizabet (15) og Shirle (15) med datteren Valentina(2,5 mnd) åpner julegaver

Julekrybba, sidelengs
Hanna serverer julesnacks, deriblant pepperkakene vi lagde. Hanna har skrevet mer om pepperkakebakinga. Trykk her.
Ruth poserer ved julekrybba, og ønsker samtidig alle God jul! (selv om den er ferdig nå da)

Det var vel alle bildene fra jula verdt å legge ut.. Håper alle dere i Norge og ellers i verden hadde en fin julefeiring også!

Juleaften i Lima

2007-12-31T02:22:00.000+01:00

Redigert utdrag fra dagboka - Juleaften

Jeg tror fortsatt ikke at juleaften har passert, for dette har ikke føltes som juleaften i det hele tatt! Vi startet dagen klokka halv 8, litt senere enn vanlig, men ellers var alt som de andre dagene. Jentene gjorde det de gjør til vanlig; feier, vasker, lager mat osv.

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.

Lyset er fortsatt borte, men vi prøver å ordne ting likevel. Plutselig kommer det tilbake, og gjør ting enklere. Litt over midnatt spiser vi alle sammen i auditoriet, og deretter åpner vi gavene fra Ranveig (tusen takk!), meg og Hanna, Disse gavene var de eneste de hadde til denne kvelden. Det har vært noen organisasjoner innom med f.eks. klær og leker de siste par ukene, men det har de åpnet tidligere. Det var gøy å se hvor glade de ble, kanskje spesielt fordi det i gavene var et bilde som vi har tatt av hver jente med barn. De fikk også undertøy (var mangelvare ifølge de som jobber her som vi snakket med), samt armbånd Hanna og jeg har laget, og en liten kjekspakke så de skulle ha litt å kose seg med. Vi hadde også en fellesgave med tre kortstokker. Vi har nemlig spilt litt kort med dem, men med Hanna sin stokk, så nå kan de spille litt selv også. Barna fikk diverse leker. Etter gaveåpningen danset vi og spiste godteri, lekte sherriff og limbo til klokka var halv 3. Da går de fleste på rommet, men Hanna drar til legesenteret med en av babyene som har feber. Klokka er nå kvart på 4 og de er der fortsatt, skal prøve å komme seg tilbake med taxi, men det er ikke så mange ute på denne tiden av døgnet. Jeg må opp om et par timer og gi medisiner, altså klokka 6 første juledag. Har planer om å legge meg igjen etter det.

Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Iquitos!

2007-12-31T01:51:00.000+01:00

Bare et spontaninnlegg, hadde egentlig tenkt à legge ut innlegget om julefeiringa, men tenkiske problemer gir forsinkelser..

Ja, Hanna og jeg er altsà pà ferie i Iquitos, hos Anne-Therese. Her er det varmt! Dusjer 3 ganger dagen, og det er nesten for lite. Akkurat nà regner det ute, som om det aldri skulle ha regnet för. Det er nemlig regntid, og da hender det at det bare detter ned (nei, det regner ikke konstant i regntiden, hvis noen trodde det...)

For à si litt om hva vi har gjort, bortsett fra à svette ihjel, sà besökte vi i gàr et marked i den fattigste bydelen i byen, som ligger tett ved Amazonas (eventuelt en sideelv, er ikke helt sikker). I mai/juni stiger elven, og da blir hele det omràdet vi gikk pà dekket av vann, og markedet flyttes oppover. I dette vannet bades det, vaskes klaer og de gàr pà do der... Jepp, sànn er faktisk realiteten for enkelte, og à vaere der var som à vaere i en annen verden! De drikker heldigvis ikke dette vannet da, bare sà det er sagt.

I dag var vi (Hanna, Anne-Therese, to av guttene pà La Restinga(prosjektet til Anne-Therese) og meg) pà bàttur ved Amazonas. Det var skikkelig göy! Vi sà delfiner, og badet i Amazonas! Det er en ting à krysse av pà lista over ting man bör gjöre för man dör. Deretter dro vi til et marked der i naerheten for à spise lokal Amazonas-fisk, helgrillet, servert ja, hel med hode, hale og alt! Vanlig tilbehör er banan, faktisk! Men en annen type banan enn den mamma bruker til banankaka, altsà..

Vi har ogsà tilbringt litt tid bare med à henge pà la Restinga og snakke med guttene som bor og som henger der. Det har sà langt vaert masse göy her, selv om jeg har vaert syk en dag og gàtt glipp av litt moro, men i morgen er det nyttàrsaften, sà da blir det vel mye moro à oppleve kan jeg tenke meg! Vi drar herfra tilbake til Lima den 2. januar, forhàpentligvis litt brunere enn da vi kom!

Vil önske alle et riktig godt nytt àr, hàper jula ble fin ogsà!
Nà har vi fàtt teknikken til à fungere, sà innlegget om juleaften fölger.

¡Próspero año nuevo!

God jul!

2007-12-22T22:24:00.000+01:00

Vil bare ønske alle lesere - hvor enn dere er i verden- en god jul, og et riktig godt nyttår!

Adresse

2007-12-21T19:10:00.000+01:00

Noen som har etterlyst adressen min, så legger ut linken til innlegget her:

http://thereseiperu.blogspot.com/2007/11/adressen-min.html

Og tida går..

2007-12-14T21:00:00.000+01:00

De siste to ukene har gått utrolig fort! Vet ikke om det er fordi jeg enkelte dager har vært opp til 11 timer på sykehuset, eller fordi jeg begynner å komme bedre inn i ting på senteret, noe jeg forøvrig føler jeg gjør, og det er bra. I dag er det bare 4 måneder og 2 uker til jeg drar fra senteret, og det er godt å se at tida går, selv om jeg sikkert ikke vil syne det om 4 måneder.

På sykehuset har jeg vært sammen med ei av jentene, og datra hennes som var innlagt pga underernæring. (se bilde)

I går var jeg og Hanna med på kosmetologikurset igjen, og jeg meldte meg frivillig som modell. Resultatet ser dere her: .Beklager at bildet er på sida, men det er da permanente krøller jeg har fått meg. Hvor lenge det holder vet jeg ikke, så det blir spennende å se, Og jeg har ikke peiling på hvorfor skrifttypen plutselig endret seg.

Ellers kan jeg fortelle at jeg en dag på tur fra sykehuset så 3 døde hunder og en død katt, og at jeg i dag så en mann som lå og sov på en madrass midt i et lite grøntområde/trafikkøy. Og at jeg denne uka har stått opp klokka 4 to ganger for å vekke jentene som jeg skulle være med på sykehuset, da vi må dra 5-halv 6. De trenger jo tid til å kle på barn og sånt, og når nattevakten har vært på sykehuset med ovenfornevnte, så måtte jeg opp.

Kan legge med noen bilder fra senteret:
Nils Johan og Jeremy som leker.Shirle med dattera Valentina på ca 2 måneder.Carmen, Paola og Blanca som tuller litt:)Marisol, meg, Nils Johan, Maribel og Hanna med Jeremy på fanget.
Adventskalenderen jeg og Hanna laget oss. Vi gir en liten gave til hverandre annenhver dag.Meg på restauranten Chili's, mandag den tiende. Spesiell restaurantanledning: Farfar og Casper (katta mi) hadde bursdag. Herlig burger!
Julepynten på rommet til noen av jentene, med blinkende lys og musikk. Full pakke!

Folk og fe...

2007-12-08T19:59:00.000+01:00

Når man er hvit her i Peru, får man som sagt oppmerksomhet, og da kommer man etter hvert i snakk med diverse folk. De fleste lurer på hva jeg gjør her, og jeg må legge ut da. Her er noen møter jeg spesielt husker:

*Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!

*Sebastian som jobber på sykehuset. Møtt han et par ganger når jeg sitter ute ved kafeen der og venter på en eller annen jente som er hos lege eller noe. Er daglig leder i et firma, og spurte om de kunne få gi noe til jentene til jul, så jeg gav ham e-posten til senteret, så får vi håpe det blir noe av det. Spanderte forøvrig en yoghurt på meg i går, og jeg er ikke sen til å utnytte meg av lokalbefolkningens gjestfrihet, så da er det bare å takke ja!

*En mann som jeg også traff utenfor kafeen på sykehuset. Han ville snakke engelsk med oss, og kunne på gebrokken engelsk fortelle at han studerte engelsk på en språkskole for voksne. Vi gav ham skryt for engelsken, og han virket fornøyd med det.

*Fe: Det nærmeste er vel bikkja som bor på senteret. Hæler ikke å ta i den fordi den har lopper. Skal ha valper en gang snart. Spiser opp maten min når jeg ikke klarer mer ris. Også har jeg sett en død hund i en veikant, stakkar. Trafikken i Lima er som sagt ikke trygg for noen som helst! Og med den mengden lausbikkjer er det ikke rart det går galt.

*Søt gammel dame, igjen mens jeg ventet i kø på legesenteret. Hadde også slektninger i USA, som jeg har fått inntrykk av at mange her i landet har.

Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor. Ellers så går dagene ganske fort. I går tilbragte jeg 11 timer på sykehuset, og skal også tilbringe mesteparten av morgendagen på sykehuset. Et av barna som er innlagt grunnet feilernæring, så vi må være der sammen med mora som er 14 år gammel. Men det er en fin måte å bli litt bedre kjent med moren. Hun er kjempesøt, men bærer preg av dårlig utdanning og allmennkunnskap. I går prøvde jeg å forklare henne at himmelen bare var luft, og at flyene ikke "kjører på himmelen" og at vi mennesker ikke kan "gå på himmelen". Kom inn på temaet Guds himmel som en følge av dette, men ble avbrutt av en lege som skulle gi medisin til dattera. Skal bli interessant å prøve å forklare en så abstrakt ting, hvis vi kommer inn på temaet igjen. Også på spansk da! Men slike utfordringer tar man vel. Er jo bare å ty til ordboka, som er en god venn å ha her.

Jul

2007-12-08T16:13:00.000+01:00

(skrevet 5.desember)

Jeg kan ikke si som mamma, at jeg har 7 sorter klare til jul ennå (kan ikke helt garantere for påstanden om at mamma har det, heller). Julegavehandling har det sannelig blitt dårlig med også, og jeg har ikke en gang tatt frem adventsstaken!
Vel, det er faktisk ikke noe stress, for jeg har et år ekstra på meg, jeg. Ikke for å gni det inn for dere som er midt oppe i alt julestresset, og føler dere på etterskudd med alt som skal gjøres, men jeg skal faktisk ikke gjøre disse tingene på ei stund. Denne jula blir annerledes. Norske juletradisjoner blir byttet ut med peruanske. Helt hva de går ut på har jeg ikke fullstendig klart for meg enda. Det jeg vet er at pinnekjøtte byttes ut med kalkun, 20 gaver blir fort til én stor som kommer i posten, i butikkene er det bikinier og sommerklær som er til salgs, og sneen og adventsstakene har jeg ikke sett noe til.

Det jeg derimot har, er en hjemmetegnet julekalender jeg og Hanna krysser av annenhver dag på mens den andre får en liten adventspakke, jeg har en tro på at jeg skal komme meg gjennom denne jula og prøve å ta mest mulig til meg nå når jeg først er i utlandet for julen, og jeg har et ønske om at jula må bli best mulig for jentene her på senteret, fordi det er tross alt på grunn av dem jeg er her. Det hjelper på en måte mot savnet etter den norske jula å legge fokuset på jentene her, og på hva jeg kan bidra med for at de skal få en verdig julefeiring, i stedet for å fokusere på alt jeg går glipp av hjemme. Sannsynligvis har jeg jo i alle fall 60 norske julefeiringer foran meg, så da er det bare å utnytte denne ene som skiller seg ut.

Det er lett å være glad i jula, for den har en helt spesiell stemning. Advent er preget av stress og forventning, og så kommer jula med fred og ro. Tid til å være med familie og venner. For mange er dette den tida på året man har tid til å treffe slektninger, man sender ut julebrev til de man ikke har kontakt med resten av året, oppsummerer hvilke gleder og sorger dette året har ført med seg. En tid for ettertanke, hvile, familie.
Det mange i Norge ikke tenker på, og her blir jeg dessverre nødt til å inkludere meg selv, så er det ikke en selvølge for alle at jula er en lystig høytid med god mat, masse gaver og tid med familien. Ikke alle har dette, og det er tilfelle for mange av jentene jeg nå omgås hver dag. Jeg tenkte ikke på at de ikke gledet seg til jul, fordi for meg er det helt utenkelig! Men når jeg tenker over det, så er det jo ikke uforsåelig i det hele tatt, for alt dette som julen betyr for meg, er ting mange av dem mangler. De mangler en ordentlig familie å tilbringe jula med, de mangler alle gavene og maten er ikke som i Norge heller, selv om den er litt bedre på juleaften enn resten av året.

Alt dette motiverer meg til å være her for jentene på juleaften, hjelpe til med planlegging, kjøpe gaver til dem (søker sponsorer. Kontonummer 9722 12 92670. Ikke helt seriøst ment, men jeg og Hanna kommer til å gjøre det uansett.) Jeg kommer til å være her og prøve å gjøre jula deres bedre. Er det ikke herlig å ha fått den muligheten? Jo, det er det, og det kommer nok til å bli en av de dagene jeg husker best fra oppholdet. Og en av dagene jeg kommer til å danse mest, for det er det de gjør uansett hva de feirer her.

Fortsatt god adventstid, alle sammen!

Et glimt fra barnehagen..

2007-12-02T19:42:00.000+01:00

Her er de søte små barna som er i barnehagen på senteret, og som vinker og roper når jeg passerer rommet deres. De er veldig ivrige når jeg har med kamera og videokamera, noe som vises på filmen.

Noen flere bilder

2007-12-02T02:12:00.000+01:00

Har lagt noen bilder på Facebook. Disse kan du se her, selv om du ikke har Facebookprofil. Blir oppdatert etter hvert.

En måned har gått...

2007-12-01T20:30:00.000+01:00

(skrevet 25. november)

Jeg kan nesten ikke tro at jeg har vært her på senteret i fire uker allerede, for alt i alt har tid faktisk gått ganske fort når jeg ser tilbake nå. Det har selvfølgelig vært lange dager med timer med venting på legekontor og sykehus, for det er nemlig det som på en måte er hovedoppgaven vår, å følge jentene eller barna deres dit når de er syke. Mens andre dager, som i går da vi feiret ettårsdag for Jeremy, gikk oss en tur til markedet og det var fint vær, går raskere. Vi har også undervist engelsk for jentene to ganger, og skal gjøre dette hver uke fremmover til vi skal hjem, og i tillegg kommer vi til å ha en klasse med barn og ungdom fra utsiden av senteret, som kan betale til senteret for å få undervisning i engelsk, noe det er stor mangel på her i landet, spesielt sett i forhold til Norge. Jeg føler det er en fin måte å støtte senteret på, det å få være en intektskilde, og det er også godt å vite at vi faktisk kan brukes til noe få andre kan og at vår kompetanse er nyttig. For i forhold til resten av arbeidet, så føler jeg at jeg egentlig ikke trengs alltid, at noen andre kunne ha gjort jobben like bra, og jeg tror det derfor kan være viktig å prøve å ha den innstillinga at det jeg gjør faktisk betyr noe, og at jeg faktisk kan hjelpe.

Det er godt å tenke på at 2 av 7 måneder her i Peru har passert, og da er det bare 5 måneder til jeg skal hjem. Jeg vet denne innstillinga kan høres litt egoistisk eller dum ut, men faktum er at det er denne måneden som er den tøffeste, når det nå faktisk har gått opp for meg at jeg skal være så lenge borte, og at jeg går glipp av f.eks. en god del av de norske juletradisjonene. Men likevel, på den andre siden, så tror jeg at ting vil gå lettere fremover, det er i alle fall det folk sier, og at jeg om 5 måneder skulle ønske jeg kunne blitt litt lengre.

Jeg merker at disse jentene og barna begynner å bety noe for meg. Først tenkte jeg at det kanskje hadde vært best å ikke komme altfor mye innpå dem, siden både de og jeg vet at jeg kommer til å dra igjen en gang. Jeg vet også at flere av jentene sikkert kommer til å dra mens jeg er her, og nye jenter vil komme. Men det er vanskelig å holde på den innstillingen, og kanskje til og med dumt, for man skal jo tross alt leve i nuet, ta seg tid til å bli kjent med folk, og jeg tror det er på den måten oppholdet bli best for både meg og dem. Snakke med jentene, leke med barna, bare være her.

Det er artig å leke med barna, selv om vi må passe på så vi ikke automatisk blir barnevakt hele tiden. Det er tross alt for å lære seg å ta ansvar for både seg selv og barna jentene er her på senteret, men samtidig er det vanskelig å la være å ta opp et gråtende barn, fordi jeg føler en naturlig trang til å trøste det. En del av de eldste barna på 1-2 år er veldig kontaktsøkende, og det er også ganske vanskelig fordi jeg vet at det er moren de egentlig skal ta denne kontakten med. Det føles på en måte litt feil når det er jeg som får til å mate barnet når moren ikke klarer det. Jeg vet ikke hva barna tenker, men det virker som om moren blir mer en persom som skal oppdra dem, den som kjefter og ikke har tid til å leke, men sånn bør det ikke være, for jeg kan jo (dessverre) ikke leke med disse barna mer enn i 5 måneder til, mens moren forhåpentligvis vil være der hele livet deres. Så det vi prøver å gjøre er å holde litt tilbake i forhold til barna, og heller være med på leken når mor også har tid, så vi kan leke sammen alle sammen.

Det er rart å tenke på at det bare er én måned igjen til jul. Vanligvis er dette årets raskeste måned synes jeg, fordi det har pleid å vært tentamenstid og julebakst og juleavslutninger og fullt program, men dette året blir nok ganske annerledes. Jeg og Hanna har bestemt oss for å lage adventskalender med gave annenhver dag til hver av oss, så vi får litt den ordentlige adventsfølelsen som gjøre ventetiden mer spennende. Det blir bra☺ Selv om denne advents- og juletida blir annerledes tror jeg likevel ikke annerledes kan bli dårlig, og jeg gleder meg til å se hvordan de feirer jul her til lands. Lykke til med juleforbedredelsene alle sammen!

Litt bilder

2007-11-18T17:24:00.001+01:00

Vertsfamilien min, eller en liten del av den. Det var disse hyggelige menneskene som åpnet hjemmet sitt for meg og Anne-Therese. Her står de og spiser en kringle som Anne-Therese bakte (jeg skal ikke ta på meg noe av æren for den). Til tross for gasstekeovn, uvante ingredienser og alt annet som er annerledes, så ble den faktisk veldig god!

Her er Neolith og sønnen Carlos Daniel, de som nå har reist fra senteret.

Noen barn på en skole vi dro for å besøke, som er en av prosjektene til en av samarbeidspartnerne til Strømmestiftelsen. Skikkelig ivrige når det var kamera til stede.

Johannes var populær blant barna..

...og de hadde visst ikke så lyst til at vi skulle dra igjen.

Dikt

2007-11-18T17:05:00.000+01:00

Følte bare inspirasjonen i går kveld. Eller, egentlig trengte jeg bare å få skrevet noe på et ark jeg hadde fargelagt, så da laget jeg et lite dikt, som følger:

En tåre
for en tanke
vent hjemover
til alt som er kjent og kjært
bort fra alt som er her
der usikkerheten råder
der alt er annerledes
Tida går, flyr, passerer
hjem nærmer seg
og nærmer seg
med korte, først skjelvende
men stadig sikrere skritt
Annerledes er nå kjent
vil også savnes
og gis
en tåre som takk
eller to for at det også er
forbi

Jaja, måtte bare få lagt noe ut på bloggen for å underholde mine lesere. For tida er det lite som skjer på senteret. Dagene går, men det har på en måte ikke skjedd noen store eller spesielt små ting. Jeg har blitt litt bedre kjent med jentene, og dessverre er det også ei som har dratt fra senteret for å bo med familien sin i jungelen, der de kommer fra. Håper de får det fint der.
En av de andre jentene skal også dra snart, etter ett år og åtte måneder på senteret. Det er faktisk trist å se de dra, selv om jeg fremdeles ikke kjenner dem så godt.
Ellers så har jeg vært litt syk, men er i bra form igjen nå.
Oppdatering kommer når det har skjedd noe som det er verdt å skrive om. (F.eks. hvordan jeg tilbringte bursdagen min, som er om 4 dager)

En liten tur til legesenteret

2007-11-16T16:29:00.000+01:00

Skrevet 12. november klokka 13.30

Klokka er bare halv 2, men likevel føles det ut som om denne dagen har vært mer enn lang nok. Det kan ha noe med at den begynte klokka kvart på 6 å gjøre, og at vi har tilbringt 7 timer på et legesenter. Man skulle nesten tro at hele mødresenteret hadde legetimer etter hverandre, både mødre og barn, men det var faktisk bare 4 syke personer Hanna og jeg hadde med oss dit.

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.
Etter registrering stiller man seg i en ny kø og venter på å bli oppropt der. I denne køen står de som har forsikring, og en ansvarlig over 18 må skrive under og sette fingeravtrykk på et ark, som legges i den nevnte pasientmappa. Denne ansvarlige var denne gang meg. Deretter venter man igjen for å komme inn til en undersøkelse inni et rom det står ”triaje” på. Har ikke peiling på hva det betyr, men der blir man veid, og de som eventuelt har feber blir tatt tempen på. Hvis man er kvalifisert, dvs. syk nok eller noe sånt, kommer man videre til en ordentlig legeundersøkelse.
Vi ble sendt videre for å sette oss i kø utenfor legekontoret. Så vidt jeg så, fantes det to legekontor av denne typen på bygget, så man kan tro det skulle ta tid. Hele tiden går det pleiere rundt og holder styr på disse pasientjournalene, og passer på så de kommer på rett plass.
Jeg var med 3 av jentene inn til legen. To av dem var der med barna sine, og alle hadde en samtale med ham og sjekket pust og sånne legeting som de også gjør i Norge. Alle fikk med seg en resept, og to skulle også videre til laboratoriet, så de fikk med noen ark som fortalte hvilke medisiner de skulle ha og hvilken laboratorieundersøkelse de skulle ta. Jeg ble ganske glad da det bare var én person i køen til apoteket. Som ansvarlig for jentene måtte jeg skrive under på noen ark, navn, adresse og ID-nummer på andre, flere fingeravtrykk, og så får man medisinen man skal ha. Deretter kan man dra hjem, med mindre man skal ha medisin som må injikseres. Det skulle en av babyene vi hadde med oss ha, så i utgangspunktet måtte vi alle vente i en time til fordi denne medisinen bestod av tre sprøyter. Siden både jeg og Hanna var med, tre av fire pasienter var slitne etter 6 timer med venting, undersøkelser og mer venting, og ingen av oss hadde spist siden klokka 06.00, så bestemte vi at en av ”oss voksne” kunne dra tilbake med de andre, mens den andre ventet sammen med den siste jenta og babyen.

Min saks slo Hannas papir, så 7 timer, 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk senere kunne jeg endelig dra tilbake, og vet nesten med sikkerhet at dette er noe jeg må gjenta i nærmeste fremtid. I morgen skal en av jentene på ultralyd, og i følge ryktene er det enda lengre kø på sykehuset... Du kan si vi på en sånn dag får merke at kun 4,7% av statsbudsjettet går til helse her i landet. Og vi klager på helsepolitikken og sykehuskøer i Norge?

Arbeidet i Peru

2007-11-11T18:53:00.000+01:00

Bare poster dette innlegget igjen, i tillfelle noen ikke har lest det.

Adressen min...

2007-11-10T19:13:00.000+01:00

...i tillfelle noen skulle få lyst til å sende noe til meg...

CENTRO PARA MADRES ADOLESCENTES
CEDETEP
C/o Therese Lilleberg Holm
Prolong Ferrocarril s/n. V. Poeta José Galvez B
Villa Maria del Triunfo – Lima 35
PERÚ

Bilde

2007-11-10T19:00:00.001+01:00

Her er et bilde av meg med noen av jentene. Skal prøve å få tatt flere etter hvert!

Lyder man hører når man er våken mellom 5 og halv 6 om morgenen:

2007-11-10T18:56:00.000+01:00

*Mange biler, lastebiler og busser som kjører forbi, noen tuter høyt
*3-4 haner som kykkelikyer om kapp kontiunerlig
*Hunder som bjeffer innimellom, heldigvis sover de fleste nå
*Fugler som kvitrer
*Hanna som puster og rører på seg i blant
*Baby som gråter

Med andre ord: har man først våknet, så er det vanskelig å få sove igjen. Var vel derfor det ble så jeg skrev ei liste av det. Etter at jeg hadde skrevet lista, men før jeg rakk å sovne igjen begynte jentene å våkne og rydde og vaske rommene sine, som også resulterte i en del bråk. Jeg er glad jeg har et godt sovehjerte.

Skrevet mandag 05.11.07

2007-11-10T18:54:00.000+01:00

I dag har jeg vasket litt klær. For hånd. I kaldt vann. For det er sånn det gjøres her, med mindre man vil koste på seg vaskeri, eller har råd til å kjøpe vaskemaskin. Men vaskemaskinene vasker også med kaldt vann, da. Jeg var litt bekymret for at jeg kom til å få et slags her-er-det-for-dårlig-hygiene-anfall, men det går faktisk greit. Jeg må vel bare innse at sokkene aldri blir rene igjen etter at jeg bodde og delvis fortsatt bor i et område uten asfalt, men med masse sand over alt. Lima ligger tross alt i et ørkenområde, hva skal man forvente? Så jeg får vel bare gå rundt med sokker som ser skitne ut resten av oppholdet, men så lenge ingen klager, får det bare være...

I dag har jeg også hjulpet til i en del av barnehagen, i den klassen med barn på 4 år. Jeg ble litt overrasket, faktisk. Barnehagen, eller educatión inicial (innledende utdanning, direkte oversatt), som det kalles minner om opplegget vi i Norge har først når de begynner på skolen. Det er også en ganske almenn oppfatning blant foreldre og utdanningssystemet generelt at hvis barna ikke har lekser, selv i en alder av 3-4-5 år, så er det er dårlig skole. Jeg trodde barn skulle leke, jeg. Det er jo klart de gjør det i tillegg, men jeg bare tenker på meg selv, at hvis jeg skulle begynt med lekser 2-3 år tidligere enn jeg gjorde, så ville jeg i vært skolelei godt før videregående. Når man da tenker på at det i Peru nesten er utenkelig å ta seg et slikt friår type folkehøgskole eller liknende, men at man bare går på skole frem til man er ferdigutdannet og deretter begynner rett i jobb, så er det en hel del sammenhengende jobbing. I tillegg er det mange barn og unge som må jobbe før og etter skolen for å hjelpe til med å fø familien. Vi har sett flere barn som går rundt til sent på kveld og tigger eller selger godteri, tyggis og liknende.

I går da vi var i Miraflores (en av de finere bydelene her) kom det en gutt bort til oss, tydelig ute og tigget. Sånn i prinsippet gir jeg ikke penger til tiggere fordi jeg har lært, og tror at det er bedre måter å hjelpe folk på, så jeg gav heller ikke penger til denne gutten, men så gikk jeg med en milkshake i hånda (det var sol og varmt i går), som jeg tror han ble veldig glad for å få, og vi så at han drakk den.

I morgen og onsdag skal jeg også være med 4-åringene. De er en livlig gjeng, ca 15 stk, og det er ganske gøy å være med dem. I dag leste jeg litt for noen av dem, hjalp læreren med å dele ut diverse ting, og når de går fra skolen pleier de å kysse læreren på kinnet, så i dag måtte de gjøre det til meg også. Artig☺

Litt usammenhengende innlegg, men det var bare litt tanker jeg rablet ned på sengekanten før jeg skulle legge meg.

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

2007-11-10T18:46:00.000+01:00

Det er kanskje litt tidlig å begynne å se så langt frem i tid, selv om det sikkert går veldig fort, men greia er at jeg etter å ha lest Naiv Super av Erlend Loe, ble litt inspirert til å lage lister, og her er da en av dem, uordnet rekkefølge:

Ting jeg gleder meg til med å komme hjem

1. Møte familien/slekta
2. Møte vennene mine
3. Se huset mitt
4. Ta boblebad og bli ordentlig ren
5. Drikke et glass iskald lettmelk
6. Sove i senga mi med dyne
7. Slappe av på hytta og nyte den friske fjellufta der
8. Spise grovbrød med brunost, i kombinasjon med nummer 5
9. Komme tilbake på Hald og høre hvordan alle har hatt det
10. Kjøre bil på norske veier, norsk trafikk, norske regler.
11. Nugatti
12. Reunion med gjengen
13. Betale med kroner, slippe å regne om
14. Vafler lagd med norske ingredienser
15. Slippe å være redd for veska hele tida
16. Se en bil stoppe for et gangfelt
17. Drikke kaldt, godt vann rett fra springen
18. Kunne kaste dopapir i do
19. Kaste klær gjennom sjakten på badet, så de på magisk vis havner rene og tørre på rommet mitt noen dager senere.
20. Fortelle om oppholdet her i Peru og på senteret til andre
21. Slippe å gå med sko inne
22. Sove på rom uten kloakklukt
23. Innrede nyrommet mitt
24. Slippe å være redd for løs-hunder på gata
25. Kunne sove trygt på bussen

De 5 første dagene på senteret

2007-11-03T23:11:00.000+01:00

(skrevet 1.november)

Da vi kom hit, fikk vi beskjed om at vi skulle bruke den første uka til å observere og bli litt kjent her, uten noen spesielle arbeidsoppgaver. Det hørtes bra ut, men jeg synes det har vært overraskende kjedelig. Søndag var vi ikke så mye på senteret, fordi vi var med besyrerinnen og dattera Claudia, som er et år eldre enn oss, på dansekonkurranse. Dansen det skulle konkurreres i var marinera, og siden dette var en nasjonal konkurranse var det mange deltakende par i alle aldre fra 3 til 73 år. Og med så mange par tar det mye tid. Claudia var i en av se siste puljene, så vi endte opp med å se på én type dans, med én type musikk i 10-11 timer!

Mandag gikk vi litt rundt, prøvde å småprate litt med jentene. Det er faktisk ganske vanskelig, for det er jo begrenset hva vi får til å uttrykke, og man kan ikke bli stående og snakke om været i all evighet heller! Men dagen dro seg avgårde likevel, og tirsdag likeså, uten så mye spennende på planen. Jentene hadde kurs i frisering i to timer, og jeg og Hanna ble bedt om å være med, men endte opp som barnevakter for de som hadde med barna sine dit, uten så mye som å røre ei saks. Ellers så danset vi litt sammen med et par av jentene ute på gårdsplassen, og så et par filmer på rommet til kvelds.

I går tenkte jeg skulle bli en like lang dag. Jeg hadde tros alt blitt vant til å ta 3-4 timer buss hver dag, så jeg ble derfor glad da vi i går ble bedt om å følge en av mødrene til sykehuset, der hun skulle besøke barnet sitt som ble født med en liten misdannelse og har operert. Vår oppgave var rett og slett bare å ta bussen dit sammen med henne, fortlate henne med hennes tante på sykehuset, og deretter ta bussen tilbake igjen. 40 min til sammen på buss, bare sitte å se seg rundt, endelig noe å gjøre! Utpå kvelden spurte Claudia om vi ville være med til Miraflores og danse, og det takket vi ja til. Som integrerte peruanere ville vi helt klart være med å feire dagen, som er en feiring av den criollanske musikken, musikk typisk Perú. Barna i barnehagen som senteret driver for barn mellom 3 og 6 år hadde også feiring i går, og hadde kledd seg i finstasen. Det var gøy å se de små barna danse pardans! Så skjønne da!

Vi har også fått vite at vi skal hjelpe til med barna som er 3 år på mandag, som assistenter til læreren. Vi har ikke helt forstått om dette er noe vi skal gjøre hver uke, eller om det bare er for neste uke, men det finner vi nok ut tidsnok.

Jeg håper vi får litt flere arbeidsoppgaver etter hvert, kanksje bortsett fra veking av jentene, for de står opp klokka 6 hver dag for å vaske rommene før de får frokost, som forøvrig er 7:30. Lunsj er 12:30 og middag 17:00. Etter det er det ikke noe mat å få, så vi har kjøpt oss vannkoker og havregrøt.. Ellers spiser vi sammen med jentene, mat som de har laget selv. Noe er godt, andre retter mindre gode, men alt går ned, forsåvidt. Også har vi jo havregrøten i skapet på rommet hvis det skulle bli krise.

I dag er det helligdag på grunn av Allehelgendag, så vidt jeg har forstått, så det har ikke vært noen barn i barnehagen, og dermed en rolig dag på senteret. Vi har vært litt ute sammen med jentene, og lekt litt. Jentene hadde kurs også i dag, men denne gangen var vi ikke med som barnevakter. I morgen har vi møte med personalet for å klarlegge litt arbeidsoppgaver og liknende. Det skal bli godt å få litt rutiner på ting, så kanskje dagene går litt fortere.

Et utvalg lesestoff

2007-11-03T23:09:00.000+01:00

(30.10.07)

I dag utforsket vi biblioteket her på mødresenteret, og vi fant et overrsakende antall norske bøker, noe tydligvis pensum fra tidligere år av Act Nowere, andre for fornøyelsen sin del. Vi tok med et lite utvalg tilbake til rommet:

Laura Esquivel - Hjerter i Chilli
Håkan Nesser - Tilbakekomsten
Daniel Mason - Pianostemmeren
Erlend Loe - naiv. super.
Amanda Eyre Ward - Min søster Ellie
Gerd Sollid Lunde - Fotfeste

Av andre bøker kan det nevnes av vi også fant Speidersangboka. En gang speider, alltid speider, sies det, så her skal det synges!

Atter forandringer

2007-11-03T23:05:00.001+01:00

(skrevet 29.10.07)

Etter å ha vært i Lima en måned, og hatt en hel haug med nordmenn å takle kultursjokk og andre inntrykk med, etter å ha blitt kjent med vertsfamilien, kommet inn i deres rutiner og daglige gjøremål, så var det tid for forandring, og nå er det bare meg og Hanna igjen her i byen, nå med nytt hjem. Denne gangen er det ikke bare et hjem for en måned – her skal vi faktisk bo det neste halve året. Takle gleder, sorger, hjemlengsel, nye erfaringer og jeg skal til og med feire bursdag, jul og påske her. Annerledes enn før blir det. Men annerledes er ikke nødvendigvis verre. Annerledes er kanskje bare... annerledes.

Og annerledes har det blitt. Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Første dag på senteret ble ganske avslappet. Vi har småpratet litt med noen av jentene, ordnet på rommet, vi har gått litt rundt og sett oss omkring, hilst på de som jobber på bakeriet her, sovet litt, lekt litt med de skjønne barma, danset litt for oss selv på rommet og sett film. Filomena, bestyreren her, sa at vi den første uka skal bruke til å observere litt, og ikke gjøre så mye. Hvilke oppgaver vi får senere er fortsatt litt uklart for meg, men jeg tror vi får gjort litt forskjellig, og bli bedre kjent med jentene og barna. Foreløpig er det bare masse nye navn og ansikter, og å lure meg med hvilken unge som er hvem sin vil ikke være noe problem for dem. Jeg gleder meg til jeg kjenner stedet, jentene, rutinene og alt det andre som skjer her, bedre, og ikke minst til jeg behersker språket bedre. Det er lett for begge parter å bli litt frustrert når samtalen faller sammen på grunn av mine manglende språkferdigheter, men dette kommer seg, og det har jeg merket allerede.

Nå er det tid for å sove, det har endelig blitt stille fra sirkuset som ligger vegg i vegg med senteret for tida. Hvor lenge de blir vet jeg ikke, men jeg håper ikke det vil forstyrre nattesøvnen. ¡Buenas noches!

Spràkkurs mot slutten

2007-10-27T00:52:00.000+02:00

Nà har vi bare én dag med undervisning igjen, för vi drar to og to hvert til vàrt. Vil takke de andre 7 som jeg har tilbringt masse tid med her i Lima i nesten 4 uker, for all den moroa vi har hatt, og alt vi har opplevd sammen. Vi har besökt 4 forskjellige prosjekter i fattige bydeler her i Lima, og fàtt varige inntrykk der, samtidig som vi som turister har sett hva Lima kan by pà. Jeg gleder meg til à bli bedre kjent med denne byen, og kan stille som guide etter hvert hvis noen skulle trenge det...

I morgen drar jeg altsà til mödresenteret, som ligger i en bydel som heter Villa Maria del Trunfo. Der er det ingen internettkafeer, sà det kommer til à roe seg litt med innleggene fremover. Men likevel - ikke glem à sjekke!

Hàper alle har det bra, og sà blogges vi!

Og tida går...

2007-10-21T23:28:00.000+02:00

To og en halv uke har gått, og jeg har begynt å føle meg litt mer til rette her i Lima. Det som til å begynne virket som en stor, skummel by med masse trafikk, har på en måte blitt litt mindre skummel nå. Nesten. Et par nesten-påkjøringer og et nesten-veskenapperi bidrar jo så klart til at vi fortsatt holder hodet skjerpet her i byen og ikke slapper av for mye, men selve byen føles ikke så stor lenger.
Vi begyner å bli vant til å ta 2-4 timer buss hver dag, vant til den store mengden trafikk, til kaoset og bråket. Jeg tror faktisk dette er noe jeg kommer til å savne når jeg kommer tilbake til Norge, i tillegg til denne cobradoren (han som roper inn folk på bussen), og ikke minst alle innkasterne på restaurantene om kveldene. Ja, INNkaster. Jeg hadde ikke opplved noe liknende før, men det er sånn at utenfor hver restaurant og bar står det en person og prøver å få oss inn på akkurat sin restaurant.. Noen prøver komplimenter, andre gratis drinker, måtene er sikkert utallige. Jeg føler meg litt overlegen der jeg bare raker rett forbi, og ser ut som om jeg ikke enset dem en gang, men man kan bli litt lei av hele tiden å gjenta ”Hemos comido, hemos bebido, hemos bailado...” (Vi har spist, vi har drukket, vi har danset...) Jeg tror derfor man bare må være litt overlegen, på en måte gå med litt skylapper.
Dessverre er det ikke bare innkastere man må være overlegen ovenfor, for denne byen er også full av ”vendedores ambulentes”, altså gateselgere. De selger alt fra aviser, til godteri, smykker og dasspapir. En del av disse er også barn med store tiggende øyne. Det er sannelig ikke lett å bare gå forbi, spesielt ikke når man kommer rett fra restaurant eller kjøpesenter. Fordi vi er hvite regner de med at vi har masse penger, men sannheten er jo egentlig at vi lever på lånte penger.
Dette er sammen med mye annet av grunnen til at jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet. Da får jeg endelig føle at jeg bidrar med noe, håper jeg. Nå kjøper jeg bare en liten sjokolade fra en fattig gateselger innimellom, men snart skal jeg få komme på senteret og begynne på ordentlig. Gjøre noe.
Jeg har vært på senteret to ganger, og jentene er virkelig skjønne. De fleste er åpne og hyggelige, og vil gjerne prate litt, Jeg synes imidlirtid det er utrolig vanskelig å forstå at de små jentene der kan ha barn. Når jeg så dem leke med barna sine var det bare som å se en storesøster passe på lillebroren sin. Forskjellen er at her kan de ikke bare gi barnet tilbake til en mor som skifter bleie og ammer når barnet trenger mat – her er det de som er moren og må gjøre alle disse tingene. Hvor har barndommen og ungdommen blitt av? De er jo så definitivt ikke voksne. Jeg føler meg ofte ikke voksen selv en gang! Jeg gleder meg til å bli kjent med jentene, kvitte meg med skylappene jeg går med nå, som så altfor mange andre også går med, og prøve å forstå litt mer av problematikken i denne verden.

Noen försteinntrykk...

2007-10-17T22:29:00.000+02:00

Etter à ha vaert her i to uker nà, har jeg fàtt tid til à innta mange försteinntrykk, og bàde rukket à glemme noen, blitt vant til noen, samt à fàtt forklaring pà ting som til à begynne med virket saere.

Som jeg har skrevet om, var det et sjokk à möte trafikken i Lima. Det var jo tross alt det förste försteintrykket mitt. Etter à nesten ha blitt meid ned tre ganger (to av dem senest i dag), har jeg pà en màte laert min lekse, og lever i troen pà at jeg overlever dette. Har etterhvert skjönt at for at alle skal frem, sà MÀ bussen vaere sà trang. Det er ikke t-bane her, òg iallefall ikke plass til mer trafikk! Ergo: trange busser er kanskje den beste lösningen.
Alle barna bor hjemme hos foreldrene. Hos oss bor alle 5 hjemme, og de er mellom 24 og 31 àr! Bestemor passer barnebarnet Álvaro pà 1 àr og 8 mnd, som ogsà bor der... Det er med andre ord fullt hus, og i begynnelsen tok vi oss selv i à lure pà hvorfor barna i all verden gidder à bo hjemme sà lenge, men har funnet ut at ökonomisk sett er det jo helt genialt!
Et annet inntrykk, delvis relatert til det forrige, var at nàr vi kjörte rundt i byen, sà sà den sà halvferdig ut. Huset vàrt har 2 og en halv etasje, liksom. Men det er jo selvfölgelig sànn fordi man da skal ha mulighet for à bygge pà en etasje til nàr behovet skulle komme (svigerdötre, flere barnebarn osv), uten à màtte rive noe.
Det er ikke varmt vann i vaskene her, og har man varmt vann i dusjen er man heldig. Heldigvis er vi blant de heldige, og kan dusje nogenlunde godt (plutselig varmt-plutselig kaldt har jeg vent meg til nà)
Dopapir kastes ikke i do! Ooops! Flott at vi fikk vite det etter tre dager da! Hàper ikke hele lkloakksystemet stopper opp pà grunn av meg. Grunnen, har vi fàtt vite i ettertid, er at kloakkrörene er sà smà. Og nà sikkert tette...

Det var alt jeg rakk for denne gang.. Timen pà internettkafeen (som faktisk ligger i gata vàr) gikk sannelig fort denne gangen ogsà. Flere oppdateringer kommer;)

2007-10-17T03:54:00.000+02:00

Mitt peruanske mobilnummer er +51194930346. Kommer til à sjekke det norske innimellom, men dette nummeret brukes primaert.

Et lite utvalg bilder...

2007-10-15T22:42:00.000+02:00

Team Act Now America del Sur snart klare til avreise fra Amsterdam. Bare meg som mangler.

Pà Kinarestaurant "Chifas", noe som er veldig populaer mat her i Peru, faktisk. Dette var den förste hele dagen vi var i Peru.

En dag var jeg og Anne-Therese med vertsfaren vàr pà omvisning i La catedral de Lima. som er en katolsk katedral, siden de fleste her er katolikker.

Her er Inca Kola mer populaer enn Coca Cola, og vi fàr den omtrent til alle màltider hjemme. Men det gjör oss ikke sà mye, for den er veldig god, og vi har som dere ser kjöpt kule Inca Kola t-skjorter. Kan pröve à ta med smakspröve hjem nàr jeg kommer.

Denne helga har vi vaert pà tur til strandhuset til vertsforeldrene til Hanna og Lena, bare vi 8 alene. Vi dro lördag etter à ha vaert i dàp pà mödresenteret. 9 barn ble döpt, og Johannes var fadder pà en unge som heter Nils Johan. Ja, det er et norsk navn, oppkalt etter broren til ei som var pà senteret i fjor, tror jeg. Han hadde i alle fall vaert pà besök pà senteret.

Her er noen fà bilder jeg tok pà utflukten til strandhuset. Vi var heldige og fikk et par-tre timer med sol, noe som förte til röde nordmenn, men vi koste oss mye, og det var litt godt à komme litt unna alt bybràket. Det er jo ikke stille et minutt her. Vi har til og med en hund pà taket hjemme, som liker à löpe rundt og rundt nàr vi skal sove. Pà stranda var det bare bölgebrus à höre. Herlig!

Nà har jeg várt her i snart to uker, og har begynt à fà et inntrykk av de viktigste tingene. Laerer litt og litt mer spansk, men har ikke blitt langt pà naer noen ekspert ennà.

Skal pröve à fà samlet et innlegg med litt försteinntrykk og sànn snart, siden jeg nà har vaert her sà lenge(föles dog myyye lengre enn to uker. En màned minst!) ¡Hasta la vista!

Om å være høy og blond i Peru

2007-10-11T23:05:00.000+02:00

Som så mange ting her i verden, har også det å være høy og blond både sine positive og negative sider. Jeg vil nå omtale noe av det jeg har erfart vedrørende dette temaet den første uka her i Peru.

Da spanjolene kom til Sør-Amerika og Peru, ble de raskt tatt for å være de hvite gudene det var spådd om, og ble høyt ansett i samfunnet. Da vi kom hit fikk vi i undervisninga høre at dette er noe som fortsatt henger igjen den dag i dag. Rent praktisk viser dette seg f.eks. ved at hvite lettere får seg jobb enn mørke peruanere, og at det i såpeopraene på peruansk TV er veldig lyse/hvite peruanere som spiller hovedrollene, samt at de fleste reklameplakater er illustrert med hvite mennesker. Jo hvitere du er, jo høyere kommer du på rangstigen. Fint for oss.
Vi ble også fortalt at idealet her er å være høy. For gutter er det vanskelig å finne sko som er over størrelse 43, noe som illustrerer hvor små peruanerne egentlig er. Anne-Therese (som ikke akkurat er blant de som rager høyest over bakken i Norge) kunne også gledelig meddele at her i landet rekker til og med hun opp til de øverste hyllene på supermarkedet! Gratulerer.
En stor fordel med å være høy i en lav befolkning er at man kan se over alle andre. Er man flere sammen i en folkemenge og går seg bort fra hverandre, er det ikke mye strekking og hopping som skal til for å kunne lokalisere de andre. Til og med hvis man er den siste til å ankomme hendelser som konserter, danseshow (viser til Helenes erfaring) og liknende, trenger det ikke lenger ha noen betydning for om man ser godt eller ikke, nettopp fordi man ser over alle andre.

Hvis man har en god dag, trenger det kanskje ikke være så dumt å være høy og blond i Peru, for på gode dager har man ikke noe i mot å bli litt ekstra lagt merke til. Har man derimot en dårlig dag, trenger det ikke være like gøy å bli lagt merke til hvor enn man går. Dette er noe jeg i veldig stor grad har fått oppleve frem til nå, og som uttrykkes av lokalbefolkningen i alt fra slebrige kommentarer fra menn i denne machokulturen, plystring på gata, blikk på bussen, blikk når man venter på bussen, blikk i butikken, stirring, barn som peker og til og med at barn begynner å ta bilde av en! (Ja, det har virkelig skjedd!) Som helt fersk i et nytt land med totalt forskjellig kultur, sier det seg selv at man ikke nødvendigvis er den mest selvsikre personen som vandrer rundt, og for ei jente som ikke er vant til mer oppmerksomhet enn den hun krever selv, så, ja, kan dette bli litt i overkant. Og at jeg må holde ut med dette i 6-7 måneder til kan bli en utfordring, eller bare en vanesak. Men dette er ikke eneste det jeg vil kalle ulempe med å være høy og blond her. Som nevnt i innlegget om trafikken i Lima, så får jeg også problemer når jeg må stå på disse combibussene, som ikke er større enn en Caravelle (eller en Hiace, for den saks skyld). Poenget er at dette ikke er en kultur som er tilrettelagt for oss høye. Jeg har selvfølgelig klart å skalle i et par dører også...

Men, på tross av alt dette holder jeg motet oppe. Vi har vært på besøk på mødresenteret i dag, og det ser ut til at døråpningene og alt der er finfint for en person med en høyde på godt over gjennomsnittet her i dette kortvokste land. Tilbake til studio.

Trafikken i Lima - et kapittel for seg selv

2007-10-08T20:26:00.000+02:00

Dette er et tema jeg synes vi nesten skulle hatt undervisning i før vi kom hit, for her kan man fort gjøre store tabber. Mitt første møte med den peruanske trafikken fikk jeg allerede utenfor flyplassen. En del av vertsfamilien til Anne-Therese (eller ”Anna Teresa” som hun blir kalt her) og meg selv (”Teresa”) kom og hentet oss, og vi skulle kjøre bil hjem til huset. For å komme oss til parkeringsplassen måtte vi krysse veien, og som godtroende nordmann fant jeg et gangfelt, og var på god tur uti veien da vertsfaren min roper på meg og får meg tilbake på fortauet. Like etter kommer det susende en bil rett foran meg. Første lekse: OBS: Gangfeltene funker ikke! Gående har absolutt sisterett her i landet. Senere har vi fått høre at det er flere som blir drept i trafikken her hver dag, og lausbikkjene er en spesielt utsatt gruppe. Du finner ikke mye bremsespor foran dem, nei...

En annen ting med trafikken her er at den er sykt uoversiktilig og kaotisk for en nordmann som er vant til klare regler. Da vi kjørte fra flyplassen ble jeg bare nødt til å ta fram kameraet og filme det. Lekse nummer to: Tuting er absolutt ikke ulovlig her, og det gjøres for å si ”her er jeg” (ofte for å få andre biler til å flytte seg så de unngår å kræsje), taxier for å signalisere at de er ledige, av busser for å tiltrekke seg oppmerksomhet blant de som står på holdeplassene, og også når det er tett klynge av busser, eller combier som det ofte er, for at de andre skal kjøre så man kan fortsette på ruta si.

Og når jeg først er inne på busser, så er de så definitivt verdt et avsnitt under temaet trafikken i Lima, fordi de er en STOR del av trafikken i Lima. Nå må dere ikke se for dere store busser som TT og Klæburuta kjører, nei, heller en sånn som pappa kjører til jobb – altså mimibuss. Det finnes også noen som er i en mellomstørrelse, som er ganske nøyaktig 175 cm høy innvendig. Det vil si at når jeg må stå på bussen, og vi treffer en hump, så skaller jeg i taket. Når jeg da må stå på en av de mindre, fører det beklageligvis til kink i nakken fordi jeg må bøye hodet. Fredag sto jeg spnn i et kvarter... Men det er vel bare å venne seg til det, for basert på mine erfaringer så langt blir det ikke rent sjelden at jeg må stå på bussen. Dette fordi bussene ofte er stappfulle! Ikke sånn type hjem-fra-skolen-stappfull, så det er 10 stk som må stå, nei her presses det inn folk til man omtrent tyter ut døra. Og ja, det er fullt mulig å henge ut døra. Men det er som regel den ene ansatte på bussen som gjør det hvis det er nødvendig. Hver buss har nemlig to ansatte; en sjåfør og en annen som roper hvor bussen skal når vi nærmer oss folk, han tar imot penger ( vanligvis 1 sol=2 kr, max 1,20 soles, noe som tilsvarer 2,40 kroner.), og presser inn så mange som mulig i bussen. Han sørger også for å fortelle sjåføren hvor folk skal av. Problemet for oss nybegynnere i bussing i Lima er ofte at vi ikke vet hvor vi skal av. Dette fikk A-T og jeg erfare den 6. oktober da vi skulle ta bussen alene. Vi kom ikke så altfor langt, men hadde kanskje gjort det hvis ikke en som satt bak oss i bussen tydelig begynte å uttrykke bekymring for at vi kanskje burde gå av snart fordi vi begynte å nærme oss en ikke så veldig bra del av byen. ”Sikker på at dere vet hvor dere skal av?” ”Sí”, sier vi og hiver oss av på første stopp. Det var bare et par-tre minutters gange derfra, men neste gang skal vi sørge for å vite litt bedre når vi skal av. Lekse nummer tre: vit hvor du skal av.

En annen ting er det å ta taxi. For det første er ikke prisene i nærheten av prisene i Norge. Vi måtte ta taxi til Strømmekontoret en dag fordi jeg og A-T forsov oss (flaut allerede andre dag!), og den 40 minutters taxituren kostet 18 soles, altså 36 kroner! Skjønner ikke hvordan dette går opp med bensinutgiftene... Lekse nummer fire er heldigvis ikke lært ved erfaring, men man må passe på å låse dørene i taxien, så ingen åpner døra di i et lyskryss og snapper veska. Dette gjelder også på buss, da må man holde godt på sitt.

Det er ganske slitsomt å tenke på at man skal gjøre dette nesten hver dag i 7 måneder, for foreløpig føler jeg meg så usikker i trafikken her. Hjemme i Norge kjenner jeg reglene, mens her ser jeg bare kaos. Forhåpentligvis lærer jeg også trafikken her bedre å kjenne, og vil etterhvert føle meg mer selvsikker som trafikant. Men en ting er iallefall sikkert: Jeg skal aldri sette meg bak rattet på en bil så lenge jeg er her!

Where to begin...

2007-10-07T19:46:00.000+02:00

Sitter nà pà en internettkafè i gata jeg og Anne-Therese bor, og har en time fòr det er middag, sà dette blir bare en kort oppdatering..

Reisen gikk bra, ingen bagasje tapt. Ble mött av familien pà flyplassen, ogsà kjórte vi "hjem", altsà her jeg skal bo den förste màneden. Vi bor sammen med en skikkelig storfamilie, noe som er vanlig her. Mor og far, 5 barn i alderen 24-31, og et barnebarn pà et àr og 8 mnd. Skikkelig söt unge, men litt redd for de norske ennà.

Har det bra her, masse spennende/rare/interessante og nye inntrykk, som jeg kommer til à blogge om hver for seg fordi mye er omfattende. Noen tema vil vaere trafikken i Lima, hvordan man bygger hus her, hvordan man holder barneselskap, försteintrykk osv.. Bare à vente, her skjer det mye göy! ;)

Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive for öyeblikket, men det vil komme oppdateringer. Har ikke sà mye tid til à sitte pà nett, men litt pà lördag og söndag skal jeg fà tid til.

Men nà har jeg brukt opp timen min pà internett (som kostet 1 sol= ca 2 kr!) Mye som er utrolig billig her! Hàper alle der hjemme i Norge eller ute i resten av verden har det fint (regner med noen Hald-folk ogsà titter innom litt)

Vi blogges!

Status

2007-10-03T03:14:00.000+02:00

Klokka er 03.15. Therese er trett, og har ikke sovet ennå. Hun har snart pakket ferdig (tok nettopp ut det siste fra tørketrommelen). Therese drikker kaffe for å holde seg våken. Om 1 1/2 time drar hun til flyplassen, og ser ingen vits i å sove frem til da, uansett hvor mye hun må streve for å holde øynene åpne. Therese kommer til å savne Norge, vennene sine, kjæresten sin, familien, senga si, hytta, norsk mat og så mye mer! Men hun er også spent, gleder seg til å komme til Peru, og tenker det er litt vemodig at dette er det siste blogg-innlegget hun skriver mens hun fortsatt er i Norge... Hun tenker også at hun skal prøve å oppdatere fra Peru så ofte som mulig, innenfor rimelighetens grenser selvsagt, så de her hjemme (snart der hjemme) kan følge med og lese om hva Therese arbeider med og koser seg med.

Det hun gjør nå, er at hun straks klapper sammen bærbaren, pakker den sammen med håndbagasjen, tar en slurk kaffe, kanskje feller en liten tåre eller to, mens hun tenker på hva hun kan ha glemt, helt fram til far står opp for å kjøre henne, og mor og et søsken eller tre for å si adjø. Eller aller helst: På gjensyn!

Pakking og sånn...

2007-09-30T22:44:00.000+02:00

Hvor lang tid trenger man på å pakke til et opphold i Peru på 7 måneder? Og hva tar man med? Rekker jeg egentlig å pakke på to dager, når timeplanen er ganske full av venner?

Slike tanker er det som surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Søndagen, som jeg hadde sett for meg litt mer konstruktiv, men som gikk med til å dra i kirka og ha familieselskap, gikk fort unna, og det jeg sitter igjen med er et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sto opp tidligere (selv om jeg stod opp 8.30 på en søndag!), eller at jeg ikke utnyttet de ledige stundene litt bedre enn å sitte på på internett, som jeg gjør i skrivende stund. Likevel er det godt å bare være hjemme og slappe av, nå når jeg for en gangs skyld er hjemme. Jeg har på en måte savnet denne hverdagen litt, og det vil jo snart være en helt ny hverdag som møter meg, så jeg synes jeg bør nyte disse tre dagene jeg har hjemme, til å bare være hjemme på den vanlige måten som jeg er vant til.

Men fakta er vel at det ikke er så mye som er helt vanlig lenger, for jeg har jo på en måte flyttet litt hjemmefra. Det var en litt rar følelse å komme hjem i går, for det blir noe spesielt når man har vært hjemme kun et døgn på 6 uker. Og bare tenk på hvordan det blir når jeg kommer hit den 1. mai, etter 7 måneder borte. Og da vil jeg ikke komme til det jeg kjenner som "hjem", heller, fordi vi nå er midt oppe i et stort oppussing/ombyggings/påbyggingsprosjekt. Hvem vet hva jeg kommer hjem til i mai?

Men nå må jeg vel slutte å skrive, og heller legge meg snart, så jeg får utnyttet morgendagen til fulle, og slippe den dårlige samvittigheten. Jeg har 3 venner på planen i morgen, så det blir nok å gjøre, men det er jo bare hyggelig, og jeg gleder meg til å treffe dem!

Hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal disponere tida til pakking får jeg tenke mer på senere. Tirsdag, kanskje... Eller natt til onsdag...(jeg drar hjemmefra 04.45 onsdag morning)
Nå er det imidlertid tid for å køye. God natt!

Act Now 2007/2008

2007-09-27T10:17:00.000+02:00

Her er et bilde av årets Act Nowere:

Øverst fra venstre: Joshua, Thor Haakon, Johannes, meg, Lena, Lisbeth, Nagib
Andre rekke f.v.: Åse Marie, Sissil, Kristin, Hanna, Margrethe, Moses
De siste f.v.: Helene, Puri, Farida, Delia, Oda, Solvår, Anne-Therese, Juliana og Maria

Siste uke på Hald..

2007-09-25T19:04:00.000+02:00

Man skulle ikke tro vi har vært her på Hald i snart 6 uker, tida har jo gått så fort! Likevel har man rukket å få gode venner her, på den korte tiden. Vi har bare tre dager igjen på skolen, og jeg må innrømme det er litt vemodigt å skulle skilles fra de fleste, og ikke se dem igjen før til våren. Heldigvis er vi en gjeng på åtte som skal være en måned sammen med i Lima, noe vi gleder oss masse til!

Sånn på det rent personlige plan, for de som følger med der, så fikk jeg meg et nytt søskenbarn for en uke siden, da Vidar (pappas lillebror) og Marte fikk sitt første barn - ei søt, lita jente. De siste to dagene for min del har gått med til å lage en liten gave til henne som jeg tenkte å droppe innom med på fredag på vei hjem.

Nå tror jeg det har gått opp for meg at jeg skal dra om ei uke, men det er likevel ganske fjernt fordi jeg ikke har begynt å pakke ennå. Det blir vel fort litt nærmere når jeg kommer hjem på lørdag. (Foreløpig har jeg ganske fritt program søndag, mandag og tirsdag, så det er bare å si ifra hvis du vil finne på noe før jeg drar!)

Bare 15 dager igjen..

2007-09-18T15:08:00.000+02:00

Overskriften sier vel egentlig sitt.. Det er bare 15 dager til jeg skal sette meg på flyet, og begynne reisen mot Peru, Lima, en ny kultur, en ukjent by, nye folk, et språk jeg ikke mestrer ennå, fremmed mat, og så mye annet jeg ikke kan forestille meg en gang!

Om jeg er helt klar til å reise ennå vet jeg ikke. Har allerede sagt hadet til enkelte som jeg ikke kommer til å møte før jeg drar, deriblant noen venninner, Carina (søstra mi) og min kjæreste Andreas.. Egentlig utrolig trist, men det har faktisk vært lite (les: ingen) tårer så langt, noe som er utrolig rart! Jeg tolker det til at det ikke har gått opp for hjernen min at jeg faktisk skal dra snart, og ikke får møtt dem igjen før i mai!

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt klar til å dra. Dra fra alt som er kjent og kjært, fra alt som er trygt. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det, man trekker seg ikke nå. Jeg begynner å bli godt forberedt, selv om jeg kanskje ikke vet det helt selv.

Lærerne sier de første tre månedene er de tøffeste. 12 uker med forvirring, misforståelser og hard jobbing i håp om at ting bedrer seg. Men jeg tror det blir bra uansett. Jeg har gledet meg mye, og nå vil jeg egentlig bare reise... Komme i gang med det nye, midlertidige livet. Oppleve, utforske, tilføre og tilføres.

Arbeidet i Peru...

2007-09-05T10:10:00.000+02:00

Hvis noen lurer på hvor jeg egentlig skal, og hva prosjektet går ut på, så er dette det som står om prosjektet på siden til Hald:

"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.

Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.

I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og

Foto: Av noen av jentene på senteret med barna sine, tatt av Stine som var på senteret i fjor

juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.

Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.

De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "

Jeg synes dette høres veldig spennende ut, samtidig som at det kan bli en liten utfordring. Det kan bli hardt å få ansvar for å vekke jentene, som skal vekkes klokka 5 for å rekke å gjøre pliktene sine før frokost... Men jeg gleder meg masse til å bli kjent med både senteret, byen, jentene og barna deres!

Kjære lesere...

2007-08-29T23:42:00.000+02:00

...hvis det er noen... Jeg vil be dere om å gjerne legge igjen noen kommentarer innimellom, så jeg vet om dere er der eller ikke ;) Selv om det kanskje ikke er noe å kommentere, så føler jeg iallefall skrivingen er til en nytte, og ikke bare for egen vinning og glede.

Blåtur

2007-08-26T15:45:00.000+02:00

For et par timer siden kom vi tilbake fra noe som ble kalt Blå-tur. Det vil si at vi ikke fikk vite hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Vi skjønte vi skulle være ute ut i fra pakkelista, og hadde fått vite at fokuset ville være på samarbeid.

Det første som skjer når vi kommer på bussen er jo selvfølgelig at de tar inn alle mobiler og klokker, så vi ikke har noen mulighet til kontakt med omverdenen, og ikke skal ha kontroll over tiden. (Det var jo selvfølgelig ikke helt umulig å finne ut tida med digitalkameraer, iPoder osv...)

Vi ankom Gautestad kurs- og misjonssenter rundt 17 på fredag, og på kvelden gikk vi en tur ned til et vann i nærheten, der vi tente bål, spiste boller, noen badet og noen padlet kano. Vi hadde også eventyrstund, quiz, reflection of the day og lovsang. En veldig koselig kveld. Om natten sov jeg, Karin, Thor Haakon og Synnøve ute. Det blåste litt, men var veldig deilig likevel. De andre sov inne på herlige madrasser, men det er ikke alle som trenger slik luksus;)

Lørdag skulle vi være mye ute, men dagen startet med undervisning etter frokost. Deretter gikk vi ut, og hadde lunsj etter en 30-40 minutts gange. Så ble vi delt inn i gruppene våre, ut i fra hvor vi skal på infield (samling midt i uteoppholdet). Vi hadde diverse øvelser som gikk på samarbeid og tillitt, type tillitsfall, gå to og to der en har bind for øynene (Jeg gikk sammen med Hanna, som jeg skal reise til Peru med), og en oppgave som innebar tau, en ring, tre flasker og en haug tålmodighet og samarbeidsevne uten å kunne snakke med hverandre. Det gikk faktisk veldig bra, og tyder vel på god samarbeidsevne innen teamet. Lover godt for oppholdet i Lima vi skal ha sammen, får vi håpe.

Foto: Elisabeth M.

På lørdagskvelden var det underholdning, 10 min med hver gruppe. Gøy å se forskjellene mellom den tradisjonelle norske leir-underholdninga, og den underholdninga de internasjonale fant på. Likevel, alt var veldig gøy og underholdende. Jeg lå også ut natt til søndag, sammen med Karin og Thor Haakon, helt til det begynte å regne. Da flyttet vi oss til sofaene på stua og sov resten av natta der.

Søndag hadde vi stille stund for oss selv ute i 45 min, og samtale i gruppene våre etterpå, før det var pakking og rydding. Vi fikk tilbake mobilene da vi kom på bussen, til manges, inkludert min, store glede. Rart hvor avhengige man kan bli av denne teknologien...

Nå er det ganske rolig her på Hald. Regner med en del sover ut etter helga, en del av oss sitter i peisestua, mens andre er på kampen Start - Brann i Kristiansand.

Det var en flott helg, og jeg føler jeg har lært mye om de andre, meg selv og vi som gruppe. Og egentlig var det ganske greit at lærerne tok mobilene, fordi vi fikk et fokus mer rettet mot hverandre og det som skulle skje. Bra tiltak;)

Livet på Hald...

2007-08-26T15:14:00.000+02:00

Nå har jeg vært her på Hald i 11 dager, og har fått et ganske godt innblikk i både skolehverdagen og fritiden her. For de som lurer, så er det frokost 08.00, skole 09.00-16.00, med en times middagspause fra 13.00-14.00. Etter skolen gjør vi stort sett hva vi vil (bortsett fra obligatorisk "Faith and mind" på onsdager), og de fleste har jo av den grunn blitt kjent med mange andre.

Når det gjelder de andre her, så er vi 67 studenter tilsammen, fordelt på tre forskjellige program. Hvert program har både norske og internasjonale studenter. De internasjonale kom tre dager før oss, så de hadde rukket å bli litt varme i trøya til vi kom, men jeg tror vi har tatt dem igjen nå. De har jo tross alt vært igjennom store miljøforandringer, og mye er nytt for dem, både med kultur og språk. Dette fører også til mange artige episoder, som f.eks. da de fant ut at bilene i Norge faktisk stopper for oss når vi skal over gangfeltene, og en av afrikanerne måtte sjekke om dette stemte ved å gå frem og tilbake over veien flere ganger...

Sånn ellers om miljøet, så vil jeg si at det virkelig er kremen av norsk ungdom samlet her på Hald. Alle er åpne, hyggelige og morsomme å være med. Dette gjelder selvfølgelig også for de internasjonale. Vi spiller spill (Trivial Pursuit, Setlers, Fantasi og Ligretto er det som går igjen), bader, spiser is (egen is-kiosk her på skolen), ser film (både på storskjerm og i tv-stua), og spiller sandvolley og fotball ute i hagen. Vi har med andre ord mye å finne på, det er bare fantasien som setter grenser.

Så, som en oppsumering av denne posten, så må jeg vel bare si at jeg trives veldig godt her på Hald, og at vi har mye moro. Håper og tror de kommende 4 ukene blir like bra, og har allerede begynt å tenke på at det kommer til å bli trist å ikke se alle folkene på 7 måneder.

Pakking

2007-08-13T08:32:00.000+02:00

Nå er det bare et og et halvt døgn til nattoget mitt til Kristiansand går, og jeg kom akkurat hjem fra Arena - som var i Kristiansand. Blir mye reising, men sånt må man tåle. Gleder meg mye til å møte alle de andre studentene på Hald, kanskje spesielt de jeg kommer til å være med i Sør-Amerika. Men da er det vel bare å hive seg på pakking før det kommer folk innom for å si hadet. Det blir jo gøy med nesten 39 i feber...

Skoleåret på Hald

2007-07-22T20:22:00.000+02:00

Skoleåret på Hald består at et høstkurs, et utenlandsopphold og et vårkurs.

Høstkurset er fra 15. august til 28. september, med en hjemreisehelg 13.-16. september. Utenlandsoppholdet varer omtrent 7 måneder for oss på linja som heter Act Now, og er ca fra begynnelsen av oktober til slutten av april, og vårkurset er fra begynnelsen i mai (5., tror jeg) til omtrent 15. juni.
Høst- og vårkurset foregår på Hald Internasjonale senter i Mandal (sør for Kristiansand), mens elevene under utenlandsoppholdet blir utplassert to og to rundt om i verden, ut i fra hvor organisasjonen linja vi går på er involvert i eller driver arbeid.

Nå er det under en måned til vi begynner høstkurset, og jeg gleder meg masse! Både til å treffe de andre, og til å få vite mer hva skoleåret vil bringe... Og det jeg får vite vil jeg prøve å formidle her når jeg har tid.